BANKDIREKTØREN

Nede i gangen sitter han. Det er en grå gang. Enden er mørklagt. En pære mangler.

Lyset sveiper over blank linolium. Han sitter i en stol og har bleier på. Byens bankdirektør. Han lener hodet bakover når han går do. Og får et salig blikk i øynene. Som lyset speiler seg i. Noe av himmelen fra utelyset. Det er bare noen øyeblikk. Så svir skiten. Borte er dagene underordnede feide gulvet foran hans føtter med sine blikk. Borte er de som sto parat for alle hans ønsker og behov. Nå sitter han der på en stol. Bankdirektøren. Helt alene. I en bæsjebleie.

I vinduet står en potteplante. Den speiler seg i rutens reflekser. Den henger halvveis over krukken. Det kommer en vaskemann. Han har kommet hele veien fra Afrika. Han er mørk i huden. Og bøyer seg fremover. Luter. For ikke å bli sett. For ikke å bli kommentert. Men han reiser seg opp når han går forbi bankdirektøren. Drittlukten svir i nesen. Han sier ingenting til den gamle. Han er der for å vaske. Vaske gulv. Ikke skit. Øynene til vaskemannen er svarte. Ikke av farge. Men av det han har sett. Han har sett så mye. Han vokste opp med død. Allerede som guttunge forsvant lyset fra øynene hans. Kunne ikke ha vært mer enn noen år da alle forventninger var borte. Tilbake var forundring over øyeblikkene. De som kommer. De som går. Og det som skjer i mellom.

Bankdirektøren retter opp hodet. Han kan ikke lenger snakke rent. Borte er dagene da et hvisk var en kommando. Nå er håpet et hvisk fra noen. Han løfter hånden. Strekker den frem mot den svarte mannen. En stund står vaskemannen og ser på de utstrakte fingrene. Så gir han ham hånden. Hvitt og svart. Ingen mellomting. Ingen nåde.

- Jeg skal hente noen, sier vaskemannen. På dårlig norsk.

Så klapper han forsiktig over den hvite hånden.

Bankdirektøren lener hodet tilbake mot veggen. Leppene beveger seg så vidt.

Ingen er der når han sier: Takk.