BLIKKET

Skinnene. Stirrende. Borte. Hva ser han på? Hva er det der ute? Noen roper.

Han hører ikke. Den rosa votten beveger seg sakte frem og tilbake. Den oppskrubbede, en gang hvite skoen, vipper. Opp og ned. I tråd med tankene.

Toget rugger over rillene. Øynene hviler som to blanke tjern i hvit sne, hans lubne fjes. Pannen er glatt og blekt som fjellet om våren. En krøll vipper. Opp og ned. Opp og ned. Moren roper. Han hører ikke. Toget stopper. Vognen hans rykker. Han rykker. Den rosa votten glir av hånden. Og faller ned på et sølete toggulv. Men han stirrer. Stirrer og stirrer. På noe der ute.

Blikket er så åpent. Det er så svart. Det er så nakent. Han stirrer. Men stirrer ikke. Det er tankens blikk. Klokskapens. Noe han har med seg? Fra et annet sted. For hva er det han tenker på? Hva er det han ser? Han har ingen stemme. Han har bare dette blikket. Han har ikke ordene. Har bare følelsene. Følelser som bader i de to tjernene. Som to stråler fra en annen verden. Som to forlatte stjerneskudd. I barnets øyne. I dette kloke fjeset. Som snart skal rykkes ut av en overjordelig verden, og brutalt hentes tilbake til hverdagens her og nå.

Men selv om han ikke kan snakke. Så kan han se. Se og se. Og føle. Det er verdens farligste våpen. For det er det som skaper fremtiden.