Pipen ligner en krematoriepipe. Den strekker seg over Magna Carta, British Library og kaféen ”The Last Word”. I grått londonvær sitter nærsynte akademikere, sammensunkne i meditasjon over medbrakt litterær frokost. Midt på plassen, som foran St. Peters port, står akademiske sjeler i en lang taus kø. Under krematoriepipen tikker minuttene mot det magiske tallet 9.30. Men i mellomtiden står en vakt i uniform og overser at den skubbete mentaliteten som befinner seg i akademisk teori, ikke omgjøres til praksis.
Det er en selsom gruppe tenkende sjeler. Noen er kledde i ferskpressede grå dresser. Andre, som piken foran meg, holder en BFI bag på armen, en brun og slitt ull jakke, som når henne til et rosa prikkete tynt miniskjørt. Deretter følger to lubne ben i kritt hvite nylonstrømper med rosa sokker, og 40-talls sko.
Ved siden av meg står en mann av afrikansk opprinnelse, med briller, slitt blazer og presses bukse. Han leser i en bok. Som mange andre i køen.
- Excuse me?
- Yes.....
Han titter over de runde brilleinnfatningene med et strengt blikk. Språket er erkeengelsk. Jeg lurer på hva som skjer når dørene åpner, om et par minutter. Mannen viser seg å være professor, og sitter fast på British Library. Han forklarer: Når dørene går opp vil vaktene plukke ut en og annen tilfeldig og gjennomsøke vesker. Deretter handler det om å kaste seg over et skap i kjelleren. Å ha et pund klar er kjempeviktig. Da har en sjanse til å grabbe et skap. Skapet er første trinn på veien til hovedmålet: en leseplass.
- Miss?
En mann med hvitt skjegg, krumbøyd, langt sort fragg, rynkete bukser og skitne sko, tilbyr meg et ark. Professoren forklarer at det er eldre forskere som ønsker å samle til et fellesmøte i løpet av de neste dagene.
- Alle kommer inn her, studenter på laveste nivå og forskere på høyeste nivå, kjemper daglig om de samme plassene.
I det dørene går opp og køen beveger seg spør professoren hvor jeg kommer i fra. Når han skjønner at jeg er norsk kommer noe uforståelig:
- Jaså, ja jag har bodd i Sverige hele mitt liv.
Den eritriske professoren har vært ansatt ved Lund Universitet og har hele sin familie i Sverige. Jeg har nå fått en hjelpsom skandinavisk våpendrager i kampen for en leseplass.
Vi kaster oss inn i første kampen: Å skaffe seg et skap, finne nok gjennomsiktige plastposer til medbetrakte bøker. Deretter handler det om å komme først frem til døren til lese salen. Fnisende, lettkledde studiner i friske moteklær dominerer køen. En britisk afrikansk vakt åpner døren.
- Hei, ta det med ro. Slapp av!!!! Alle får en plass.
Situasjonen minner mer om et fransk fiskemarked enn om det Britiske Nasjonalbiblioteket. Like fullt. Happy ending. Jeg fikk leseplass denne dagen. Ved siden av den eritreiske professoren som var henrykt over å få snakke svensk. Hele dagen.
Men hvordan det skal gå i morgen? Det er en helt annen sak.
Det er ikke gitt alle å komme inn i himmelen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar