Jeg åpnet medier og kommunikasjonsbøker og ga meg til å lese. Langt inne i noe om Bourdieu, rykket det i bordet.
-You mind? We sit here?
Damen var eldre. Med et smilende, men glinsende fjes. Håret var grånet. Mannen ved siden jeg med stokk. Han var gammel, men håret var farget og det falt som en skjev persienne ned over et søvnig, eller kanskje medisinert blikk. De slapp seg ned på hver sin stol.
England er ikke som i Norge. Det er lett å komme i kontakt med mennesker. I hvert fall på overfladisk, koversasjonsnivå. Kvinnen var raskt inne i en historie om landet hun kom fra: India.
- Jeg kommer til å dø her.
Hun pekte med hånden på Regent Park, men mente nok England. – Jeg vet det. Det er greit nok. Men det er ikke som India.
- Nei, det er ikke som India, sa mannen. – Jeg kommer fra Mumbai. Fra Sør. Og hver gang jeg går av flyet og jeg kjenner lukten av India, først da vet jeg at jeg lever. Det er ikke som her.
- Du vet, sa kvinnen, her kan du ikke be noen bøye seg ned og knytte skoene dine. Du kan ikke be noen gi deg fotmassasje. Selv gartneren skal ha betalt for alt. Det er ikke slik i India. Folk gjør alt for deg.
- I India, sa mannen, med en vanskelig tilbakeholdt lengsel i stemmen, kan du leve som en konge om du bare har penger. Penger, det er det handler om.
- Men jeg kommer til å dø her, sa kvinne. – Det er greit nok. De har jo helsetilbud og sånn. Jeg er ikke som han. Jeg må ikke bo i India. Men jeg kan ikke be folk om gjøre det jeg vil. Det er forskjellen.
Min mann er indisk.
- Åh? Sa mannen.
- Ja, sikh. Nord India.
- Åja. Ja vel. Har du vært i Gurduwara i Southhall?
- Nei.
- Du burde dra dit. Det er som en passage through India. De har luktene av India der. Det er akkurat som et marked hjemme.
- Ja, sa kvinnen, vi går ofte i sikhenes Gurduwara, bare for å få mat og atmosfære, og så går vi igjen.
- Åh?
- Ja. Det er en svært spesielle atmosfære.
- Men uansett Southall. Dit burde du dra.
Damen var eldre. Med et smilende, men glinsende fjes. Håret var grånet. Mannen ved siden jeg med stokk. Han var gammel, men håret var farget og det falt som en skjev persienne ned over et søvnig, eller kanskje medisinert blikk. De slapp seg ned på hver sin stol.
England er ikke som i Norge. Det er lett å komme i kontakt med mennesker. I hvert fall på overfladisk, koversasjonsnivå. Kvinnen var raskt inne i en historie om landet hun kom fra: India.
- Jeg kommer til å dø her.
Hun pekte med hånden på Regent Park, men mente nok England. – Jeg vet det. Det er greit nok. Men det er ikke som India.
- Nei, det er ikke som India, sa mannen. – Jeg kommer fra Mumbai. Fra Sør. Og hver gang jeg går av flyet og jeg kjenner lukten av India, først da vet jeg at jeg lever. Det er ikke som her.
- Du vet, sa kvinnen, her kan du ikke be noen bøye seg ned og knytte skoene dine. Du kan ikke be noen gi deg fotmassasje. Selv gartneren skal ha betalt for alt. Det er ikke slik i India. Folk gjør alt for deg.
- I India, sa mannen, med en vanskelig tilbakeholdt lengsel i stemmen, kan du leve som en konge om du bare har penger. Penger, det er det handler om.
- Men jeg kommer til å dø her, sa kvinne. – Det er greit nok. De har jo helsetilbud og sånn. Jeg er ikke som han. Jeg må ikke bo i India. Men jeg kan ikke be folk om gjøre det jeg vil. Det er forskjellen.
Min mann er indisk.
- Åh? Sa mannen.
- Ja, sikh. Nord India.
- Åja. Ja vel. Har du vært i Gurduwara i Southhall?
- Nei.
- Du burde dra dit. Det er som en passage through India. De har luktene av India der. Det er akkurat som et marked hjemme.
- Ja, sa kvinnen, vi går ofte i sikhenes Gurduwara, bare for å få mat og atmosfære, og så går vi igjen.
- Åh?
- Ja. Det er en svært spesielle atmosfære.
- Men uansett Southall. Dit burde du dra.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar