London: Demonstrasjon mot urettferdighet

I dagens Dickenske London utfolder det seg den ene urettferdige historien etter den andre. Og det er kanskje en åpenbar selvmotsigelse at mens mediene er truet, aviser legges ned, og dokumentarer er sponset av Honda (på Channel 4), har det aldri vært større behov for større kritisk blikk på myndigheter. Bare den korte tiden jeg har bodd i London har det utspilt seg noen groteske saker som skriker etter politisk nagling og korsfesting.

Den første saken dreier seg om en kvinne som nylig døde, i et mer eller mindre ressursvakt område av denne byen. Kvinnen het ´Alex´, var blind på et øye, og hadde store lammelser. I en årrekke hadde hun bodd i leilighet der hun ikke kunne komme seg ut. En sosial bolig i 5 etasje uten heis. Selv om hun ba kommunen om å få ny leilighet som var mer tilgjengelig, ble hun nektet dette.

For kort tid siden ble hun funnet død, i leiligheten hun var sperret inne i.

Den andre og like så groteske saken, handler om en ung gutt som stjal noen batterier. Politiet tok ham, og han ble skuflet inn i en celle. Her får han et eleptisk anfall, uten at hverken betjenter, ambulansesjåfører, eller andre bistår. Gutten blir hjerneskadd for resten av livet

Familien ble denne uken tilkjent 4.7 millioner pund.

Og den tredje saken tar kaka. En svart, britisk, alenemor har dårlig tid og kaster seg på toget. Hun har månedskort, men blir tatt i forsøk på å billett fusk. Hun får muligheten til å bevise sin uskyld, men er syk.

Det hele ender med at myndighetene tropper opp på døren hennes, og truer med å slå seg inn med makt. De ønsker pant i eiendeler, for å kunne dekke boten kvinnen var idømt. Dette skjer mens kvinnen er alene med sin mindreårige datter.

Slike saker skjer selvsagt over hele kloden, i hver by daglig. Det spesielle med London er den åpne demonstrasjonsviljen når urett finner sted. I Camden der ´Alex´kom fra, møtte folk opp med plakater, med skrik og rop om at sosialkuratorer og kontor måtte ta seg sammen. Naboer gikk på besøk til hverandre, trøstet hverandre og diskuterte hva de skulle gjøre. I Norge ville sike saker trolig endt som interaktiv men anonym trafikk hos mediehusene.

Daglig lærer jeg å forstå interaktivitet som annet enn trafikk for det ene eller det andre mediehuset. Interaktivitet burde i like stor grad handle om direkte og åpen demonstrasjonsvilje. Slik som her i London. Det er sjelden langt fra urettferdighet, til en tusj , plakat og demonstrasjon.

Noe å lære?