Lars Saabye Christense lå der. Hamsun lå der. Fossum lå der. Men ingen sto på standen på London bookfair for å selge dem. London bookfair er en av Londons største bokmesser.
Jo, forresten. Det er ikke helt riktig. En hyggelig dame, Anne, fra den norske ambassaden hadde påtatt seg jobben å stå på den norske standen mens islandsk aske herjet Europa.
Jeg hadde tatt T-banen til Olympia i London og kom noe sent på dagen. Halvparten av alle forleggere, agenter og forfattere som hadde landet i tide, var nå i ferd med å forlate messen. Jeg hadde trodd det skulle være enda mer glissent med folk, ettersom nyhetskanalene hadde rullet ut bilder av lekende store og små på tomme flystriper over hele England.
Inne i den halvtomme hangaren, hadde det samlet seg noen grupper av vindrikkere på enkelte stands. Gjerne rundt de store amerikanske og britiske forleggerne. Latter, og fornøyd vin-mumling romler over det skandinaviske hjørnet. Her står det en hyggelig, og sjenert kvinne fra den norske ambassaden, som raskt inviterer også meg på vin og kanapeer.
- Hvor er alle? Spør jeg.
- De kom ikke, og de kommer ikke, sa Anne. – Jeg måtte bare ta skjeen i egen hånd.
Resolutt hadde Anne, som ikke hadde noe med konferansen å gjøre, dukket opp for å skrive ned navnene på interesserte agenter og forleggere. Og selv om nordmennene glimret med sitt fravær, hadde vinen, kanapéene tiltrukket seg personer med heller tynnslitte, men tross alt, visse bånd til moderlandet.
Det var her jeg traff en opprinnelig ire som fortalte om sin affære med Hardanger. Opprinnelig fra Irland, men oppvokst i London, hadde hatt fått et innfall som 17-åring. Han hadde simpelthen skrevet til den norske ambassaden og spurt om det fantes jobb i Norge. De hadde gitt ham adressen til norsk bondelag, som videre hadde skaffet ham arbeid på en gård i Hardanger. Vel der oppe, langt oppe i fjellene ovenfor Odda, hadde engelskmannen gjort seg til skamme ved å snakke for mye. For det første snakket de ikke, og for det andre hadde han snakket engelsk. Begge deler var like sosialt tabubelagt. Særlig ute på fisketur i et vann, der engelskmannen utviste munndiareens noble kunst, og att på til hadde vært den eneste som fikk fisk. En kombinasjon som er i tråd med engelskmennenes litterære tradisjon "conversation and action", men en heller ukjent oppførsel i Hardanger.
- Så snakker du norsk da?
- Not really.
- Ikke et ord.
- ”Farvel”
- Are you leaving?
- No, no ”Farvel”
- Oh, sorry. I see!! Very well spoken. Well done!
Affæren med Norge var en kjærlighetsaffære. For selv om 17-åringen ikke hadde forstått et ord norsk, og ikke funnet noen som snakket engelsk, hadde han seriøst vurdert å gjøre nordmann av seg.
- But you wern´t understanding a word of what people were saying.
- Oh, it didn´t matter. I loved it there.
Fremdeles på det samme hjørnet i på London Bookfair treffer jeg skotten Frank Stewart. Han har oversatt en bok om Palestina og Israel fra engelsk til norsk. Han burde absolutt ha de beste faglige forutsetninger. Som pensjonert lege har Frank lært seg italiensk og norsk. Han snakker utmerket norsk, og er mer enn villig til å fortelle om den gangen han besøkte London i kilt.
- Den eneste som så rart på meg var en afrikaner i sin hvite nasjonaldrakt.
Litt etter litt trekker det forlegger-, forfatter-, agent- tomme selskapet ut på gaten og ender opp å drive nokså hvileløst igjennom historiske strøk, mens engelske-, irske- og skotske anekdoter fylles på litteraturens rusende vinglass (som Ari Behn) ville sagt.
Og sånn senere på natten, stilte jeg meg selv spørsmålet om noen savnet nye norske bøker etter de engelske historiene kvelden. Ikke jeg. Og om hva som skal til for at norsk litteratur skal stige som en fugl fønix opp av aske, etter en slik kveld. Det skal nok godt gjøres.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar