En morgen i Twin Peaks!

Ennå ligger natten utenfor vinduene.

Ennå sildrer svart regn utenfor bygården jeg bor i. Jeg tusler fomlende gjennom leiliigheten, for ikke å vekke verken familie eller naboer. Men holder på snuble i min egen søvnighet. Jeg vet ikke helt hvorfor jeg er våken på en slik ublu tid av døgnet. Hva var det som gjorde at jeg krabbet ut av en varm dyne? Å ja, nå husker jeg. Det var Twin Peaks. Det var fotografiet av Laura Palmer som startet det hele. Den bildeskjønne cheerleaderen ingen visste hvem som hadde drept, og hva som egentlig foregikk i den idylliske amerikanske byen. En by som alltid har kommet tilbake til meg på mine reiser i Norge. Stemningen i Twin Peaks hadde aldri sluppet taket. Det var noe med hele stemningen som tok tak lungene. La seg om en som en klam hånd og trykket. Trykket.

Det trykket der jeg gikk rundt i leiligheten og gjorde klart alt jeg trengte til en morgen i kø. Jeg måtte pakke frokost, og litt å drikke. Trengte en varm boblejakke og gode sko. En visste aldri i Oslo på denne tiden.

Klokken var rundt 4.30. Jeg måtte stå opp på denne tiden for hvis ikke ville jeg helt sikkert komme for sent. På nettet sto det at de skulle selge billetter til David Lynch fra klokken 12.00. Men allerede på fredagen hadde jeg ringt ned til Cinemateket og hørt hvordan det buldret fra interessen til rundt 2500 interesserte på Facebook. Ergo, dess raskere ned til Cinemateket dess bedre.

Omsider satt jeg på sykkelen og raste nedover bakken mot Akerbrygge, med Akershus Festning i horisonten.

Snart nådde jeg det vel besøkte horestrøket og mindre besøkte Cinemateket. Der lå folk i soveposer. En jente sov i en stol. Andre bedrev filmquiz om blant annet filmene til David Lynch. Jeg var ikke lenger alene. Nå var køen her. To hyggelige karer hadde påtatt seg å tusje inn et nummer med sprittusj. På hånden. Jeg fikk noen numre over 70 og fant et sted langs veggen å sitte. Døren til kaféen på Cinemateket var oppe, og jeg tittet forventningsfull inn dit. Bare vent til de åpnet klokken 8, da skulle jeg skaffe meg et bord, en stol og et strøminntak. Tiden frem til tidspunktet for billettsalget ville fly.

Ingenting fløy. Og i hvert fall ikke tiden. Den tyrkiske innehaveren av kaféen åpnet riktignok opp klokken 8.00, men da for køen. Selv om vi kjøpte noe å drikke og spise i kaféen fikk vi beskjed om å stå i køen i de neste fire timene. Med tusj nummeret på hånden. Fordi jeg nå tihørte 70-tallet, fikk en spesielt ugunstig plass. Den kraftige kaféverten dyttet køen inn til siden slik at jeg ble stående omtrent med et ben på innsiden og et på utsiden. De neste timene var det nå to meter fra meg til kaféen og den kafé innehaverens disk, og fire meter fra meg til tomme stoler, og bord, som var forbudt for oss i køen og sitte på.

Forsiktig forsøkte jeg å høre med mannen om logikken i dette. Han bare mumlet noe jeg ikke skjønte. Jeg pekte på en vifte jeg hadde over hodet og ba ham skru av denne. Surmulende gjorde han dette, mens han mente at alle kom til å fryse. Når noen i køen på Cinemateket ville kjøpe noe, valgte de å alliere seg med noen i køen og sende dem ned gaten etter 7/11 kaffe. For på Kaféen på Cinemateket hvilte det en tung Twin Peaks stemning, og det var ingen av de rundt 130 personene i lokalet som ønsket å ende som Laura Palmer. I hvert fall ikke før de hadde truffet David Lynch. Særlig ikke etter å ha stått opp midt på natten.

Jeg skulle nå få oppleve en særegen Twin Peaks vennlighet i køen. For jaggu meg bedre. De filmfrelste gutta som sto rundt hadde minsanten sansen for film. To unge 15-åringer, en med kors om halsen, kortklippet og i skikkelige klær fortalte hvordan han hadde vokst opp uten særlig filmer i hjemmet. Den andre, mørkhåret, og omtrent på samme høyde hadde satt seg på en postkasse lignende kasse ved siden av meg.

- Jeg var frelst da jeg så hvordan blodet sprutet ut som fra sprinkler i Tarantinos Pulp Fiction, sa han. Jeg var bare 8 år da jeg så den første gang.

- Jeg orker fremdeles ikke se den sa jeg.

- Og de andre Tarantino filmene ... helt utrolig....

En utveksling om filmhistoriens surrealistiske blodige filmer fulgte. Det var en rik diskusjon som trakk meg bort fra den mareritt lignende Lynche-stemningen i Cinematekets kafé.

Og hvor lenge måtte så lenge de 200 som kunne få billetter diskutere filmhistorie i Lynch stemningen?

14.30 var arbeidsdagen i køen over. Ikke et skvatt ble gjort av jobb.

Kanskje det er en idé for noen på Cinemateket og ordne dette på en annen måte ved neste superregissør?