På et tre like i nærheten av Kings Cross Station, der Harry Potter tar toget til Galtvort, henger et bilde. Det er et fotografi av Darryl. Han er ingen Harry Potter. Han var ingen Harry Potter. Darryl kom seg aldri av sted til Galtvort.
Hver fredag satt Darryl og hunden hans og forsøkte å selge ´The Big Issue´ et blad som gis ut av gratisarbeidende journalister og som kan gi hjemløse i London noen pennyer i lommen.
Darryl er ikke mer. Det står å lese under fotografiet av ham: Til Darryl som elsket hunden sin. Borte, men aldri glemt. Mer står det ikke.
Fredag skrev avisen Evening Standard om gapet mellom fattige og rike i London. Det er byen med det nest største gapet i verden. Det er visst Tokyo først og deretter London. ´Det minner om kastesystemet i India´ , skriver avisen.
Og det er sant. I Merylebone glinser det gyldne skilt på dørene. Ikke med etternavnet til beboere, men med navnet på klinikker for plastisk kirurgi. Det formelig yngler av muligheter for å bruke penger på å øke sin offentlige status med personlig status. En dame av mer ´Pigmalion´ herkomst, med skitne knestrømper som ligger som to trekkspill om anklene hennes, flatgåtte sko, en gammel snekkerbukse og en hatt med blomster i, skriker til en brunbarket man i et sølvglis: Men så se å fløtt deg da!!!! Din ´sod´! Når du har en sånn bil må du kunne ´fløtte´ den. Men de fleste damene i Marylebone street overgår hverandre i stramhet, både foran og bak, uansett alder. Lange brunbarkede legger hviler ut fra fortauskafeene. Med nyslepne tånegler. Og går en inn i en butikk er servicen upåklagelig.
- Yes, Mam, may I help you.
Når jeg står slik i en butikk i et bedre strøk i London, slutter jeg aldri å forundre meg over vennligheten. Som sikkert ikke er vennlighet, men en høy rendyrket form for profesjonalitet. I Norge må det som oftest en svenske til for å oppleve lignende lyder.
Ja, det er noe med profesjonaliteten. I alle ledd. Selv han i gul vest, med slitte benklær og en mage i veien for armer og ben, utfører arbeidet med en dyp pliktoppfyllende mine.
Kanskje er det vissheten om fallet. Fallet ned til foten ved Darryls tre, som gjør det? Vissheten om at i dag var det fotoet av Darryl som hang der, men at ingen er sikret en jobb i dette lille landet med millionene av albuer.
Evening Standard hadde også en historie som sa noe om det. En ung jente. 21 år. Blondt hår og blå øyne. A-student. Forrige uke tok hun livet av seg. Hun fikk ikke jobb. Hadde forsøkt alle muligheter. Selv i en stor varehandel avviste de henne. Så hun skrev et brev til foreldrene og kjæresten og sa:
- Jeg kan ikke leve slik. Jeg ønsker dere blir lykkelige. Det er alt jeg vil.
Faren sa til avisen at det siste hun ville var å ta i mot almisser.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar