(Spagetti western musikk...)
En mann, en aldrende mann, driver nedover en elv. I det han kommer inn til bredden blir han overfalt av tre krokbøyde karer. Den ene mer krokbøyd enn den andre. En svarmusket kar henter frem skyteren og plaffer inn et par skudd i elvekarens rygg. Deretter blir han selv kverket av kompisene da den svartmuskete har brudt cowboy etikken som hersket i 1960-tallets cowboy fortellinger. Svartmusken blir kastet ut i elven. Der driver han nedover. Ikke helt død ennå. Litt lenger nede i elven flyter han inn til elvebredden. Han stabler seg så vidt på føttene. Han ser noe som beveger seg. Med stor anstrengelse griper han etter våpenet og skyter. Så segner han sammen.
Rundt juletider sto jeg på Solli postkontor. Jeg ville kjøpe en gave til min mann. En original gave. I og med at vi begge elsker filmer, er mye sett. Mye er glemt. Postkontoret er ofte en skattekiste når det kommer til det som verken er sendt, men som er glemt. Jeg tenker på gamle gode serier som tronet før TV var TV. Den gangen det var ett valg. Den gangen apparatet i stuen var mer enn kino enn fjernsyn. Valgene ga seg selv. Alt ga seg selv. Seriene fra TVets dinosaurtid, samler ennå gode minner hos mange generasjoner. Minnene fra forhistorisk tid samler. Det er faktisk laget en serie av det: TV 2s Gylne Tider. Her mimrer dinosaurene sammen. Filteret er slørete, glorete og støvete. Tårene triller. Ikke på grunn av det en ser, så mye som at en ikke lenger kan se. Kanskje det var det som skjedde denne dagen. Da jeg sto på Solli og trodde jeg fant en unik gave til min kjære. Han som er utenlandsk har ikke vært vitne til Dinosaurenes kinokvelder. Jeg kjøpte en serie som ga meg særlige gode minner.
På julekvelden ble papiret revet av, og jeg forsto der og da at dette var først og fremst en gave til meg selv.
Mannen som segner sammen er distriktets tidligere sheriff. Han er viden kjent. Og på særlig god-fot med indianere og landsbyens nå 90-år gamle gledespike. Han selv er nærmere 95. Serien er oppfølgeren til Kruttrøyk, 60-tallets store cowboy serie. Eller – den eneste.
I et marked der alle ser på digitalitlet som en sitron en kan skvise litt mer saft ut av, er også oppfølgeren oppdaget. Oppfølgeren 40 år etterpå. De eneste skuespillerne som ikke er døde er marshallen selv og hans litt eldre gledespike. Hvem hun gleder er jo selvsagt et spørsmål, i og med at en nesten ikke forstår hva hun sier da hun visler slik i gebisset på alle f´eer og s´eer. Han Matt ser heller ikke så overbegeistret ut når han ser sin store kjærlighet.
For å ta scenen der han ligger, døden nær i sykesengen og sønnesønnen til Doc har fått ut alle kuler og krutt:
Matt Dillon slo opp øynene. Der sto hun. 95 år gammel. Med gebisset på tørk, og et rasende uttrykk i blikket.
- Det er siste gang du ser meg nå, Matt sa hun.
- Takk, takk, Matt kniper øynene og gjør alt han kan for å dø.
Men uten hell. En ny oppfølger er på gang.
Kruttrøyk blir aldri det samme.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar