Dette har skjedd: Frøken Viltmodig har søkt jobb i en statlig organisasjon. En legokloss med bare ganger. Hun har rukket å komme helt inn i det største båndarkivet hun har sett i hele verden. Der inne ligger det bånd i ultrafiolett lys og godtgjør seg. Et bånd for hver innbygger. Noen har litt flere. Frøken Viltmodig blir tilbudt jobben om hun finner sitt eget bånd. Men klarer hun det? Klarer hun det?
Frøken Viltmodig gikk innover i båndarkivet. I motlyset. I det uendelige. Hun så ikke annet enn båndene bortover og oppover., Et bånd for hver eneste borger. Hun fikk jobben nå. Fikk jobben om hun bare lette og fant sitt eget bånd. Men alt sto stille. Hun husket ikke lenger alfabetet. Hadde fått hukommelsestap. Den lille mannen og den lille bånddamen ventet. Den ene sto og knakket med blyanten. Hun så ikke de to små menneskene lenger. Hun bare hørte dem. Og sitt eget hjertet. Det trakk fra en kjeller under gulvet. Hun syntes hun hørte skrik. Trodde det var fra sitt eget hodet. Men så forso hun det. Det var båndene. Det var borgernes digitale stemmer som nådde henne fra båndene. De hvisket sine livshistorier. Fortellinger fra dagliglivet. Og først nå strøk det over henne en Tsunami av hvisk. Hun hørte ikke lenger sine egne tanker, bare de millioner av hviskende skjebner. Så hun snudde seg og løp.Hun løp fra lyset og de hviskende båndene ut av legoklossen.
Først da hun var kommet hjem, gispet hun ordentlig etter luft. Hun sank sammen.
Neste dag gikk hun ut i postkassen. Der fant hun brev fra legoklossen. Jobben var hennes. Enhver som rømte fra sitt eget bånd, passet til jobben.
Og det var da hun kom på. Hun hadde aldri søkt denne stillingen. Det var en helt annen jobb hun søkt.
(Delvis basert på en sann historie)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar