TIL LYSTHUSET!

- Åssen ere men Ola a? Tommy? Harru hørt noe fra´n?

Jeg sitter på toget fra Lillehammer og lytter til en snart to timers lang samtale. Privat samtale. Ennå ved Lillehammer var vi fremdeles ved ekteskapet. Men da ved Tangen var de skilt. På Hamar var innom et ekteskap nummer to og den skrekkelige ektemannen. (Kjerringa vakke noe bedre hu heller, etter hva jeg forto).

Teknologien som skulle frigjøre og gi oss tid til hverandre bringer riktignok med seg tid, men spørsmålet er hva vi mennesker ønsker å bruke den til. ´Friheten´ er ikke så mye en frihet, men like mye en binding til nye selvpålagte bindinger, forpliktelser og ansvar. Friheten til å velge gjør vi ikke sjelden om til selvpålagte forbindelser som overgår tid og rom. Nettverket vokser og med det kommer også løfter og ansvar ovenfor de en knytter seg til. Tilgjengeligheten slår knock out på valgfriheten. Derfor kan karen i komfortvognen sitte ufortrødent og spy ut tre ekteskap, med påfølgende drama over på sine med passasjerer. Det er han som velger. Og det er han som bestemmer. Enda han er i mindretall. Slikt endrer klart verdier. Det er ingen som nøler med å følge i karens spor. Uten å skamme seg, løfter den ene etter den andre på sin sosiale frakk og blotter seg for hverandre. Som om det er deres åpenbare rett til å ytre seg. Til alle steder, på alle måter. Og det er ingen som snur seg og spør: Er det ok med en nudist blant dere? Her inne i NSBs komforvogn?

Og er det ikke mobilen, er det SKYPEN (forresten nå er´ n i gang igjen) og er det ikke SKYPEN så er det IPoden eller I Paden.

I slike tider der det synes å være en menneskerett å dele sine tvangstanker med enhver forbipasserende, er det jeg ønsker meg et Lysthus. Et hvitmalt lysthus, med utsikt over havet. Et som solen kjærtegner gjennom grenenes skygger. Et som kan stenge alt annet ute, enn det som er i lyshuset. Det er en kan velge hvem en sitter med, med omhu. Jeg kan til og med tenke meg et Lysthus på toget til Lillehammer. For en en person. Og det er ikke meg.