FALLETS MAGI!

Dagen er hvit. Spirene på Frogner skyter mot himmelen som torneroseslott. Sneen på bakken demper lyden av biler og skritt. Biler er hvite. Vinduskarmer og tak er hvite.

Visne trær som aldri visnet ordentlig, rakk aldri å bli mer enn hvite skjeletter. Grenene strekker seg beinranglete ut i Oscarsgate. Kvinnene, Frogner-kvinnene, tripper over vinterens rengjorte teppe. Et teppe som demper støy. Demper tanker. Menneskene sover nå. En Tornerosesøvn.

- Har jeg noe å si i dag? Spør jeg meg selv. – Har jeg noe å si til verden? Nei. Jeg tenker det er en av de dagene jeg skal lytte til verden. Verden har så mange stemmer. Og dum er den som ikke lytter. Et øyeblikk ser jeg opp. Som om verden er der oppe. Ikke her nede. Så skjer det. Jorden ruller rundt under meg. Jeg vet at kloden snurrer. Mange kilometer i timen. Men visste ikke at det var så raskt. Det ene benet er oppe i luften. Det andre benet sklir. Den ene armen strekker seg ut. Den andre når etter noe å holde seg i. Jeg er i luften. Jeg er vektløs. Det suger i magen. Jeg faller. Faller og faller. Suser mot bakken som er hard is. Og der blir jeg liggende. Ankelen er vridd. Og jeg er ganske sikker på at jeg hørt et knepp fra benet. Jeg kjenner etter smerten. Den er så såret. For noe så pinlig. Jeg ser meg rundt. Statsministeren bor tretti meter unna. Ikke noe hjelp å få der i gården. De kan jo ikke beskytte seg selv en gang, innomhus. Der i gården. Langt oppe ved Riddervoldsplass står fru Bambi. Hun har en stor pelslue. En nydelig brun pelskåpe. Nette vinterstøvletter. Hun tripper i min retning. Jeg ligger på alle fire. Med armer og føtter spredt ut som en kors. Hun tripper over meg.

- Har du akkurat falt?

- Vær forsiktig sier, det er is under sneen her.

Men det er for sent. Fru Bambi ligger over meg. Hun roper med bergensk aksent.

- Gosh a meg. Gosh.

Så ligger vi der. Litt bortenfor trikkeskinnen. Og ser på hverandre. Fru Bambi i pelsen. Jeg i dunjakken.

-Savner du Bergen?

-Ja. På sånne dager, sier fru Bambi og reiser seg.

Vi hjelper hverandre opp.

Fru Bambi må være nærmere 60, men hun ser ut som et barn i fjeset. Først nå ser jeg at pelsen hennes har hvite prikker.

-Jeg skal bort denne gaten her.

Fru Bambi peker inn mot Oscarsgate. Hun nærmest hviser på bergensk.

Jeg halter nedover mot Slottsparken. Og når jeg snur meg ser at det står et reindsyr ved en have i Oscarsgate. Det stirrer på meg. Så løper det sin vei.