THEN IT IS BEAUTiFUL!

Der kommer Lynch. Han luter litt fremover. Går mer stivt og mer bøyd enn det jeg hadde forventet. Ansiktet smiler og ikke smiler. Det er blekt i flombelysningen. Et øyeblikk står han foran det klappende publikumet på Cinemateket før han setter seg rolig. Det velkjente håret står rett opp og minner om en aldrende gutt fra 50-tallets west side story. En av Cinematekets "cinematikere" står lent inn mot veggen i mørket, og en tretti år yngre Lynch-lugg skinner. Slik sikkert Lynch lugg skinte under Memphis gatelykter på 50-tallet.

Menigheten som jeg traff foran cinemateket den kjølige natten for flere uker siden sitter stille og venter. Lynch venter han og. Intervjueren stotrer en introduksjon på dårlig engelsk og får ikke bedre språk i løpet av samtalen. Lynch har en tendens til å la stillheten svare for seg. Slik at det noen ganger blir det komisk og andre ganger bare stille. Han møter de nesegruse spørsmålene slik han trolig møtte spørsmål om Twin Peaks på høyden av sin karriere. Intervjueren får ingen hjelp. Alle fakta guttungen har samlet og funnet, blir tidvis møtte med - No, that is not right! Eller - No, no, no, no, uttrykt i en mild men tydelig korreksjon.

Jeg lytter. Ser hvordan de andre tilstedeværende lytter. Titter over på de to 15 åringene på raden foran, som jeg sto i køen med en tidlig morgen. For kunstens skyld. De stirrer ufravendt mot scenen. En jente på sete ved siden av, tegner foldete hender og skriver over med store bokstaver: Beautiful. Igjen og igjen kommer Lynch tilbake til dette ordet. Denne underlige kontrasten til stemningen i mange av filmene hans. Hele tiden mens han skildrer prosessen med å skape. Om hvordan film for ham begynte i et maleri. Hvordan fargene fikk liv og grep etter ham. Hvordan film er som musikk, ´moving images in time´. Og hvordan menneske har makt over denne prosessen, men ikke fruktene av den. Vi kan kontrollere våre handlinger, men ikke resultatene av den. En ung jente skal som en av dem siste i salen spørre Lynch om hva han synes om at akkurat han fikk verdens suksess. Det er så mange dyktige filmskapere, men han får suksess og mange andre fikk det ikke. Han smiler i fanget, og plukker opp en ektefølt ydmykhet fra gulvet. Ja, slik er det. Han vet ikke hvorfor. For det sannelig mange dyktige filmkunstnere i verden.

- Jeg har sett unge jenter ankomme Hollywood den ene dagen og være verdensstjerne den neste. Andre holder på et helt liv, og dør som åttiåringer uten å ha opplevd noen suksess. Menneske kontrollerer sine handlinger, men ikke resultatene av dem. Derfor må skapeelsesprosessen nytes. Kanskje er det bare den en sitter igjen med.

Et krøllehodet på annen rad sier han stadig får høre på filmskolen han går på at han må ´kill your darlings´. Hva synes du om det spør han Lynch. Lynch ser forvirret ut.

- Det begrepet har jeg aldri hørt! Hva betyr det?

En damelatter runger i salen. Hun ler så lenge at latteren smelter inn i Lynches forundring og blir værende.

- Ikke kill your darlings! Hvis du virkelig tror på noe, må du stå på ditt. Du må ikke finne på å kutte noe som du tror på, svarer Lynch gutten.

Armer rekkes opp i været som en bevegelig teknisk innretning i Lynches tidlige filmer. De veiver ivrige frem og tilbake. Han svarer med ord som munner ut i beautiful stillhet. En stillhet som salen synes å suge til seg. Klemme mot brystet. Noen ord og noen pauser blir hengende igjen i rommet. Som hans oppfordring til unge skapende mennesker om alltid å verne om sin egen stemme. Ikke la noen ta den i fra dem.

Når han reiser seg blir han stående en stund og se på salen. De første tre radene lå ute en hel natt for hans skyld. Som intervjueren sa i sin åpnet ”mange her var ikke en gang født da du laget dine første filmer.” ”Nå er de født” svarte Lynch da.

Oppglødd ble jeg, men ikke nyfrelst.

Du vil aldri se meg med Lynch-sleik frisyre, for eksempel.

Det er ikke ´beautiful´.