LONDON: Roser og politikk

Jeg var på jakt etter en rosebusk. En slik en planter ute. I en have. En park. En terasse.

En engelsk venn lurte på om jeg ikke kunne kjøpe en enkel rosebusk og ta den med til ham på veien fra biblioteket.

- Jeg trenger bare roten. Slik at den kommer tilbake år etter år. Du finner en slik for 1 pund.

Det var nesten parodisk at det var jakten på en haverose, som for første gang skulle sette meg i direkte kontakt med den nye engelske politikken.

Nokså sporadisk har jeg fulgt det politiske spillet gjennom mediene her i England. Og det var kanskje et tegn at Brown skulle lyse ut nyvalg en stund etter min ankomst til London. I ro og mak, fra en behagelig sofa, ikke langt unn maktens kjerne i Westminister, har jeg kunnet observere hvordan mediene har vært den største aktøren i spillet om den politiske tronen. Den første TV debatten førte til at mediene forhåndskronet PR agenten, og Oxbridge gutten Nick Clegg som den kommende statsminister. Mens David Cameron og Nick Clegg smørte på med sine PR drillede utspill, sto Brown for meg substansen og de tidligere Uxbridge gutta, som nå bare er på fornavn, som ´the style. Kroppslige triks og PR-styrte opplegg var åpenbare, men ble lite kommentert. David Cameron trakk opp skjorte ermene slik Obama og Kennedy gjorde i sin valgkamp, og kalte på det allerede tradisjonelle ´change´. Nick Clegg snakket om ´revolusjonerende endringer´, og hengte seg fra begynnelsen av den korte valgkampen i strupen på Brown. Brown innså gimmicken, men at han bare kunne selge sitt forslag om brød til folket, fremfor sirkus. Sirkuset sto forøvrig særlig Nick Clegg for. Da han befant seg i en rolle, som den store taperen gjorde han bruk av PR-agenten i seg, og brukte den vippeposisjonen han hadde til å orge seg en revolusjon for sin egen karriere mer enn for landets beste. ´Style´ viste seg nå i all sin glød.

Og der sto de i forgårds, i Davids have, bak Downingstreet nr. 10, med Nick smilende nikkende, og overøste hverandre med varme og vendinger. I den grad at det faktisk ble kommentert av alle medier. De kritiske kommentarene jeg måtte ha, var som en dråpe i nordsjøhavet mot de kritiske kommentarene som BBCs unge publikum kom med i live-studio i går. De følte seg ført bak lyset. Utsatt for et spill. At Nick Clegg hadde tenkt mer på seg selv, enn sitt parti. At makten var viktigere enn folket. Ikke noe godt utgangspunkt. Selv programlederen lurte på hvor lenge guttesjarmen ville holde.

Det finnes så og si ingen steder der det er mulig å få tak i ute-roser. Man må ut av sentrum, og det tar som sagt tid. Ut til et ´Gardensenter´. Noe jeg ikke hadde sjans til å rekke. En hyggelig mann på gaten ba meg droppe jakten. – Vi har ikke slikt i London, sa han. Glem det! Han smilte og forsvant med ettermiddagsavisen og Clegg og David på forsiden.

Tomhendt dro jeg hjem med T-banen. Ved siden av meg satt en blond og fyldig dame, og valgte å spørre henne om hvorfor det var slik.

Hun foreslo at jeg skulle gå til et marked på søndag, eller prøve i en spesialbutikk. Og hvis ikke kunne jeg ringe henne. Hun var en av de nye MPenes sekretær og stilte gjerne opp med research om uteroser i London for en turist. Hun ga meg kortet sitt, og mail adressen.

Om bare Cameron og Clegg har den innstillingen, så kanskje jeg har fått et feil inntrykk gjennom mediene. Men jeg traff nok detsverre bare på ´stilens´ ene unntak.