Heia, heia, heia!

Han gisper etter pust. Vrir hodet litt oppover slik at ikke svetten blinder ham på nytt.

- Å ha, åååå, aaaaahhh!

Hver gang han puster ut er det som om å høre en luftballong lette seg for gass.

-Ja, ja!

Folk rundt gisper. De klarer ikke slippe blikket. Igjen gisper han.

- Åååååååå

Publikum jubler. Det er ikke langt fra mål. Litt under en kilometer. Leppene smaker blod. Tungen er en klump av smerte som stopper pusten. Han orker ikke mer. Et par meter eller ikke. Men han skal. Skal!

Hurra! Hurra! Hurra!

OL. De olympiske leker. Han er snart i mål. Svetten brenner mot pannen. Sildrer som lava nedover kroppen.

Der er målet. Et par meter fremme.

-Ja, ja, ja! Han vant. Gullet er hans. Det ble ikke andre plass. Ikke tredje heller.

Det ble første! Igjen og igjen.

Han griper etter håndkleet som henger over tredemøllen på treningsstudioet. Folk glor ennå mot TV apparatet. Han selv veier 114 kilo. Han slipper å delta i OL, men deltar likevel. For hver utøver som vinner. Vinner han selv og.

Det er noe med fantasien, og dens vinger.

Det er derfor han elsker sport.