THEN IT IS BEAUTiFUL!

Der kommer Lynch. Han luter litt fremover. Går mer stivt og mer bøyd enn det jeg hadde forventet. Ansiktet smiler og ikke smiler. Det er blekt i flombelysningen. Et øyeblikk står han foran det klappende publikumet på Cinemateket før han setter seg rolig. Det velkjente håret står rett opp og minner om en aldrende gutt fra 50-tallets west side story. En av Cinematekets "cinematikere" står lent inn mot veggen i mørket, og en tretti år yngre Lynch-lugg skinner. Slik sikkert Lynch lugg skinte under Memphis gatelykter på 50-tallet.

Menigheten som jeg traff foran cinemateket den kjølige natten for flere uker siden sitter stille og venter. Lynch venter han og. Intervjueren stotrer en introduksjon på dårlig engelsk og får ikke bedre språk i løpet av samtalen. Lynch har en tendens til å la stillheten svare for seg. Slik at det noen ganger blir det komisk og andre ganger bare stille. Han møter de nesegruse spørsmålene slik han trolig møtte spørsmål om Twin Peaks på høyden av sin karriere. Intervjueren får ingen hjelp. Alle fakta guttungen har samlet og funnet, blir tidvis møtte med - No, that is not right! Eller - No, no, no, no, uttrykt i en mild men tydelig korreksjon.

Jeg lytter. Ser hvordan de andre tilstedeværende lytter. Titter over på de to 15 åringene på raden foran, som jeg sto i køen med en tidlig morgen. For kunstens skyld. De stirrer ufravendt mot scenen. En jente på sete ved siden av, tegner foldete hender og skriver over med store bokstaver: Beautiful. Igjen og igjen kommer Lynch tilbake til dette ordet. Denne underlige kontrasten til stemningen i mange av filmene hans. Hele tiden mens han skildrer prosessen med å skape. Om hvordan film for ham begynte i et maleri. Hvordan fargene fikk liv og grep etter ham. Hvordan film er som musikk, ´moving images in time´. Og hvordan menneske har makt over denne prosessen, men ikke fruktene av den. Vi kan kontrollere våre handlinger, men ikke resultatene av den. En ung jente skal som en av dem siste i salen spørre Lynch om hva han synes om at akkurat han fikk verdens suksess. Det er så mange dyktige filmskapere, men han får suksess og mange andre fikk det ikke. Han smiler i fanget, og plukker opp en ektefølt ydmykhet fra gulvet. Ja, slik er det. Han vet ikke hvorfor. For det sannelig mange dyktige filmkunstnere i verden.

- Jeg har sett unge jenter ankomme Hollywood den ene dagen og være verdensstjerne den neste. Andre holder på et helt liv, og dør som åttiåringer uten å ha opplevd noen suksess. Menneske kontrollerer sine handlinger, men ikke resultatene av dem. Derfor må skapeelsesprosessen nytes. Kanskje er det bare den en sitter igjen med.

Et krøllehodet på annen rad sier han stadig får høre på filmskolen han går på at han må ´kill your darlings´. Hva synes du om det spør han Lynch. Lynch ser forvirret ut.

- Det begrepet har jeg aldri hørt! Hva betyr det?

En damelatter runger i salen. Hun ler så lenge at latteren smelter inn i Lynches forundring og blir værende.

- Ikke kill your darlings! Hvis du virkelig tror på noe, må du stå på ditt. Du må ikke finne på å kutte noe som du tror på, svarer Lynch gutten.

Armer rekkes opp i været som en bevegelig teknisk innretning i Lynches tidlige filmer. De veiver ivrige frem og tilbake. Han svarer med ord som munner ut i beautiful stillhet. En stillhet som salen synes å suge til seg. Klemme mot brystet. Noen ord og noen pauser blir hengende igjen i rommet. Som hans oppfordring til unge skapende mennesker om alltid å verne om sin egen stemme. Ikke la noen ta den i fra dem.

Når han reiser seg blir han stående en stund og se på salen. De første tre radene lå ute en hel natt for hans skyld. Som intervjueren sa i sin åpnet ”mange her var ikke en gang født da du laget dine første filmer.” ”Nå er de født” svarte Lynch da.

Oppglødd ble jeg, men ikke nyfrelst.

Du vil aldri se meg med Lynch-sleik frisyre, for eksempel.

Det er ikke ´beautiful´.

TIL LYSTHUSET!

- Åssen ere men Ola a? Tommy? Harru hørt noe fra´n?

Jeg sitter på toget fra Lillehammer og lytter til en snart to timers lang samtale. Privat samtale. Ennå ved Lillehammer var vi fremdeles ved ekteskapet. Men da ved Tangen var de skilt. På Hamar var innom et ekteskap nummer to og den skrekkelige ektemannen. (Kjerringa vakke noe bedre hu heller, etter hva jeg forto).

Teknologien som skulle frigjøre og gi oss tid til hverandre bringer riktignok med seg tid, men spørsmålet er hva vi mennesker ønsker å bruke den til. ´Friheten´ er ikke så mye en frihet, men like mye en binding til nye selvpålagte bindinger, forpliktelser og ansvar. Friheten til å velge gjør vi ikke sjelden om til selvpålagte forbindelser som overgår tid og rom. Nettverket vokser og med det kommer også løfter og ansvar ovenfor de en knytter seg til. Tilgjengeligheten slår knock out på valgfriheten. Derfor kan karen i komfortvognen sitte ufortrødent og spy ut tre ekteskap, med påfølgende drama over på sine med passasjerer. Det er han som velger. Og det er han som bestemmer. Enda han er i mindretall. Slikt endrer klart verdier. Det er ingen som nøler med å følge i karens spor. Uten å skamme seg, løfter den ene etter den andre på sin sosiale frakk og blotter seg for hverandre. Som om det er deres åpenbare rett til å ytre seg. Til alle steder, på alle måter. Og det er ingen som snur seg og spør: Er det ok med en nudist blant dere? Her inne i NSBs komforvogn?

Og er det ikke mobilen, er det SKYPEN (forresten nå er´ n i gang igjen) og er det ikke SKYPEN så er det IPoden eller I Paden.

I slike tider der det synes å være en menneskerett å dele sine tvangstanker med enhver forbipasserende, er det jeg ønsker meg et Lysthus. Et hvitmalt lysthus, med utsikt over havet. Et som solen kjærtegner gjennom grenenes skygger. Et som kan stenge alt annet ute, enn det som er i lyshuset. Det er en kan velge hvem en sitter med, med omhu. Jeg kan til og med tenke meg et Lysthus på toget til Lillehammer. For en en person. Og det er ikke meg.

Til Valhall!

Gutta på skaugen, eller sagt med andre ord, mellom fjellene i Afghanistan, har fått pepper. Kåte krigsrop i en kåt krig, ga norske journalister lite empati for ´saken´. Selv om det er de færreste jeg snakker med som vet hva ´saken´ er lenger. Hva gjør gutta på skauen EGENTLIG i Afghanistan. 9/11? Og for å holde oss til retorikken, Bush´ kåte krigshyl er det få som husker. Det var noe med at Osama Bin Laden ble gjemt i en fjellhule, og holdt skjult av Taliban. For hvert eneste år som Taliban makter å skyte av unge gutter armer, bein, og andre lemmer, dess mindre vinner Taliban, en ytterligere seier. I diskusjonen om Irak og Afghanistan hører jeg folk si vidt forskjellige ting. Det er som om media har servert folk et koldtbord av forklaringer på hvorfor denne krigen er så nødvendig. Noen sier at FN har utkommandert Norge, og norske gutter ikke har valg. Andre, peker på av slemme terrorister angriper hele den vestlige verden. Andre igjen sier i løpet av diskusjoner at ´du må da skjønne at vesten er ute etter olje. Ikke vær så naiv´. Og enda andre er mer opptatt av ´stakkars gutter, de er så unge. Ingen kan forvente at de forstår´. Som bakteppe i slike diskusjoner ser jeg bruddstykker av en parade BBC viste på TV da jeg var i London. Unge skotske gutter i begynnelsen av tyve årene, trillende inn med beinstumper og uten armer. Andre lå i en seng og så vidt kunne røre armstumper, og bein, mens kjærester eller koner satt ved sengekanten og stirret mistroiske på dem. Reporterstemmen sa: Våre gutter som har vært i krig, har kommet hjem. Nå til en mye mye verre krig. En krig om å få det de har krav på. Det er en krig som kan vare hele livet.

Jeg husker det gikk kaldt nedover ryggen på meg. Og spørsmålene er mange: Hvor gjennomtenkt er egentlig denne strategien verden har arvet fra Bush? Hvor skal den ende? Hvordan håndterer vi arvegodset?

I en slik sammenheng blir det trist å se hvordan journalistikken håndterer spørsmålene. Der sitter Major Rune på Skavlan og forteller til den programlederen om hvor vondt det er å miste en ung norsk gutt. Det er derfor det er så viktig med intetsigende Viking-symboler. Men får han spørsmålet om ”Jammen, hva gjør dere der”? Hvorfor drar dere? Har dere gjort nok for å bevisstgjøre unge norske kvinner og menn om de naturlige følger av krig?

Og når skal en ung afghansk mor som har mistet sine barn fordi de sto i skuddlinjen til vestlige soldater inviteres til Skavlan?

Aldri tipper jeg. Ikke uten at hun kler seg ut som Gyda.

En morgen i Twin Peaks!

Ennå ligger natten utenfor vinduene.

Ennå sildrer svart regn utenfor bygården jeg bor i. Jeg tusler fomlende gjennom leiliigheten, for ikke å vekke verken familie eller naboer. Men holder på snuble i min egen søvnighet. Jeg vet ikke helt hvorfor jeg er våken på en slik ublu tid av døgnet. Hva var det som gjorde at jeg krabbet ut av en varm dyne? Å ja, nå husker jeg. Det var Twin Peaks. Det var fotografiet av Laura Palmer som startet det hele. Den bildeskjønne cheerleaderen ingen visste hvem som hadde drept, og hva som egentlig foregikk i den idylliske amerikanske byen. En by som alltid har kommet tilbake til meg på mine reiser i Norge. Stemningen i Twin Peaks hadde aldri sluppet taket. Det var noe med hele stemningen som tok tak lungene. La seg om en som en klam hånd og trykket. Trykket.

Det trykket der jeg gikk rundt i leiligheten og gjorde klart alt jeg trengte til en morgen i kø. Jeg måtte pakke frokost, og litt å drikke. Trengte en varm boblejakke og gode sko. En visste aldri i Oslo på denne tiden.

Klokken var rundt 4.30. Jeg måtte stå opp på denne tiden for hvis ikke ville jeg helt sikkert komme for sent. På nettet sto det at de skulle selge billetter til David Lynch fra klokken 12.00. Men allerede på fredagen hadde jeg ringt ned til Cinemateket og hørt hvordan det buldret fra interessen til rundt 2500 interesserte på Facebook. Ergo, dess raskere ned til Cinemateket dess bedre.

Omsider satt jeg på sykkelen og raste nedover bakken mot Akerbrygge, med Akershus Festning i horisonten.

Snart nådde jeg det vel besøkte horestrøket og mindre besøkte Cinemateket. Der lå folk i soveposer. En jente sov i en stol. Andre bedrev filmquiz om blant annet filmene til David Lynch. Jeg var ikke lenger alene. Nå var køen her. To hyggelige karer hadde påtatt seg å tusje inn et nummer med sprittusj. På hånden. Jeg fikk noen numre over 70 og fant et sted langs veggen å sitte. Døren til kaféen på Cinemateket var oppe, og jeg tittet forventningsfull inn dit. Bare vent til de åpnet klokken 8, da skulle jeg skaffe meg et bord, en stol og et strøminntak. Tiden frem til tidspunktet for billettsalget ville fly.

Ingenting fløy. Og i hvert fall ikke tiden. Den tyrkiske innehaveren av kaféen åpnet riktignok opp klokken 8.00, men da for køen. Selv om vi kjøpte noe å drikke og spise i kaféen fikk vi beskjed om å stå i køen i de neste fire timene. Med tusj nummeret på hånden. Fordi jeg nå tihørte 70-tallet, fikk en spesielt ugunstig plass. Den kraftige kaféverten dyttet køen inn til siden slik at jeg ble stående omtrent med et ben på innsiden og et på utsiden. De neste timene var det nå to meter fra meg til kaféen og den kafé innehaverens disk, og fire meter fra meg til tomme stoler, og bord, som var forbudt for oss i køen og sitte på.

Forsiktig forsøkte jeg å høre med mannen om logikken i dette. Han bare mumlet noe jeg ikke skjønte. Jeg pekte på en vifte jeg hadde over hodet og ba ham skru av denne. Surmulende gjorde han dette, mens han mente at alle kom til å fryse. Når noen i køen på Cinemateket ville kjøpe noe, valgte de å alliere seg med noen i køen og sende dem ned gaten etter 7/11 kaffe. For på Kaféen på Cinemateket hvilte det en tung Twin Peaks stemning, og det var ingen av de rundt 130 personene i lokalet som ønsket å ende som Laura Palmer. I hvert fall ikke før de hadde truffet David Lynch. Særlig ikke etter å ha stått opp midt på natten.

Jeg skulle nå få oppleve en særegen Twin Peaks vennlighet i køen. For jaggu meg bedre. De filmfrelste gutta som sto rundt hadde minsanten sansen for film. To unge 15-åringer, en med kors om halsen, kortklippet og i skikkelige klær fortalte hvordan han hadde vokst opp uten særlig filmer i hjemmet. Den andre, mørkhåret, og omtrent på samme høyde hadde satt seg på en postkasse lignende kasse ved siden av meg.

- Jeg var frelst da jeg så hvordan blodet sprutet ut som fra sprinkler i Tarantinos Pulp Fiction, sa han. Jeg var bare 8 år da jeg så den første gang.

- Jeg orker fremdeles ikke se den sa jeg.

- Og de andre Tarantino filmene ... helt utrolig....

En utveksling om filmhistoriens surrealistiske blodige filmer fulgte. Det var en rik diskusjon som trakk meg bort fra den mareritt lignende Lynche-stemningen i Cinematekets kafé.

Og hvor lenge måtte så lenge de 200 som kunne få billetter diskutere filmhistorie i Lynch stemningen?

14.30 var arbeidsdagen i køen over. Ikke et skvatt ble gjort av jobb.

Kanskje det er en idé for noen på Cinemateket og ordne dette på en annen måte ved neste superregissør?

London: Ikke akkurat et britisk imperium mer....

Under et hett blikktak i London, snor jeg meg på en stol som en katt. Nærmere bestemt blikktaket til British Library. I løpet av de siste månedene har jeg lært denne byen bedre å kjenne. Jeg vandrer nå gjennom T-banestasjoner som om jeg var en innfødt. Jeg vifter bort scientologer, og gateselgere som var jeg en ekte Londoner. Jeg leser lettere aviser, og forstår det meste som ble sagt. Det er stor forskjell på å tro at en forstår noe, og forstå det, har jeg oppdaget.

Det er i denne tiden jeg har forstått hva de lever av her borte. Foruten Oxford street, kjøpesentre, og kaféer. De lever av å selge sin egen kultur. Drosjene i London ser så sjarmerende ut, med de buede, bløt-hatt aktige utseende. Bussene ser morsomme ut, som dobbelt deckere, og det gjør også de tradisjonelle bobbies. Men det er lite søtt med London kulturen i realiteten. I realiteten kjører drosjene ofte forbi deg, om de ikke skal samme vei. Å gå inn på London-buss når trafikken står er som å gå inn i en varm, trang heis, og bussjåføren nekter enhver å gå ut. Bobbiene er sjarmerende på dagtid, men tåler ikke fulle folk som kommer med tilbakesnakk, da bærer det rett i kasjotten. (Sett på TV, ikke selvopplevd).

Til og med i de nå fleste midtøsten eide kjøpesentre, (som for eksempel Harrods) selges Britiske tradisjoner som kaker, møbler, klær – ja, rene og skjære produkter. Denne byen lever av turister som tror de får ekte vare, men ikke får det, og ikke spør om hva de kjøper. Samtidig lever et lag av briter i fordumsdager, og faktisk klarer å innbilde seg at det som selges er engelsk. For eksempel er det besnærende hvordan en britisk bekjent ergrer seg over at det Britiske Imperium er borte. Men gleder seg hver gang India, Australia, Jamaica eller andre tidligere britiske kolonier vinner i sport. For ´det er jo bare som å tape mot sin egne´. De derre jamaicarne, inderne eller australienerne, de er jo egentlig bare avstumpede briter.

Det finnes få refleksjoner rundt at denne nasjonen i all sin imperialistiske innstilling tok seg til rette verden over, og nå må forholde seg til at verden spraker og sprader rundt i Londons gater. Eller for å si det med en øst europeisk ny venninne her borte: De tar inn immigranter til drittjobbene, bestemmer hvor lenge vi kan være her, og kaster oss ut igjen.

Derfor er også politikken hovedsaklig preget av den Carl I Hagen-innstilling: En liker ikke utlendinger, med mindre de kan betale for kjøp og salg av britiske produkter. Bare slik at briter kan se seg i speilet og si til seg selv hver morgen:

- Alt er som det var i Victoria-tiden, alt er som det var i Victoria-tiden, alt er som det var i Victoria-tiden.

Og så gå på jobb.

LONDON: Roser og politikk

Jeg var på jakt etter en rosebusk. En slik en planter ute. I en have. En park. En terasse.

En engelsk venn lurte på om jeg ikke kunne kjøpe en enkel rosebusk og ta den med til ham på veien fra biblioteket.

- Jeg trenger bare roten. Slik at den kommer tilbake år etter år. Du finner en slik for 1 pund.

Det var nesten parodisk at det var jakten på en haverose, som for første gang skulle sette meg i direkte kontakt med den nye engelske politikken.

Nokså sporadisk har jeg fulgt det politiske spillet gjennom mediene her i England. Og det var kanskje et tegn at Brown skulle lyse ut nyvalg en stund etter min ankomst til London. I ro og mak, fra en behagelig sofa, ikke langt unn maktens kjerne i Westminister, har jeg kunnet observere hvordan mediene har vært den største aktøren i spillet om den politiske tronen. Den første TV debatten førte til at mediene forhåndskronet PR agenten, og Oxbridge gutten Nick Clegg som den kommende statsminister. Mens David Cameron og Nick Clegg smørte på med sine PR drillede utspill, sto Brown for meg substansen og de tidligere Uxbridge gutta, som nå bare er på fornavn, som ´the style. Kroppslige triks og PR-styrte opplegg var åpenbare, men ble lite kommentert. David Cameron trakk opp skjorte ermene slik Obama og Kennedy gjorde i sin valgkamp, og kalte på det allerede tradisjonelle ´change´. Nick Clegg snakket om ´revolusjonerende endringer´, og hengte seg fra begynnelsen av den korte valgkampen i strupen på Brown. Brown innså gimmicken, men at han bare kunne selge sitt forslag om brød til folket, fremfor sirkus. Sirkuset sto forøvrig særlig Nick Clegg for. Da han befant seg i en rolle, som den store taperen gjorde han bruk av PR-agenten i seg, og brukte den vippeposisjonen han hadde til å orge seg en revolusjon for sin egen karriere mer enn for landets beste. ´Style´ viste seg nå i all sin glød.

Og der sto de i forgårds, i Davids have, bak Downingstreet nr. 10, med Nick smilende nikkende, og overøste hverandre med varme og vendinger. I den grad at det faktisk ble kommentert av alle medier. De kritiske kommentarene jeg måtte ha, var som en dråpe i nordsjøhavet mot de kritiske kommentarene som BBCs unge publikum kom med i live-studio i går. De følte seg ført bak lyset. Utsatt for et spill. At Nick Clegg hadde tenkt mer på seg selv, enn sitt parti. At makten var viktigere enn folket. Ikke noe godt utgangspunkt. Selv programlederen lurte på hvor lenge guttesjarmen ville holde.

Det finnes så og si ingen steder der det er mulig å få tak i ute-roser. Man må ut av sentrum, og det tar som sagt tid. Ut til et ´Gardensenter´. Noe jeg ikke hadde sjans til å rekke. En hyggelig mann på gaten ba meg droppe jakten. – Vi har ikke slikt i London, sa han. Glem det! Han smilte og forsvant med ettermiddagsavisen og Clegg og David på forsiden.

Tomhendt dro jeg hjem med T-banen. Ved siden av meg satt en blond og fyldig dame, og valgte å spørre henne om hvorfor det var slik.

Hun foreslo at jeg skulle gå til et marked på søndag, eller prøve i en spesialbutikk. Og hvis ikke kunne jeg ringe henne. Hun var en av de nye MPenes sekretær og stilte gjerne opp med research om uteroser i London for en turist. Hun ga meg kortet sitt, og mail adressen.

Om bare Cameron og Clegg har den innstillingen, så kanskje jeg har fått et feil inntrykk gjennom mediene. Men jeg traff nok detsverre bare på ´stilens´ ene unntak.

LONDON: Et asiatisk London

Jeg sto på Paddington stasjon. I kø. Britene står ofte i kø. Det handler om å finne noe å lese på. Eller noe å tenke på. Det kan ta sin tid. Foran meg var det minst tjue personer. Jeg lot blikket hvile på et lykketroll fra Afrika et sted. Han hadde funnet et langt tau. Moren som nummer tre i køen. Han dro tauet fra køen og ut i selve stasjonshallen. I billettluken satt en mektig sikh. Han hadde kongeblå turban, og nystrøket rosa skjorte. Blikket gled med jevne mellomrom over køen og trippende og utålmodige reisende. Lykketrollet skrek i bakgrunnen. Det var endelige min tur.

- Hvor mye koster det til Southall?

- Southall? Skal du dit?

- Ja.

- Javel. 6 pund tur re tur.

Jeg tok i mot billetten i det jeg oppdaget at lykketrollets mor i forvirringen hadde glemt visakortet i betalingsmaskinen. Jeg satte den etterrettelige sikhen på saken, så gikk jeg. Kjøpte en kopp kaffe og gikk inn på det multikulturelle toget.

To stasjoner senere befant jeg meg på Southall stasjon. Trekket etter toget holdt på å skyve meg ned i sporet. Jeg kom meg opp trappen.

Togstasjonen lå på en bakke. Og på andre siden kom et helt tog av sikher. De hadde plakater og ropte høyt: Stem blått! Stem blått! Stem for change. Stem for change. Jeg tok et raskt bilde og gikk videre.

Passerte en Gurduwara og kom til en gate med grønnsaksbutikker så langt øye kunne se. Jeg passerte mennesker fra alle kanter av verden, men ingen hvite. Og ingen snakket engelsk.

Krydderlukten sev ut av butikkdørene og lå som et flyvende teppet over hele gaten. Biler passert og dro med seg dunkende asiatiske rytmer, før de forsvant inn i en lydløs tåke. En gammel mann satt på en stol, og holdt rundt stokken sin. Han nikket. To indisk kledde piker sto foran en stoffbutikk og delte ut reklame om materialene de solgte. En kafé tilbød dagens lassi med sitronsmak til Southalls billigste pris. I en dvd butikk sto det unge sikher og solgte de mest populære bollywood filmene til svingende rytmer. Noen tilbød meg reklame for dagens smykke kupp. Neitakk.

Jeg vandret gjennom Southall forvirret om jeg fremdeles var i London eller ikke. Trakk inn lukten og tenkte at det hele var et eventyr. Dette var også London. Og ikke en eneste turist.

Endelig.

LONDON: A passage through India!

Det hele begynte i Regent park. Jeg satte meg ned på en overfylt kafé med en te kopp.
Jeg åpnet medier og kommunikasjonsbøker og ga meg til å lese. Langt inne i noe om Bourdieu, rykket det i bordet.

-You mind? We sit here?
Damen var eldre. Med et smilende, men glinsende fjes. Håret var grånet. Mannen ved siden jeg med stokk. Han var gammel, men håret var farget og det falt som en skjev persienne ned over et søvnig, eller kanskje medisinert blikk. De slapp seg ned på hver sin stol.

England er ikke som i Norge. Det er lett å komme i kontakt med mennesker. I hvert fall på overfladisk, koversasjonsnivå. Kvinnen var raskt inne i en historie om landet hun kom fra: India.

- Jeg kommer til å dø her.
Hun pekte med hånden på Regent Park, men mente nok England. – Jeg vet det. Det er greit nok. Men det er ikke som India.
- Nei, det er ikke som India, sa mannen. – Jeg kommer fra Mumbai. Fra Sør. Og hver gang jeg går av flyet og jeg kjenner lukten av India, først da vet jeg at jeg lever. Det er ikke som her.
- Du vet, sa kvinnen, her kan du ikke be noen bøye seg ned og knytte skoene dine. Du kan ikke be noen gi deg fotmassasje. Selv gartneren skal ha betalt for alt. Det er ikke slik i India. Folk gjør alt for deg.
- I India, sa mannen, med en vanskelig tilbakeholdt lengsel i stemmen, kan du leve som en konge om du bare har penger. Penger, det er det handler om.
- Men jeg kommer til å dø her, sa kvinne. – Det er greit nok. De har jo helsetilbud og sånn. Jeg er ikke som han. Jeg må ikke bo i India. Men jeg kan ikke be folk om gjøre det jeg vil. Det er forskjellen.

Min mann er indisk.
- Åh? Sa mannen.
- Ja, sikh. Nord India.
- Åja. Ja vel. Har du vært i Gurduwara i Southhall?
- Nei.
- Du burde dra dit. Det er som en passage through India. De har luktene av India der. Det er akkurat som et marked hjemme.
- Ja, sa kvinnen, vi går ofte i sikhenes Gurduwara, bare for å få mat og atmosfære, og så går vi igjen.
- Åh?
- Ja. Det er en svært spesielle atmosfære.
- Men uansett Southall. Dit burde du dra.

LONDON: VALGNATT I ENGLAND

Musikken fra en enslig sekkepipe fyller Westminister på broen foran Big Ben. Turister knipser Big Ben som for anledningen fungerer som lerret for målingen i valget. Den blå stripen noen få hakk over den røde. Og langt nede, en liten stubbe av politiker stjernen Cleggs liberal demokratiske parti.

Jeg passerer journalister som bruker rekkverket på broen som støtte for sine PC´eer, et kamerateam på tre personer som intervjuer seg selv, og lytter til sekkepipen mens London Eye, ruller rundt i regnbuens farger i natten.

Gordon Brown har hatt en umulig oppgave. Jeg vet det, for jeg har sittet med briter og hørt hvordan de kommenterer ham. I deres øyne er Gordon Brown å sammenligne mer med en torsk som gisper etter oksygen på land så vel som i hav. Men TV debattene, ja, hele valgkampen var preget av at Gorden hadde hadde to store ulemper: det ene var arven fra sosialisten og mangemillionær Blairs krigshissing og kriger, men det andre var hans egen manglende utstråling. Å erklære krig mot sjarmører, var derimot lite heldig som valgampflesk. Det var det Gordon gjorde når han helt på slutten av valgkampen holdt en tale om at han var "done with people who ...." , og så fulgte et angrep på TV-yndlingen Clegg. Det økte tyngden hans men på feil måte. Og så var det veldig dumt da, og baksnakke en Labour velger til en hemmelig mikrofon.

Britene er misfornøyde. Og de trenger noen å ta det ut på. Gordon Brown er mannen. Det tjener amatørlyrikeren og sjarmøren Clegg på, og den konservative David Cameron. som til tross for sitt fokus på hjertesaken, hjelpe rike, kutte skatt, ikke kan holde en tale uten å snakke om ´change´ som om han het Obama. Og i likhet med Obama bruker han det visuelle og tydelige Kennedy trikset: Oppbrettede skjortermer. Som om han skule ut i hagen og grave. Det skal han jo ikke. Han skal inn i Downingsstreet 10. Og i hvert fall ikke for å grave.

Da er det i hvert fall mer hederlig å dukke opp i rettsaker i lusekofte. Slik enkelte gjør. Det er tydeligvis, litt mer gjennomskuelig.

´Change´ men change til hva?

Britene skal i hvertfall ikke anklages for å være passive i valgkampen. Hver hoved kanal på TV har hatt noe om valget gående. Og i hele går ringte folk på døren fra forskjellige partier:

- Hello?

- Yes, hello.

- Oh...oh... we are from the conservative party, mam. Just, wanted to

remind you to vote.

- Well, you see I am norwegian. Unfortunately I am not allowed to vote here in England.

- But mam, do you know anyone here?

- Øh.... Yeh.

- Do mind remind them to vote. .... For the conservatives.

- Well...ehh...

- All right then. Goodbye.

Det fortsatte å ringe på døren. Jeg gadd ikke åpne. Det er så mange historier om massmyrderier i London. Da jeg ikke ga respons når det ringte på, skrapte det i brevsprekken i døren.

- Kræsj... kræsj....

Noen fingre krøp gjennom brevsprekken. Med en liten lapp. En nokså stor lapp forresten:

- DO YOU RISK STAYING AT HOME? GO TO THE POLL –

OR YOU RISK THE TORYS WINNING. GO NOW!!!!!!

Det er valgkampen sin det!!!!!!!!

London: Billionærene kjøper opp London

Når det glinser i diamanter i enkelte butikker i Regent Street, når et pansret glis glir forbi på Oxford street, når høyhælte damer med krystall sko tripper forbi, det skyldes kanskje noe mer enn at London er en verdens metropol. For eksempel Labours politikk fra mange millionæren Tony Blairs glansdager.

En artikkel i Daily Mail peker på at vi lever i plutokratenes tid. At mens fotballklubben Chelsea tilhører oligarken Roman Abramovich, tilhører Top Shop Sir Philip Green. Mens Volvo eies av den kinesiske billionæren Li Shufu, Jaguar og Tetley er nå på indiske hender ved Ratan Tata, og kjeden Stella eies av den brasilianske finansmannen Jorge Paulo Lemann. Mens Italias billionær Pessina har kontroll over ´Boots´. I følge artikkelen i Daily Mail (ikke helt min avis altså... ) steg inntekten til Storbrianias 77 mest rike med utrolige 77 billioner PUND. Dette er en oppgang på 30 prosent. Gapet mellom fattige og rike har ikke være større i London siden slaveiernes dager. Og det med Labour i teten.

Forklaring på billionæres fagforeningspolitikk, synes å ligge i flere sammensatte faktorer. Blant annet ved opphørelsen av Sovjet Uniononen, Kinas interesse for nye markeder, og liberaliserte markeder i India og Brasil. Avisen mener det er blant årsakene til immigrasjonen billionærer fra Russland, India og Brasil. Billionene synes å stamme fra forretningsvirksomheter som vesten lenger ikke tar i: Stålindustri (India), Aluminium (Russland), Shippin (Kina).

Det mest interessante med denne utviklingen synes å være eltingen av billioner, politikk og Laoburs politikk. Labour regjeringen satte ingen restriksjoner for de overveldende rike. Men inviterte dem inn og var til og med interessert i å drive lobbyisme for dem.

I 2001 skriver Tony Blair til Adrian Nastase, den Rumenske Statsminister og gratulerte ham med å ha innvilget en kontrakt til indiske Lakshmi Mittal. Artikkelforfatter Stephen Armstrong spør om dette hadde sammenheng med at Labour hadde fått 125.000 i donasjon før valget i 2001. Noe Blair kategorisk aviste i det som viste tendenser til å ende som ´Garbage-gate´ i britiske medier. Men av 188 millioner pund har 17,5 kommet fra billionærer. Dette gjelder årene 2001 og 2008.

Spørsmålet er en økende sammenblanding av motiver. Motiver som synes å munnet ut det en observerer rundt i det som en gang var en romersk lekeplass. De observasjoner som gjøres på gatene i London synes å ha et utgangspunkt i en politikk. En politikk der sammenblandinger som oftest er usynlig, med unntak av når en går rundt i gatene i London, bruker øynene og ser hva som skjer. Da blir alt mye klarere.

LONDON :AVATAR PÅ DVD

I går slapp de Avatar i London. I supermarkedene. For 9 pund. Altså 72 norske kroner.

Det var 72,- vel brukte kroner, syntes jeg. Det er litt konfekt kake. Så dette må virkelig fortæres i stykker. Ja, og så er regissør Cameron mer kitch en det Odd Nerdrum har maktet å tenke. Den stivt, og nokså plumt tegnede damen DiCaprio skisset i Titanic flytter seg inn i strukturen i Avatars historie. Bra laget, men ingen sjel. Sjelen ligger i animasjonen og teknikken, enn i historien. Mens jeg satt der og beundret menneskehetens stadig voksende tekniske begavelse, er det fort gjort å assosiere nye filmer med spill. Er det det neste? Shit au, det er kanskje en for god idé.

Når skal vi kjøpe billetter til spill/ spillefilmer? Når får vi udelt interaktive fjernkontroller med popcornet. På hver spillefilm kåres en spill-vinner ved å få navn og bilde av seg selv, pluss en ny spill-billett til neste forestilling. Er vi der allerede?

Trolig. Jeg henger stadig etter. Eller det vil si, det gjør jeg egentlig først den dagen jeg ikke klarer å se at en historie er drit dårlig.

Det kommer nok!

London: Til Darryl ved Kings Cross station der Harry Potter forsvant

På et tre like i nærheten av Kings Cross Station, der Harry Potter tar toget til Galtvort, henger et bilde. Det er et fotografi av Darryl. Han er ingen Harry Potter. Han var ingen Harry Potter. Darryl kom seg aldri av sted til Galtvort.

Hver fredag satt Darryl og hunden hans og forsøkte å selge ´The Big Issue´ et blad som gis ut av gratisarbeidende journalister og som kan gi hjemløse i London noen pennyer i lommen.

Darryl er ikke mer. Det står å lese under fotografiet av ham: Til Darryl som elsket hunden sin. Borte, men aldri glemt. Mer står det ikke.

Fredag skrev avisen Evening Standard om gapet mellom fattige og rike i London. Det er byen med det nest største gapet i verden. Det er visst Tokyo først og deretter London. ´Det minner om kastesystemet i India´ , skriver avisen.

Og det er sant. I Merylebone glinser det gyldne skilt på dørene. Ikke med etternavnet til beboere, men med navnet på klinikker for plastisk kirurgi. Det formelig yngler av muligheter for å bruke penger på å øke sin offentlige status med personlig status. En dame av mer ´Pigmalion´ herkomst, med skitne knestrømper som ligger som to trekkspill om anklene hennes, flatgåtte sko, en gammel snekkerbukse og en hatt med blomster i, skriker til en brunbarket man i et sølvglis: Men så se å fløtt deg da!!!! Din ´sod´! Når du har en sånn bil må du kunne ´fløtte´ den. Men de fleste damene i Marylebone street overgår hverandre i stramhet, både foran og bak, uansett alder. Lange brunbarkede legger hviler ut fra fortauskafeene. Med nyslepne tånegler. Og går en inn i en butikk er servicen upåklagelig.

- Yes, Mam, may I help you.

Når jeg står slik i en butikk i et bedre strøk i London, slutter jeg aldri å forundre meg over vennligheten. Som sikkert ikke er vennlighet, men en høy rendyrket form for profesjonalitet. I Norge må det som oftest en svenske til for å oppleve lignende lyder.

Ja, det er noe med profesjonaliteten. I alle ledd. Selv han i gul vest, med slitte benklær og en mage i veien for armer og ben, utfører arbeidet med en dyp pliktoppfyllende mine.

Kanskje er det vissheten om fallet. Fallet ned til foten ved Darryls tre, som gjør det? Vissheten om at i dag var det fotoet av Darryl som hang der, men at ingen er sikret en jobb i dette lille landet med millionene av albuer.

Evening Standard hadde også en historie som sa noe om det. En ung jente. 21 år. Blondt hår og blå øyne. A-student. Forrige uke tok hun livet av seg. Hun fikk ikke jobb. Hadde forsøkt alle muligheter. Selv i en stor varehandel avviste de henne. Så hun skrev et brev til foreldrene og kjæresten og sa:

- Jeg kan ikke leve slik. Jeg ønsker dere blir lykkelige. Det er alt jeg vil.

Faren sa til avisen at det siste hun ville var å ta i mot almisser.

En Clegg!

En smilende, besserwisser. Kledd i noe som minner en skoleuniform på en av de halvnakne skoleguttene med blå knær som en stadig treffers vintertider i England. Slik fremstår han: Nick Clegg. Underdog, som ingen, i hvert fall ikke engelsk media hadde regnet med. Hva sto det i en liten notis i lokalavisen: Gordon Brown snakket aldri om et mulig liv utenfor Downing Street 10, før etter en fatal såkalt TV-debatt på ITV. Jeg skriver såkalt, for den eneste som diskuterte var så vidt Nick Clegg. Reglene for opptreden var så mange at de kan sies å minne om Gamle Testamentet. Salen kunne ikke stille spørsmål. Spørsmålene var plukket og silt ut på forhånd. Opptreden skulle være akkurat så og lenge. Irritasjonen over den alltid like gispende og torske-aktige Gordon Brown var til å ta og føle på blant mine engelske venner. Litt mer oppstemte var de av David Cameron som stadig syntes å komme tilbake til sin ´sønn som døde i fjor´. Men i pub-humør ble en altså bare av nickers-aktige Nick Clegg. Dagen derpå hersket like usikre Obama-tider, som det gjorde rundt Obama valget.

For å sitere min indiske og meget kloke ektemann sa om Obama: ”Han fikk en farget rabatt”. Nick Clegg er ikke så farget akkurat. Tvert i mot. Men kanskje han har fått en ´usynlig-rabatt´. En rabatt fordi han ble oppdaget for sent. Det sies her i London at folk er politisk utslitt av Labour. For egen del er jeg bare eitrande forbanna fordi resten av Europa er trukket inn i en krig, det med stor sikkerhet kan sies at folk flest var både usikre på og uinteresserte i.

- Hva gjør dere med det da? De hadde jo faktisk ikke langdistansevåpen i Irak!

- Men nå ligger det bak oss. Nå må vi se fremover, sier mine engelske venner.

Så kommer en lang tirade om frigjøring av hijaber, og ta terrorister og sånn.

Det farlige med Clegg er at han messer det samme som Obama. De har funnet noen Harry Potter-ord: Change. Change. Change.

Det halvtdøsende media følger ikke opp og spør: Ok, men ´change´ til hva da? Hva er det du kan forandre som ingen andre kan.

Morsomt er det at alle politikere bruker det magiske ordet ´change´, og tror det skal åpnet velgerdøren.

Men det er noen nå få få dager igjen. Til mandag 6 mai og ´change´ eller ikke.

LONDON BOOKFAIR I ASKETID: TOMT FOR FORLEGGERE MEN FULLT AV HISTORIER

Lars Saabye Christense lå der. Hamsun lå der. Fossum lå der. Men ingen sto på standen på London bookfair for å selge dem. London bookfair er en av Londons største bokmesser.

Jo, forresten. Det er ikke helt riktig. En hyggelig dame, Anne, fra den norske ambassaden hadde påtatt seg jobben å stå på den norske standen mens islandsk aske herjet Europa.

Jeg hadde tatt T-banen til Olympia i London og kom noe sent på dagen. Halvparten av alle forleggere, agenter og forfattere som hadde landet i tide, var nå i ferd med å forlate messen. Jeg hadde trodd det skulle være enda mer glissent med folk, ettersom nyhetskanalene hadde rullet ut bilder av lekende store og små på tomme flystriper over hele England.

Inne i den halvtomme hangaren, hadde det samlet seg noen grupper av vindrikkere på enkelte stands. Gjerne rundt de store amerikanske og britiske forleggerne. Latter, og fornøyd vin-mumling romler over det skandinaviske hjørnet. Her står det en hyggelig, og sjenert kvinne fra den norske ambassaden, som raskt inviterer også meg på vin og kanapeer.

- Hvor er alle? Spør jeg.

- De kom ikke, og de kommer ikke, sa Anne. – Jeg måtte bare ta skjeen i egen hånd.

Resolutt hadde Anne, som ikke hadde noe med konferansen å gjøre, dukket opp for å skrive ned navnene på interesserte agenter og forleggere. Og selv om nordmennene glimret med sitt fravær, hadde vinen, kanapéene tiltrukket seg personer med heller tynnslitte, men tross alt, visse bånd til moderlandet.

Det var her jeg traff en opprinnelig ire som fortalte om sin affære med Hardanger. Opprinnelig fra Irland, men oppvokst i London, hadde hatt fått et innfall som 17-åring. Han hadde simpelthen skrevet til den norske ambassaden og spurt om det fantes jobb i Norge. De hadde gitt ham adressen til norsk bondelag, som videre hadde skaffet ham arbeid på en gård i Hardanger. Vel der oppe, langt oppe i fjellene ovenfor Odda, hadde engelskmannen gjort seg til skamme ved å snakke for mye. For det første snakket de ikke, og for det andre hadde han snakket engelsk. Begge deler var like sosialt tabubelagt. Særlig ute på fisketur i et vann, der engelskmannen utviste munndiareens noble kunst, og att på til hadde vært den eneste som fikk fisk. En kombinasjon som er i tråd med engelskmennenes litterære tradisjon "conversation and action", men en heller ukjent oppførsel i Hardanger.

- Så snakker du norsk da?

- Not really.

- Ikke et ord.

- ”Farvel”

- Are you leaving?

- No, no ”Farvel”

- Oh, sorry. I see!! Very well spoken. Well done!

Affæren med Norge var en kjærlighetsaffære. For selv om 17-åringen ikke hadde forstått et ord norsk, og ikke funnet noen som snakket engelsk, hadde han seriøst vurdert å gjøre nordmann av seg.

- But you wern´t understanding a word of what people were saying.

- Oh, it didn´t matter. I loved it there.

Fremdeles på det samme hjørnet i på London Bookfair treffer jeg skotten Frank Stewart. Han har oversatt en bok om Palestina og Israel fra engelsk til norsk. Han burde absolutt ha de beste faglige forutsetninger. Som pensjonert lege har Frank lært seg italiensk og norsk. Han snakker utmerket norsk, og er mer enn villig til å fortelle om den gangen han besøkte London i kilt.

- Den eneste som så rart på meg var en afrikaner i sin hvite nasjonaldrakt.

Litt etter litt trekker det forlegger-, forfatter-, agent- tomme selskapet ut på gaten og ender opp å drive nokså hvileløst igjennom historiske strøk, mens engelske-, irske- og skotske anekdoter fylles på litteraturens rusende vinglass (som Ari Behn) ville sagt.

Og sånn senere på natten, stilte jeg meg selv spørsmålet om noen savnet nye norske bøker etter de engelske historiene kvelden. Ikke jeg. Og om hva som skal til for at norsk litteratur skal stige som en fugl fønix opp av aske, etter en slik kveld. Det skal nok godt gjøres.

London: Demonstrasjon mot urettferdighet

I dagens Dickenske London utfolder det seg den ene urettferdige historien etter den andre. Og det er kanskje en åpenbar selvmotsigelse at mens mediene er truet, aviser legges ned, og dokumentarer er sponset av Honda (på Channel 4), har det aldri vært større behov for større kritisk blikk på myndigheter. Bare den korte tiden jeg har bodd i London har det utspilt seg noen groteske saker som skriker etter politisk nagling og korsfesting.

Den første saken dreier seg om en kvinne som nylig døde, i et mer eller mindre ressursvakt område av denne byen. Kvinnen het ´Alex´, var blind på et øye, og hadde store lammelser. I en årrekke hadde hun bodd i leilighet der hun ikke kunne komme seg ut. En sosial bolig i 5 etasje uten heis. Selv om hun ba kommunen om å få ny leilighet som var mer tilgjengelig, ble hun nektet dette.

For kort tid siden ble hun funnet død, i leiligheten hun var sperret inne i.

Den andre og like så groteske saken, handler om en ung gutt som stjal noen batterier. Politiet tok ham, og han ble skuflet inn i en celle. Her får han et eleptisk anfall, uten at hverken betjenter, ambulansesjåfører, eller andre bistår. Gutten blir hjerneskadd for resten av livet

Familien ble denne uken tilkjent 4.7 millioner pund.

Og den tredje saken tar kaka. En svart, britisk, alenemor har dårlig tid og kaster seg på toget. Hun har månedskort, men blir tatt i forsøk på å billett fusk. Hun får muligheten til å bevise sin uskyld, men er syk.

Det hele ender med at myndighetene tropper opp på døren hennes, og truer med å slå seg inn med makt. De ønsker pant i eiendeler, for å kunne dekke boten kvinnen var idømt. Dette skjer mens kvinnen er alene med sin mindreårige datter.

Slike saker skjer selvsagt over hele kloden, i hver by daglig. Det spesielle med London er den åpne demonstrasjonsviljen når urett finner sted. I Camden der ´Alex´kom fra, møtte folk opp med plakater, med skrik og rop om at sosialkuratorer og kontor måtte ta seg sammen. Naboer gikk på besøk til hverandre, trøstet hverandre og diskuterte hva de skulle gjøre. I Norge ville sike saker trolig endt som interaktiv men anonym trafikk hos mediehusene.

Daglig lærer jeg å forstå interaktivitet som annet enn trafikk for det ene eller det andre mediehuset. Interaktivitet burde i like stor grad handle om direkte og åpen demonstrasjonsvilje. Slik som her i London. Det er sjelden langt fra urettferdighet, til en tusj , plakat og demonstrasjon.

Noe å lære?

Støv over London?

Gordon Brown formelig dysset britene i søvn med sine gamle politiske løfter, og løftebrudd, i den første valgdebatten på TV i går. Like etter nyhetene om at alle britiske fly står på bakken, og at Islands vulkan-aske svever over og dekker Nord England. Min britiske London-venninne begynte med en gang å klø i øynene. Hun harket og hoset at kanskje allergien ikke bare skyldtes Gordon Browns politikk lenger. Gatene i London er fulle av hvileløse mennesker som triller på kofferter. Folk som ser ut som om de er i stand til når som helst å sine egne små, miniatyraktige vulkanutbrudd. Men ennå er det bare utbruddet på Island som har skapt de største reaksjonene.

Vi venter i spenning....

I daglig kø ved ”The Last Word”

Pipen ligner en krematoriepipe. Den strekker seg over Magna Carta, British Library og kaféen ”The Last Word”. I grått londonvær sitter nærsynte akademikere, sammensunkne i meditasjon over medbrakt litterær frokost. Midt på plassen, som foran St. Peters port, står akademiske sjeler i en lang taus kø. Under krematoriepipen tikker minuttene mot det magiske tallet 9.30. Men i mellomtiden står en vakt i uniform og overser at den skubbete mentaliteten som befinner seg i akademisk teori, ikke omgjøres til praksis.

Det er en selsom gruppe tenkende sjeler. Noen er kledde i ferskpressede grå dresser. Andre, som piken foran meg, holder en BFI bag på armen, en brun og slitt ull jakke, som når henne til et rosa prikkete tynt miniskjørt. Deretter følger to lubne ben i kritt hvite nylonstrømper med rosa sokker, og 40-talls sko.

Ved siden av meg står en mann av afrikansk opprinnelse, med briller, slitt blazer og presses bukse. Han leser i en bok. Som mange andre i køen.

- Excuse me?

- Yes.....

Han titter over de runde brilleinnfatningene med et strengt blikk. Språket er erkeengelsk. Jeg lurer på hva som skjer når dørene åpner, om et par minutter. Mannen viser seg å være professor, og sitter fast på British Library. Han forklarer: Når dørene går opp vil vaktene plukke ut en og annen tilfeldig og gjennomsøke vesker. Deretter handler det om å kaste seg over et skap i kjelleren. Å ha et pund klar er kjempeviktig. Da har en sjanse til å grabbe et skap. Skapet er første trinn på veien til hovedmålet: en leseplass.

- Miss?

En mann med hvitt skjegg, krumbøyd, langt sort fragg, rynkete bukser og skitne sko, tilbyr meg et ark. Professoren forklarer at det er eldre forskere som ønsker å samle til et fellesmøte i løpet av de neste dagene.

- Alle kommer inn her, studenter på laveste nivå og forskere på høyeste nivå, kjemper daglig om de samme plassene.

I det dørene går opp og køen beveger seg spør professoren hvor jeg kommer i fra. Når han skjønner at jeg er norsk kommer noe uforståelig:

- Jaså, ja jag har bodd i Sverige hele mitt liv.

Den eritriske professoren har vært ansatt ved Lund Universitet og har hele sin familie i Sverige. Jeg har nå fått en hjelpsom skandinavisk våpendrager i kampen for en leseplass.

Vi kaster oss inn i første kampen: Å skaffe seg et skap, finne nok gjennomsiktige plastposer til medbetrakte bøker. Deretter handler det om å komme først frem til døren til lese salen. Fnisende, lettkledde studiner i friske moteklær dominerer køen. En britisk afrikansk vakt åpner døren.

- Hei, ta det med ro. Slapp av!!!! Alle får en plass.

Situasjonen minner mer om et fransk fiskemarked enn om det Britiske Nasjonalbiblioteket. Like fullt. Happy ending. Jeg fikk leseplass denne dagen. Ved siden av den eritreiske professoren som var henrykt over å få snakke svensk. Hele dagen.

Men hvordan det skal gå i morgen? Det er en helt annen sak.

Det er ikke gitt alle å komme inn i himmelen.

I London-jungelen

Ti hele dager tok det. Jeg hadde simpelthen sendt en kasse med bøker til meg selv. Det var jo usigelig dumt. En kasse med viktige bøker til en verdensmetropol - London. Nå må jeg ikke bli helt norsk da. Og tro at det eneste stedet i verden posten kommer frem er Norge. Slik er det ikke. Men det er litt sånn. Forresten, den ene kassen kom frem som en kylling rundt påsketider. Det var den andre som var problemet. Ja, og så var det dette med internett. Det med bredbånd. Nå må jeg ikke bli helt sånn: Det er bare vi i norge som får teknikk til å virke. Men, faktisk, det er litt sånn. De har ikke akkurat arvet det tekniske genet (Heia Eia) her borte. Det må ha vært en av de første vikingene som så på en ost - så på en kniv og tenkte om det vil vært lettere å skjære i osten om det var en sprekk i kniven.

Bare for å ha sagt det med en gang, jeg har Apple, et rottent Apple. Mannen som solgte maskinen skrøt av det lekre designet, av den sølvgrå modenheten, hvordan maskinen skinner i sollys - og jeg var, ganske rett, solgt. Men jeg burde kanskje ant ingen fred og bare fare da jeg begynte med å klage på batteriet. Like etter dukket det opp et bud fra Apple Amerika, som skulle ha meg til å undertegne på at batteriet ble byttet mot det han hadde med fra Amerika. Det jeg hadde kjøpt hadde store risiko for å eksplodere midt i trynet. Jeg burde tatt det hintet. Men litt etter litt eplet jeg meg. Jeg kom inn i Apple familien, og det var så allright å bli gjenkjent av eplene. Men mitt var og ble råttent. Uten å ha mistet mac´en, eller kommet borte i noe, begynte å stålet å få bulker. Små, skjønne smilehull. Hele maskinen smiler nå, uten tenner slik at jeg kan se hva den åt i går. Fyttirakkern! IKKE KJØP MAC. Husk det går an å eple seg på annet vis. Sitt under et epletre i høstsesongen, for eksempel.

Men nå til det den forsvunnede kassen. To ganger kom det et bud på døren. Uvisst når, uvisst hvem. Men kassen kom ikke. Jeg klarte å søke etter kassen på nettet, og ble fortalt at den skulle ligge på et budkontor i et lugubert strøk av London. Jeg tok en drosje og gikk ut. Drosjen stoppet foran en diger posthall og jeg gikk inn. Ikke en sjel. Ute blåste vinden. Tomme lastebiler fylte hallen. En skygge nærmet seg. Tikk, takk, tikk, takk. Jeg dukket. En kineser smilte gult.

- Who you are?

Det er et alldeles merkelig fenomen i London, at det finnes få engelskmenn der, i hvert fall på gateplan, og særlig Londonesere. Engelsk er det heller så som så med, en kommer lenger med kinesisk, pakistansk, russisk, indisk, afrikansk.

Jeg forklarte på døvespråk. Kineseren pekte i ut av bygningen og gjorde en sirkel med armen som jeg tolket som om at jeg måtte rundt kvartalet.

I den neste resepsjonen var det ikke tomt, men jeg skulle ønske det var. Mannen som ekspederte var opprinnelig fra Karibien, men forfedrene hadde tydeligvis glemt å ta med humøret.

- Yes, sa han med sterk akssent.

Jeg forklarte ham om pakken. Han så surt på meg. Og på papirene. Og på maskinen.

- Den er både her, men ikke her, forklarte han.

- A riddle?

Han tok papirene og sertifikatet mitt med til den tomme posthallen for å lete. Jeg ventet og ventet og ventet. Og der kom kassen. Og sure-per.

Men han kunne være så sur han ville. Jeg ville kaste meg over ham og rundklemme ham. Fordi det sto strenge plakater på veggene om at:

IF YOU DON´T TREAT US WITH RESPECT - WE DON´T TREAT YOU WITH RESPECT

osv. Så jeg gjorde det ikke....

Men jeg klarte å lirke frem et smil med to øyne som til sammen glinset som en oppadstigende carabiisk sol.

I London skjer det noe hele tiden. Det finnes en historie på hvert eneste gatehjørnet. Vil noen høre om resepsjonisten, skotten, som mistet jobben sin fordi han ikke hadde på seg jakken noen minutter. .... Vel, jeg forteller uansett. Speakers corner. Så mye for interaktiviteten. Verden går ikke fremover uten formidlingsvilje. Etter min mening da.

Heia, heia, heia!

Han gisper etter pust. Vrir hodet litt oppover slik at ikke svetten blinder ham på nytt.

- Å ha, åååå, aaaaahhh!

Hver gang han puster ut er det som om å høre en luftballong lette seg for gass.

-Ja, ja!

Folk rundt gisper. De klarer ikke slippe blikket. Igjen gisper han.

- Åååååååå

Publikum jubler. Det er ikke langt fra mål. Litt under en kilometer. Leppene smaker blod. Tungen er en klump av smerte som stopper pusten. Han orker ikke mer. Et par meter eller ikke. Men han skal. Skal!

Hurra! Hurra! Hurra!

OL. De olympiske leker. Han er snart i mål. Svetten brenner mot pannen. Sildrer som lava nedover kroppen.

Der er målet. Et par meter fremme.

-Ja, ja, ja! Han vant. Gullet er hans. Det ble ikke andre plass. Ikke tredje heller.

Det ble første! Igjen og igjen.

Han griper etter håndkleet som henger over tredemøllen på treningsstudioet. Folk glor ennå mot TV apparatet. Han selv veier 114 kilo. Han slipper å delta i OL, men deltar likevel. For hver utøver som vinner. Vinner han selv og.

Det er noe med fantasien, og dens vinger.

Det er derfor han elsker sport.

Alf – forfatterånden som går og går og går: Dessverre!

Åndenes makt – et program som går på TV Norge og som har alle tiders underholdningsverdi for forfattere, kom i går med en uventet avsløring. En avsløring som burde kunne gi et spesielt SKUP-diplom for ”Meget trolig avsløring”. En av hovedpersonene i programmets hjemsøkte bolig var forfulgt av en ånd. Men ikke hvilken som helst ånd. Ånden hadde fotfulgt den stakkars mannen og med alle midler forsøkt å indikere noe. Ved å prikke ham på skulderen, henge over skulderen, ligge som en katt over tastaturene hans, stå utenfor vinduet og stirre ham i senk, henge som en lampe i soverommet, etc. etc. Hva vet jeg? Alf har strukket seg langt for å få kontakt med programmets tydelige trege hovedperson. Med en svaksynt som sannhetsvitne blir programmets hovedperson endelig fortalt hva ånden ”Alf” vil.

- Han vil du skal skrive! Han sier SKRIV HISTORIER OG DE VIL BLI GITT DEG.

Om dette ikke er tydelig nok:

- Han sier du kan formulere en setning og dermed skrive bøker.

Programmets hovedperson, en meget sympatisk og vennlig sjel, rister på hodet før han brister i gråt.

- Ja, ja. Jeg har hatt skrivekløve men jeg har ikke hatt noen historie. Nå får jeg altså beskjed om at jeg kan få det fra en Ånd.

Da var jeg forsto hvor all den halvgode, middelmådige litteraturen kommer fra. Hvor er det alle bøkene som omhandler rom, tid, sted, og eksistensialismens arkitektur kommer fra. Det er Alf. En forfatter som døde altfor tidlig på 90-tallet. Som drømte om verdensherredømme. Om å gjøre Knausgård til skamme med hans intetsigende skildring av heslige makrellhaler, fjes i skyer på Dagserevyen og andre naturvitenskapelige hverdagsfenomener. Alf lette og lette i hele sin slektshistorie etter en bitteliten konflikt, et utroskap, en barn utenfor ekteskap, en krangel: Men nei da, av alle velfødde nordmenns liv og middelmådige borgerlighet skulle Alf bli nødt til å føye seg inn i rekken. Dette, det at han ikke hadde noen smerte, men i stedet for var tvunget til å minnes lyse sommerkvelder, gode relasjoner, og et sånn passe forhold til mor og far (ja altså utenom at han var overbevist om at det var et dypere Ødipus-kompleks som fikk moren til å smøre skivene hans med leverpostei når hun jo visste at han elsket sjokade). Det simpelthen rev Alf i biter at han ikke hadde flere erfaringer. At han ikke hadde opplevd mer. Sånn sett føyde Alfs skjebne seg inn blant de fleste norske forfattere.

Det, og akkurat det, å vite hvor likt livet hans var andres, det tok simpelthen kvelertak på ham. For å drukne den sorgen, denne grusomme smerten, lot han seg friste til å smake på en smile-pille på et party. Etter dette opplevde han mye. Veldig mye. Men, skam og fordervelse, ingenting som skilte seg ut fra andre norske forfattere. Det å oppleve så mye, leve så på randen av døden, bare for å oppdage hvor likt det var andres liv, var som å få dødstøtet. Snart sto Alf som en av dødens skygger foran Oslo S. Hver dag sto han der og ble minnet om forfatteren Ingvar Ambjørnsen og Døden på Oslo S. Og hvor likt Ambjørnsens forfatterskap var til mange andre forfattere, var simpelthen uutholdelig.

En dag var Alf vitne til et bankran. Rett over gaten. Like ved Carl Johan. Ravende full av kokain og dop løp han over gaten. Mot ranerne som sto med Jens Stoltenberg masker og maskin gevær. Han lot som om han ville kaste seg over dem. En ”Jens Stoltenberg-maske” skjøt og Alf døde. Han smilte der han lå og blødde i hjel. Hvorfor?

Hvilken håpefulle forfatter hadde vel dødd slik? Skutt av en Jens Stoltenberg maske?

Og slik endte han opp som Alf – forfatter ånden som går og går og går. Hvor mange norske halvgode forfattere som Alf har klart å inspirere? Bare åndende vet!

(NB - KJÆRE NORSKE FILMREGISSØRER ALLA WAM OG VENNERØED: VÆR SÅ SNILL Å SKRIVE ET FILMMANUS OM ALFs LIV? SLIK AT ÅNDEN FÅR RO. PS. Det kan bli utrolig eksistensialistisk, nedbrytende og destruktivt. Ikke sant?)

Den gamle gutten i røyken!

(Spagetti western musikk...)

En mann, en aldrende mann, driver nedover en elv. I det han kommer inn til bredden blir han overfalt av tre krokbøyde karer. Den ene mer krokbøyd enn den andre. En svarmusket kar henter frem skyteren og plaffer inn et par skudd i elvekarens rygg. Deretter blir han selv kverket av kompisene da den svartmuskete har brudt cowboy etikken som hersket i 1960-tallets cowboy fortellinger. Svartmusken blir kastet ut i elven. Der driver han nedover. Ikke helt død ennå. Litt lenger nede i elven flyter han inn til elvebredden. Han stabler seg så vidt på føttene. Han ser noe som beveger seg. Med stor anstrengelse griper han etter våpenet og skyter. Så segner han sammen.

Rundt juletider sto jeg på Solli postkontor. Jeg ville kjøpe en gave til min mann. En original gave. I og med at vi begge elsker filmer, er mye sett. Mye er glemt. Postkontoret er ofte en skattekiste når det kommer til det som verken er sendt, men som er glemt. Jeg tenker på gamle gode serier som tronet før TV var TV. Den gangen det var ett valg. Den gangen apparatet i stuen var mer enn kino enn fjernsyn. Valgene ga seg selv. Alt ga seg selv. Seriene fra TVets dinosaurtid, samler ennå gode minner hos mange generasjoner. Minnene fra forhistorisk tid samler. Det er faktisk laget en serie av det: TV 2s Gylne Tider. Her mimrer dinosaurene sammen. Filteret er slørete, glorete og støvete. Tårene triller. Ikke på grunn av det en ser, så mye som at en ikke lenger kan se. Kanskje det var det som skjedde denne dagen. Da jeg sto på Solli og trodde jeg fant en unik gave til min kjære. Han som er utenlandsk har ikke vært vitne til Dinosaurenes kinokvelder. Jeg kjøpte en serie som ga meg særlige gode minner.

På julekvelden ble papiret revet av, og jeg forsto der og da at dette var først og fremst en gave til meg selv.

Mannen som segner sammen er distriktets tidligere sheriff. Han er viden kjent. Og på særlig god-fot med indianere og landsbyens nå 90-år gamle gledespike. Han selv er nærmere 95. Serien er oppfølgeren til Kruttrøyk, 60-tallets store cowboy serie. Eller – den eneste.

I et marked der alle ser på digitalitlet som en sitron en kan skvise litt mer saft ut av, er også oppfølgeren oppdaget. Oppfølgeren 40 år etterpå. De eneste skuespillerne som ikke er døde er marshallen selv og hans litt eldre gledespike. Hvem hun gleder er jo selvsagt et spørsmål, i og med at en nesten ikke forstår hva hun sier da hun visler slik i gebisset på alle f´eer og s´eer. Han Matt ser heller ikke så overbegeistret ut når han ser sin store kjærlighet.

For å ta scenen der han ligger, døden nær i sykesengen og sønnesønnen til Doc har fått ut alle kuler og krutt:

Matt Dillon slo opp øynene. Der sto hun. 95 år gammel. Med gebisset på tørk, og et rasende uttrykk i blikket.

- Det er siste gang du ser meg nå, Matt sa hun.

- Takk, takk, Matt kniper øynene og gjør alt han kan for å dø.

Men uten hell. En ny oppfølger er på gang.

Kruttrøyk blir aldri det samme.

Slutten på begynnelsen

Dette har skjedd: Frøken Viltmodig har søkt jobb i en statlig organisasjon. En legokloss med bare ganger. Hun har rukket å komme helt inn i det største båndarkivet hun har sett i hele verden. Der inne ligger det bånd i ultrafiolett lys og godtgjør seg. Et bånd for hver innbygger. Noen har litt flere. Frøken Viltmodig blir tilbudt jobben om hun finner sitt eget bånd. Men klarer hun det? Klarer hun det?

Frøken Viltmodig gikk innover i båndarkivet. I motlyset. I det uendelige. Hun så ikke annet enn båndene bortover og oppover., Et bånd for hver eneste borger. Hun fikk jobben nå. Fikk jobben om hun bare lette og fant sitt eget bånd. Men alt sto stille. Hun husket ikke lenger alfabetet. Hadde fått hukommelsestap. Den lille mannen og den lille bånddamen ventet. Den ene sto og knakket med blyanten. Hun så ikke de to små menneskene lenger. Hun bare hørte dem. Og sitt eget hjertet. Det trakk fra en kjeller under gulvet. Hun syntes hun hørte skrik. Trodde det var fra sitt eget hodet. Men så forso hun det. Det var båndene. Det var borgernes digitale stemmer som nådde henne fra båndene. De hvisket sine livshistorier. Fortellinger fra dagliglivet. Og først nå strøk det over henne en Tsunami av hvisk. Hun hørte ikke lenger sine egne tanker, bare de millioner av hviskende skjebner. Så hun snudde seg og løp.Hun løp fra lyset og de hviskende båndene ut av legoklossen.

Først da hun var kommet hjem, gispet hun ordentlig etter luft. Hun sank sammen.

Neste dag gikk hun ut i postkassen. Der fant hun brev fra legoklossen. Jobben var hennes. Enhver som rømte fra sitt eget bånd, passet til jobben.

Og det var da hun kom på. Hun hadde aldri søkt denne stillingen. Det var en helt annen jobb hun søkt.

(Delvis basert på en sann historie)

BANKDIREKTØREN

Nede i gangen sitter han. Det er en grå gang. Enden er mørklagt. En pære mangler.

Lyset sveiper over blank linolium. Han sitter i en stol og har bleier på. Byens bankdirektør. Han lener hodet bakover når han går do. Og får et salig blikk i øynene. Som lyset speiler seg i. Noe av himmelen fra utelyset. Det er bare noen øyeblikk. Så svir skiten. Borte er dagene underordnede feide gulvet foran hans føtter med sine blikk. Borte er de som sto parat for alle hans ønsker og behov. Nå sitter han der på en stol. Bankdirektøren. Helt alene. I en bæsjebleie.

I vinduet står en potteplante. Den speiler seg i rutens reflekser. Den henger halvveis over krukken. Det kommer en vaskemann. Han har kommet hele veien fra Afrika. Han er mørk i huden. Og bøyer seg fremover. Luter. For ikke å bli sett. For ikke å bli kommentert. Men han reiser seg opp når han går forbi bankdirektøren. Drittlukten svir i nesen. Han sier ingenting til den gamle. Han er der for å vaske. Vaske gulv. Ikke skit. Øynene til vaskemannen er svarte. Ikke av farge. Men av det han har sett. Han har sett så mye. Han vokste opp med død. Allerede som guttunge forsvant lyset fra øynene hans. Kunne ikke ha vært mer enn noen år da alle forventninger var borte. Tilbake var forundring over øyeblikkene. De som kommer. De som går. Og det som skjer i mellom.

Bankdirektøren retter opp hodet. Han kan ikke lenger snakke rent. Borte er dagene da et hvisk var en kommando. Nå er håpet et hvisk fra noen. Han løfter hånden. Strekker den frem mot den svarte mannen. En stund står vaskemannen og ser på de utstrakte fingrene. Så gir han ham hånden. Hvitt og svart. Ingen mellomting. Ingen nåde.

- Jeg skal hente noen, sier vaskemannen. På dårlig norsk.

Så klapper han forsiktig over den hvite hånden.

Bankdirektøren lener hodet tilbake mot veggen. Leppene beveger seg så vidt.

Ingen er der når han sier: Takk.

Døren - til jobben

Hun fulgte den bitte lille mannen inn døren i legoklossen. Bak døren som minnet om inngangen til et skip lå en lang lang gang. Kald og naken. Med dører til alle sider som førte inn til de smaleste kontorer. Selv om gangen virket uendelig og derfor tom, kom det innimellom mennesker løpende ut fra kontorene med en haug papirer i hendene. Hun angret på at hun hadde søkt jobb. Angret. Gangen minnet om et legekontor. Lyset i taket minnet om et tannlegekontor. Skrittene i gangen – minnet om smerte. Som de gangen når noe hadde skjedd, en ulykke, et fall, og skritt ilte til.

Mannen tok bitte små skritt. Hun oppdaget at han flasset. Han var helt hvit på den stramtsittende dressjakken. Endelig stoppet han opp.

Igjen måtte hun tenke på et skip. Hun så opp. Døren foran henne hadde riller. Var av brun eik. Hun frøs på ryggen. Hun ønsket å løpe tilbake. Hva var dette stedet? Hva slags arbeidsted? Et øyeblikk lurte hun på hvordan den lille mannen skulle få opp den store døren. Men han gjorde ingenting. Han hadde snudd seg mot henne. Han viftet i retning av døren. Som om han lot som om han var galant, men egentlig ville at hun skulle hjelpe ham med døren uten å spørre.

Hun dyttet i døren. Først beveget den seg ikke. Så dyttet hun en gang til.

- Iiiiiiiiikkkkk, sa det. Og døren bare gled opp. Hun tittet inn og gispet... Aldri hadde hun sett noe slikt. Noen gang.

(To be continued....)

JOBBEN I SYSTEMLAGET!

Hun søkte en jobb. Det var et underlig sted. Bygningen var grå og minnet om en legokloss.

Langstrakt lå den der i landskapet. Som legoklossen som noen marsboere mistet. Siden vokste gresset tett rundt den. Noen av vinduene var nesten gjengrodd av roser, og mange kunne undres over hva som egentlig foregikk bak de sotete vinduene. Klossen hadde en pipe. En lang og avlang pipe.

Hun tittet opp på den når hun gikk inn hovedinngangen. En stor og hvit dør. Nylig malt slik at den skinte. I det hun åpnet døren fikk hun en svimlende følelse. En følelse av at hun gikk inn bauen på en båt. Innenfor åpnet det seg en resepsjon i hvit marmor. Vinduene som så så tåkete og røktlagte ut utenfra, så skinnende klare ut innenifra. Resepsjonen var helt tom. Helt tømt for mennesker og ting.

Det knirket. En ny dør gikk opp. Den minnet om døren hun hadde sett i den gamle operaen.

-Knirk, knirk, knir.

En bitteliten mann kom gående mot henne. Han rakk henne til lårne. Hun turde nesten ikke se ned. Ville ikke gjøre ham forlegen. Men da han til slutt sto foran henne var hun redd han skulle ha utsikt til under kåpen, og flyttet litt på seg.

- Så?? Sa han. – Frøken Viltmodig?

Hun nikket. Selv om han sa navnet feil. Det spilte ingen rolle lenger.

Det spilte absolutt ingen rolle. Hun håpet bare at jobben var bra. Jævlig bra......

Dødens trøst – og livets sorg

Det står en kiste på et kirkegulv. I kirken sitter to begravelsesagenter som eneste tilhørere. Presten snakker ut i luften. Mennesket i kisten var alene i livet – og alene i døden.

Midt i medias undergangsstrømmer kommer en reportasje i Dagbladets Magasin tegnet med en så netthendt hånd at det minner om et spindelvev. Midt i en tid da reportasjer om levd liv er i ferd med å erstattes av virtuelt liv på alle landets nettsider, og den mest sette filmen i verden er en som har byttet ut mennesker med roboter og tegneseriefigurer, så står denne kisten der. Hvit. Uskjemmet. I et blekt kirkelyst. Med en prest på fotografiet som taler til tomheten. Til tomheten blant menneskene som ikke var der for han i kisten. Til fraværet av handling fra alle de som trodde noen andre brydde seg, og la ansvaret på sine medmenneskers skuldre. For kisten på kirkegulvet er mer enn en kiste. Det er en pekefinger. En finger mot det samfunnet som sier det er der, men som ikke finnes for annet enn selvgodheten. Problemet er ikke tiggere som sitter så synlig på gatehjørnene med sine avrevete bukser, og skjelvende utstrakte hender. Problemet er menneskene som klarer seg litt. De unnselige som ikke vil være til bryderi. Og samfunnet som ikke vil være brydd.

Samtidig reiser denne reportasjen også spørsmål. Underliggende stiller den spørsmål om hva som er det enkelte menneskets ansvar for seg selv, og hvor og når samfunnet har plikt til å gripe inn.

Den dyktige journalisten finner den dødes halvsøster. Det vrir seg i meg når hun svarer. Hun trer ikke frem i historien som den burde få sympati. For hun er ikke død. Hun lever. Hun har stått på hele sitt liv. Pleiet en syk mann. Og mistet en sønn altfor tidlig. Aldri har hun ligget noen til last. Den ene gangen hun møter media i sitt liv er når hun indirekte stilles til ansvar for ikke å ha holdt kontakten med sin avdøde halvbror.

Likevel er døden som får sympatien. Ikke denne kvinnen som lever. Hvorfor er det slik? Hvorfor er det slik at samfunnet foretrekker å stå ved en kiste å sørge, fremfor å gå over gaten til den levende og bistå?

FALLETS MAGI!

Dagen er hvit. Spirene på Frogner skyter mot himmelen som torneroseslott. Sneen på bakken demper lyden av biler og skritt. Biler er hvite. Vinduskarmer og tak er hvite.

Visne trær som aldri visnet ordentlig, rakk aldri å bli mer enn hvite skjeletter. Grenene strekker seg beinranglete ut i Oscarsgate. Kvinnene, Frogner-kvinnene, tripper over vinterens rengjorte teppe. Et teppe som demper støy. Demper tanker. Menneskene sover nå. En Tornerosesøvn.

- Har jeg noe å si i dag? Spør jeg meg selv. – Har jeg noe å si til verden? Nei. Jeg tenker det er en av de dagene jeg skal lytte til verden. Verden har så mange stemmer. Og dum er den som ikke lytter. Et øyeblikk ser jeg opp. Som om verden er der oppe. Ikke her nede. Så skjer det. Jorden ruller rundt under meg. Jeg vet at kloden snurrer. Mange kilometer i timen. Men visste ikke at det var så raskt. Det ene benet er oppe i luften. Det andre benet sklir. Den ene armen strekker seg ut. Den andre når etter noe å holde seg i. Jeg er i luften. Jeg er vektløs. Det suger i magen. Jeg faller. Faller og faller. Suser mot bakken som er hard is. Og der blir jeg liggende. Ankelen er vridd. Og jeg er ganske sikker på at jeg hørt et knepp fra benet. Jeg kjenner etter smerten. Den er så såret. For noe så pinlig. Jeg ser meg rundt. Statsministeren bor tretti meter unna. Ikke noe hjelp å få der i gården. De kan jo ikke beskytte seg selv en gang, innomhus. Der i gården. Langt oppe ved Riddervoldsplass står fru Bambi. Hun har en stor pelslue. En nydelig brun pelskåpe. Nette vinterstøvletter. Hun tripper i min retning. Jeg ligger på alle fire. Med armer og føtter spredt ut som en kors. Hun tripper over meg.

- Har du akkurat falt?

- Vær forsiktig sier, det er is under sneen her.

Men det er for sent. Fru Bambi ligger over meg. Hun roper med bergensk aksent.

- Gosh a meg. Gosh.

Så ligger vi der. Litt bortenfor trikkeskinnen. Og ser på hverandre. Fru Bambi i pelsen. Jeg i dunjakken.

-Savner du Bergen?

-Ja. På sånne dager, sier fru Bambi og reiser seg.

Vi hjelper hverandre opp.

Fru Bambi må være nærmere 60, men hun ser ut som et barn i fjeset. Først nå ser jeg at pelsen hennes har hvite prikker.

-Jeg skal bort denne gaten her.

Fru Bambi peker inn mot Oscarsgate. Hun nærmest hviser på bergensk.

Jeg halter nedover mot Slottsparken. Og når jeg snur meg ser at det står et reindsyr ved en have i Oscarsgate. Det stirrer på meg. Så løper det sin vei.

BLIKKET

Skinnene. Stirrende. Borte. Hva ser han på? Hva er det der ute? Noen roper.

Han hører ikke. Den rosa votten beveger seg sakte frem og tilbake. Den oppskrubbede, en gang hvite skoen, vipper. Opp og ned. I tråd med tankene.

Toget rugger over rillene. Øynene hviler som to blanke tjern i hvit sne, hans lubne fjes. Pannen er glatt og blekt som fjellet om våren. En krøll vipper. Opp og ned. Opp og ned. Moren roper. Han hører ikke. Toget stopper. Vognen hans rykker. Han rykker. Den rosa votten glir av hånden. Og faller ned på et sølete toggulv. Men han stirrer. Stirrer og stirrer. På noe der ute.

Blikket er så åpent. Det er så svart. Det er så nakent. Han stirrer. Men stirrer ikke. Det er tankens blikk. Klokskapens. Noe han har med seg? Fra et annet sted. For hva er det han tenker på? Hva er det han ser? Han har ingen stemme. Han har bare dette blikket. Han har ikke ordene. Har bare følelsene. Følelser som bader i de to tjernene. Som to stråler fra en annen verden. Som to forlatte stjerneskudd. I barnets øyne. I dette kloke fjeset. Som snart skal rykkes ut av en overjordelig verden, og brutalt hentes tilbake til hverdagens her og nå.

Men selv om han ikke kan snakke. Så kan han se. Se og se. Og føle. Det er verdens farligste våpen. For det er det som skaper fremtiden.

Hva du skal bli?

Han kom til meg og spurte:

- Hva skal jeg bli? Hva kan jeg?

Han stirret på meg med blanke øyne som om jeg var visdom. Jeg som ikke vet noe.

Jeg som har vist at jeg ikke kan så mye jeg heller.

Vi som har vist at vi ikke kan leve. Slik livet egentlig bør leves.

Men han ventet.

Ventet på svar. Det kloke.

Han hadde ropt mot et fjell av visdom. Slik han så det. Han ventet på et ekko.

- Noen har fortalt meg at du bør følge din lidenskap, sa jeg. - Din egen kilde.

Men jeg vet ikke, sa jeg. - Jeg har ikke gjort det.

- Hvorfor? Spurte han. – Hvorfor bør jeg det?

- De som sa det, mente at et menneskets lidenskap er evig. Den lever, selv etter ens død. Lidenskapen blir en del av sjelen.

Men jeg vet ikke.

- Lidenskapen, den tar aldri slutt? sa han til seg selv. – Lidenskapen bare brenner og brenner.

- Noen har fortalt meg at du kan brenne deg på den. Du kan forgå i dine egne flammer. Derfor må du finne først finne flammen og så temperaturen.

Men jeg vet ikke. Jeg har ikke klart det.

De sier alt handler om balanse. Om fordeling av varme. Fordeling av temperatur. At sinnet er som kroppen. Det kan ikke leve om noe er for varmt, eller noe er for kaldt.

Han nikket. Men han forsto det ikke. Ikke på lenge lenge ennå.

Han gikk fra meg. Så skuffet. Uten å vite mer enn før. Med ønsket om å måtte prøve det ut. På en lang og tornefull vei.

Som jeg vet noe om.

STYREFORMANNEN - full dramatikk!

Bakgrunn: På 80-tallet bodde min mann og jeg på Holmlia. Vi opplevde forrige finanskrise der boligrentene steg til 11 % og mange av våre naboer ble kastet ut. Ved å jobbe døgnet rundt klarte vi å klore oss fast til leiligheten som på denne tiden knapt var verdt en eneste krone i markedspris. Den store nedturen kom da det viste seg at USBL boligbyggelag hadde GLEMT en klausul som gjorde at vi unge boligeiere ikke skulle bli ansvarlig for naboens gjeld. Borettslaget fordelte nå misligholdt lån på oss andre.

Der satt vi. Og hva satt vi med? Styreformannen fra helvete. Dagens føljetong av LÆRDOMMEN FRA FORTIDEN tar for seg siste episode av STYREMANNEN FRA HELVETE.

Det var en vanlig ukedag og vi hadde fått en innkalling i posten. : Til griser på to ben, kom og hent nøkkelen deres. Det sto selvsagt ikke til dere Griser på To ben. Men det var den tegningen som var hengt opp i søppelboden, og den illustrasjonen var ikke lett å fjerne fra verken tanker eller sinn. Videre sto det at alle leiligheter kunne få en ekstranøkkel til ytterdøren. Men NB hvis vi ønsket å fremleie måtte dette godkjennes av styret.

Det var en stressende tid for alle oss som bodde i borettslag. Ingen av oss visste om vi maktet å komme igjennom tiden med vårt første boliglån og ikke minst første leilighet. Vi kunne bare jobbe og jobbe, og håpe. Angsten og frykten var til å ta å føle på. Tiden var uten empati. En lukket dørene, øynene og ørene for hjemmenes skjebner. En valgte å konsentrere seg om å bite seg fast. Og å overleve. Men av og til komme sinne til uttrykk.

Min gode venninne og jeg gikk opp til Grendehuset for å hente nøkkelen. Det sto kø utenfor døren. Det var en kald høstdag. Mørket falt på tidlig. Og langveis fra kunne vi se hvordan ånden sto rundt beboerne. Noen hadde kledd seg i for lite og holdt armene rundt livet for å varme seg.

-Hei, hei, sa en nabo fra første etasje. Hun var liten og trill rund. Hun hadde en stemme som minnet om gamledagers fabrikkpiper. Hun røykte som en og. Fjeset var preget av rynker som ville ned, og for slappe muskler til å holde dem oppe. Hun hentet frem en røyk fra innerlommen og lyste opp når hun så på den. – Dere trenger en ekstra nøkkel dere og?

Jeg nikket.

- Greit å ha.

- Synes vi også.

En fremmed nabo sto like foran oss. Han var tydelig irritert over at køen gikk så sakte.

- Så dere lappen med grisen? Spurte han oss.

- Ja, ja, jeg søkte ivrig etter noen som kunne forstå hvordan en slik tegning virket.

- Det gå´kke an.

- Nei, det er helt jævlig, så hun trinne fra første.

Hun smalt ut en sky.

- Jeg må leie ut, fortalte han. – Ellers mister jeg leiligheten. Hakke sjangs ellers. Jeg har søkt styret, men fått nei.

- Gi deg. Du kan ikke få nei til det.

- Å jo da, sa mannen.

- Å jo da, sa hun som røykte.

- Neste sa styreformannen.

Naboen som kanskje kom til å miste leiligheten steg frem.

Styreformannen var en kvinne. Hun var blond. Ansiktet var rosa, og stemmen skingrende når hun ropte. Blikket var borrende og søkende. Som om hun var seg bevisst den skaden grisetegningen hadde skapt. Mannen foran oss i køen gjorde nå noe veldig rart. Han kastet seg fremover. Styreformannen rygget bakover i stolen. Noe dramatisk var i ferd med finne sted. Rett foran øynene våre.....

(To be continued....)

PEPSIS PLAN

Pepsi åpnet øynene forsiktig. Denne dagen var helt annerledes. Det var noe magisk med den. Han strakk på seg. Viftet litt med hanekammen. For å våkne seg prøvde han å bjeffe. Men det kom bare et lite patetisk gisp ut. Som luktet vondt.

- Æsj. Jeg må pusse tennene mine, tenkte Pepsin og labbet over linoleumen på kjøkkenet og inn i kroken ved strykebrettet. Der sto vannfatet hans. Han slafset i seg, mens han forsøkte å finne ut hvorfor han var så hes. Først da han stirret på det slafsete bildet av seg selv i vannfatet husket han. Å ja. Han hadde vært ute i går natt og bjeffet med byens hunder.

- Vaff, vaff, vaff

- Haff, haff, haff.

- Si meg hvem

- Som er ond og slem

- Vaff, vaff, vaff

- Slemmeste i hele vårt land

- Haff, haff, haff

- En eneste mann

- Som vil vise frem

- Verdens styggeste hund

- Og voff, voff, voff

- La ham vinne styggeprisen

- Men hvem er den onde person

- Hvor er det han bor

- Hvilken klode bor han på?

- Voff, voff, voff

- NRK!! NRK!! NRK!!!

(* Dette diktet halter litt da det er oversatt fra hunde-voff til menneskespråk)

Pepsi kjente at han sitret av raseri nå da han kom på hva han var så sinna for. Tenk å lage en konkurranse om hvem som er verdens (de sa landets, men for norske hunder er det verdens i og med at Norge er så lite land) styggeste hund. I går natt hadde de blitt enige om i kveldens Hunde-Tabloid på byens tak, at det ikke fantes stygge hunder. Kun personligheter.

- Voff! Pep Pepsi til seg selv.

-Men er det her du står?

Matmors røde tånegler snakket til ham. Som vanlig var det stortåen som hadde ordet.

- I dag er det den store dagen, vet du! I dag får vi vite om vi har vunnet konkurransen.

Pepsi fnyste inne i seg.

- Det var det enda godt det ikke bare var han det gjaldt!!!

Matmor løftet Pepsi opp og kysset ham på hodet. Hun luktet tannpasta hun også. Han susset tilbake.

- Slipp meg ned, pep Pepsi. Jeg må ut og snakke med gutta. Vi må finne ut hvordan vi skal reagere på dette.

- Du vil vel ut, en tur.

- Voff!!!

Gutta var soleklare. (Linken viser gjengen til Pepsi) Naboens labrador mente at med en gang de såkalte ”stygge hundene” var kommet inn i NRK skulle de spille gale og bæsje og tisse over alt.

Men Rotweileren, Rotta, som den het. til politimannen nede i gaten, sa at det var vulgært og passet seg ikke for noen fra deres gate. Pepsi var helt enig.

En stund gikk de bare rundt og tenkte og snuste på hverandres rumper. Til slutt kom Rotta på noe han hadde sett da han hadde vært med politimannen på en demonstrasjon på Youngstorget.

- Nå vet jeg det, nå vet jeg det!

Den kvelden var virkelig magisk. Fra da matmor kom løpende og skrek at de hadde vunnet.

-Vi har vunnet, Hurra. Vi ble de styggeste. Vi ble de styggeste.

Pepsi svarte ikke med et ord. Han og gutta drev ennå og samlet inn stemmer. Selv løshundene i India voffet inn sine stemmer. De fikk jo inn Svensk og norsk TV der og. Fra alle verdens deler ble det voffet inn stemmer.

Han ble geleidet inn i NRK. Men han så ikke rundt seg. Pepsi var på oppdrag. Han hadde aldri følt seg så viktig.

Noen kom ut i gangen. En mann. Med rosa kinn, smale lepper, smale øyne og en selvhøytidelig arrogant mine. Akkurat som alle mennesker stirret han ned på ham, med et så nøyaktig arrogant blikk han hadde hørte rykter om. Pepsi gjorde seg klar. Han snudde seg raskt rundt og med rumpen til programlederen. Slik ble han sittende.

Aldri i verden om han skulle hilse på mannen som alle verdens hunder hadde valgt til verdens styggeste programleder. Og han Pepsi hadde fått i oppdrag å vise ham frem. På TV.

POTTEPLANTEN

Jeg gikk forbi et menneske i dag.

En som også alle andre gikk forbi. Han gjorde jobben sin. Han gjorde den godt.

Han smilte rynker. Alle handlinger var omsorgsfulle. Men han fingret nervøst over papirer med tanke på sin ubetydelighet i systemet. Han ville ikke klage sa han. Han kom fra en slekt som aldri sa noe. En skulle ikke synes synd på seg selv. Ikke noe sutring. Og det ble hans bane. For han bare gikk der i systemet. Systemet i arbeidslivet som minner om en kjølig mor og far. Som bare ser den som krever å bli sett. Og det er så mange som krever det. Men så er det han da, som jeg gikk forbi. Han som bare innfinner seg. Som tenker at den gode nok får lønn i himmelen, men rettferdigheten på jorden må da avse en slant før den siste ferd også? Men det er ikke slik. Det fungerer ikke slik. Han er den tause. Den med det velvillige, ydmyke blikket og det varme smilet. Som aldri får et takk. Unntatt når noen vil gjøre et poeng av at de ser selv de usynlige. Og det bare gjøre ham enda mer usynlig.

- Du er fantastisk sa jeg. - Du er en gave, sa jeg.

Men han trodde det ikke. Bare trakk det til seg. Slik en blomst i en ørken vet hvor tørst den er, men ikke suger næring likevel. Slik brenner solen ut de spinkle blomstene først. De som ikke makter å vokse i den harde ørken.

Slik er mange systemer. Kalde systemer. Som en ørken.

Har dere glemt, spør jeg, at vi ikke er i en ørken. At vi ikke er planter?

Men selv en potteplante får ofte bedre behandling enn medmennesker.

Når vi ser planten smuldrer i for mye lys, eller med får lite vann. Så tar vi den. Vi griper den resolutt.

- Potteplanten tåler ikke lyset, sier vi.

- Potteplanten tåler ikke alt vannet, sier vi.

Så vil vi finne et sted der den kan stå. Der den kan blomstre.

Slik at vi blir glade.

Men det er ikke slik med mennesker. Når vi ser dem råtne. Langsomt men sikkert.

Noen tenker kanskje de er glade det ikke er dem. Eller at det gir en kontrast til deres eget liv.

Og derfor undres jeg av og til over om det er bedre å være menneske, eller

potteplante?