Det står en kiste på et kirkegulv. I kirken sitter to begravelsesagenter som eneste tilhørere. Presten snakker ut i luften. Mennesket i kisten var alene i livet – og alene i døden.
Midt i medias undergangsstrømmer kommer en reportasje i Dagbladets Magasin tegnet med en så netthendt hånd at det minner om et spindelvev. Midt i en tid da reportasjer om levd liv er i ferd med å erstattes av virtuelt liv på alle landets nettsider, og den mest sette filmen i verden er en som har byttet ut mennesker med roboter og tegneseriefigurer, så står denne kisten der. Hvit. Uskjemmet. I et blekt kirkelyst. Med en prest på fotografiet som taler til tomheten. Til tomheten blant menneskene som ikke var der for han i kisten. Til fraværet av handling fra alle de som trodde noen andre brydde seg, og la ansvaret på sine medmenneskers skuldre. For kisten på kirkegulvet er mer enn en kiste. Det er en pekefinger. En finger mot det samfunnet som sier det er der, men som ikke finnes for annet enn selvgodheten. Problemet er ikke tiggere som sitter så synlig på gatehjørnene med sine avrevete bukser, og skjelvende utstrakte hender. Problemet er menneskene som klarer seg litt. De unnselige som ikke vil være til bryderi. Og samfunnet som ikke vil være brydd.
Samtidig reiser denne reportasjen også spørsmål. Underliggende stiller den spørsmål om hva som er det enkelte menneskets ansvar for seg selv, og hvor og når samfunnet har plikt til å gripe inn.
Den dyktige journalisten finner den dødes halvsøster. Det vrir seg i meg når hun svarer. Hun trer ikke frem i historien som den burde få sympati. For hun er ikke død. Hun lever. Hun har stått på hele sitt liv. Pleiet en syk mann. Og mistet en sønn altfor tidlig. Aldri har hun ligget noen til last. Den ene gangen hun møter media i sitt liv er når hun indirekte stilles til ansvar for ikke å ha holdt kontakten med sin avdøde halvbror.
Likevel er døden som får sympatien. Ikke denne kvinnen som lever. Hvorfor er det slik? Hvorfor er det slik at samfunnet foretrekker å stå ved en kiste å sørge, fremfor å gå over gaten til den levende og bistå?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar