I London-jungelen

Ti hele dager tok det. Jeg hadde simpelthen sendt en kasse med bøker til meg selv. Det var jo usigelig dumt. En kasse med viktige bøker til en verdensmetropol - London. Nå må jeg ikke bli helt norsk da. Og tro at det eneste stedet i verden posten kommer frem er Norge. Slik er det ikke. Men det er litt sånn. Forresten, den ene kassen kom frem som en kylling rundt påsketider. Det var den andre som var problemet. Ja, og så var det dette med internett. Det med bredbånd. Nå må jeg ikke bli helt sånn: Det er bare vi i norge som får teknikk til å virke. Men, faktisk, det er litt sånn. De har ikke akkurat arvet det tekniske genet (Heia Eia) her borte. Det må ha vært en av de første vikingene som så på en ost - så på en kniv og tenkte om det vil vært lettere å skjære i osten om det var en sprekk i kniven.

Bare for å ha sagt det med en gang, jeg har Apple, et rottent Apple. Mannen som solgte maskinen skrøt av det lekre designet, av den sølvgrå modenheten, hvordan maskinen skinner i sollys - og jeg var, ganske rett, solgt. Men jeg burde kanskje ant ingen fred og bare fare da jeg begynte med å klage på batteriet. Like etter dukket det opp et bud fra Apple Amerika, som skulle ha meg til å undertegne på at batteriet ble byttet mot det han hadde med fra Amerika. Det jeg hadde kjøpt hadde store risiko for å eksplodere midt i trynet. Jeg burde tatt det hintet. Men litt etter litt eplet jeg meg. Jeg kom inn i Apple familien, og det var så allright å bli gjenkjent av eplene. Men mitt var og ble råttent. Uten å ha mistet mac´en, eller kommet borte i noe, begynte å stålet å få bulker. Små, skjønne smilehull. Hele maskinen smiler nå, uten tenner slik at jeg kan se hva den åt i går. Fyttirakkern! IKKE KJØP MAC. Husk det går an å eple seg på annet vis. Sitt under et epletre i høstsesongen, for eksempel.

Men nå til det den forsvunnede kassen. To ganger kom det et bud på døren. Uvisst når, uvisst hvem. Men kassen kom ikke. Jeg klarte å søke etter kassen på nettet, og ble fortalt at den skulle ligge på et budkontor i et lugubert strøk av London. Jeg tok en drosje og gikk ut. Drosjen stoppet foran en diger posthall og jeg gikk inn. Ikke en sjel. Ute blåste vinden. Tomme lastebiler fylte hallen. En skygge nærmet seg. Tikk, takk, tikk, takk. Jeg dukket. En kineser smilte gult.

- Who you are?

Det er et alldeles merkelig fenomen i London, at det finnes få engelskmenn der, i hvert fall på gateplan, og særlig Londonesere. Engelsk er det heller så som så med, en kommer lenger med kinesisk, pakistansk, russisk, indisk, afrikansk.

Jeg forklarte på døvespråk. Kineseren pekte i ut av bygningen og gjorde en sirkel med armen som jeg tolket som om at jeg måtte rundt kvartalet.

I den neste resepsjonen var det ikke tomt, men jeg skulle ønske det var. Mannen som ekspederte var opprinnelig fra Karibien, men forfedrene hadde tydeligvis glemt å ta med humøret.

- Yes, sa han med sterk akssent.

Jeg forklarte ham om pakken. Han så surt på meg. Og på papirene. Og på maskinen.

- Den er både her, men ikke her, forklarte han.

- A riddle?

Han tok papirene og sertifikatet mitt med til den tomme posthallen for å lete. Jeg ventet og ventet og ventet. Og der kom kassen. Og sure-per.

Men han kunne være så sur han ville. Jeg ville kaste meg over ham og rundklemme ham. Fordi det sto strenge plakater på veggene om at:

IF YOU DON´T TREAT US WITH RESPECT - WE DON´T TREAT YOU WITH RESPECT

osv. Så jeg gjorde det ikke....

Men jeg klarte å lirke frem et smil med to øyne som til sammen glinset som en oppadstigende carabiisk sol.

I London skjer det noe hele tiden. Det finnes en historie på hvert eneste gatehjørnet. Vil noen høre om resepsjonisten, skotten, som mistet jobben sin fordi han ikke hadde på seg jakken noen minutter. .... Vel, jeg forteller uansett. Speakers corner. Så mye for interaktiviteten. Verden går ikke fremover uten formidlingsvilje. Etter min mening da.