Hun fulgte den bitte lille mannen inn døren i legoklossen. Bak døren som minnet om inngangen til et skip lå en lang lang gang. Kald og naken. Med dører til alle sider som førte inn til de smaleste kontorer. Selv om gangen virket uendelig og derfor tom, kom det innimellom mennesker løpende ut fra kontorene med en haug papirer i hendene. Hun angret på at hun hadde søkt jobb. Angret. Gangen minnet om et legekontor. Lyset i taket minnet om et tannlegekontor. Skrittene i gangen – minnet om smerte. Som de gangen når noe hadde skjedd, en ulykke, et fall, og skritt ilte til.
Mannen tok bitte små skritt. Hun oppdaget at han flasset. Han var helt hvit på den stramtsittende dressjakken. Endelig stoppet han opp.
Igjen måtte hun tenke på et skip. Hun så opp. Døren foran henne hadde riller. Var av brun eik. Hun frøs på ryggen. Hun ønsket å løpe tilbake. Hva var dette stedet? Hva slags arbeidsted? Et øyeblikk lurte hun på hvordan den lille mannen skulle få opp den store døren. Men han gjorde ingenting. Han hadde snudd seg mot henne. Han viftet i retning av døren. Som om han lot som om han var galant, men egentlig ville at hun skulle hjelpe ham med døren uten å spørre.
Hun dyttet i døren. Først beveget den seg ikke. Så dyttet hun en gang til.
- Iiiiiiiiikkkkk, sa det. Og døren bare gled opp. Hun tittet inn og gispet... Aldri hadde hun sett noe slikt. Noen gang.
(To be continued....)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar