VOLLEVIKS CRASHKURS: RIK (OG LYKKELIG) MED NYE MEDIER

Vollevik – mannen som skapte mediajippo av et tap på en milliard.

Han spretter opp på scenen. Han glinser av rød aksjeløper. Har en aura som gjør Wall Street misunnelig. Gliser slik jeg husker alle illustrasjoner av fargede arbeidere på kulørte pepperbokser, krydderposer, eller andre importerte varer, gliser. Som en trønder med nese for forretning. Han gir alle investorer i spillefilm en dårlig samvittighet, fordi de de vet, når de ser ham, at han er en opplagt moderne oppfølger til 70-tallets Bør Børson fra Trøndelag.

- Mitt navn er Børson, James (blåser røyken over kulehullet i pistolen) Børson.

En mann med og av visjoner. På bekostning av hva det måtte koste. Uansett hvem det måtte koste. Det spiller ingen rolle. Han skal opp og frem. Det skal skje fort. På minst mulig tid. Med mest mulig utbytte og som han selv sier: ”gjerne ved å jobbe litt mindre”. Der han står på podiet, som om var det en rød løper ved inngangspartiet til Oscarutdelingen i Kodak Theatre, ser jeg det klart.

Salen er full av kloke hoder. Hoder som forsøker å forstå hva som er nye medier, teknologien som Nye Medier består av, og hvordan den skal brukes. Kloke, men usikre hoder. De har ingen klare svar. Men en har det.:

Mr. New Media himself. For Vollevi handler det tydeligvis ikke om Nye Medier i det hele tatt. Teknologi, innhold, produkter og så videre. Nye medier handler om ham.

Det skal volles i alle bekker. Nye plattformer er tydeligvis å forstås som mange bekker, med en liten Vollevik i hver og en. Som bjørnen ble skutt – steg Vollebekk opp med bjørnefellen rundt seg. Sånn sett, må denne bloggen være i hans ånd.

Medier og journalister er støpselet, produktet en ønsker å få plantet kontakten i. Det gjelder bare å finne rett støpsel. Analysen blant de dresskledde er enkel: Mediene, stakkar, de har så få ressurser, så stramme rutiner – eh og også bare rutiner, at det skal ikke mye til før kontakten finner rett støpsel til ønsket bruk. En legger bare sammen to og to: Når på døgnet lønner det seg å komme med et stunt, hva slags journalister vil dekke temaet, hvordan kan temaet pakkes inn og gjøres mest mulig forførende for rett media?

Vel, Mr. New Media har nye tanker og blomstrende ideer. Journalister og medier har rett og slett for liten gjennomslagskraft. Det gjelder å stikke fingeren opp i den berømte Trøndelagsbrisen og finne ut hvilken vei bekkene renner. Vollevik har gjort det. Og alle bekker små blir en stor å. Det er temaet som han, om ikke lever etter, så i hvert fall handler etter.

Han har oppsøkt alle universitetene i landet, og høgskoler. Så har han fått karrierekåte studenter med i et helt nytt opplegg. De jobber for en slikk og ingenting for Vollebekk. Glem Donald Trump. Tenk i nye bekker. Det er en systematisering av ”The Apprentice”, Lærlingen. Tankerekken er: 1. Hvor finnes det maksimalt billig arbeidskraft? 2. Hvor finnes det maksimalt billig OG kreativ arbeidskraft? 3. Hvor finnes det både kreativ, billig og innovativ arbeidskraft? Unge mennesker + vil opp og frem + men jobbe mye mer enn det de får betalt får = Penger i kassen til Vollevik. Dette er jo et nytt medium. Regnestykket slutter ikke der. Det fortsetter: Kreative mennesker + sender fra seg gode ideer + KANSKJE får det akseptert + KANSKJE IKKE + blir vurdert av et studentråd + godtas av Vollevik og kunder = klingende mynt + MARKEDSFØRING FOR STUD.... (Nei, nei, nei) - VOLLEVIK. Nettopp.

Da Einar Førde sa Einar i alle kanaler, sa han feil. Han mente jo Vollevik i alle bekker, alle kanaler. Ideer til markedsføring på You Tube, i form av solgte T-skjorter der de heldige kjøperne kan lese Flickr, nettadresse, You Tube-adresse og andre digitale adresser i stedet for varmen på strykejernene skal sendes ut i 164 land. I mellomtiden hopper Vollevik digitalt over biler på You Tube. Fordi Mr. New Media forstår seg på New Media: Det behøver ikke være ekte – bare det er kult. Kult blir sett av en kul generasjon og HELDIGVIS ikke av de ukule. Og kult er det. Hele veien. New Media handler om at skal du spre ”word of mouth” så må du finne munner til å begynne spredningen. Spørsmålet er ikke hvordan snøballen triller, men å få den til å trille av seg selv, men stor nok styrke. Crashkurs: Du trenger en stor nok snøball + god snø som den kan rulle i + nok hestekrefter til å dytte den utfor + sørge for at den ruller et sted hvor den kan bli større og større og helt ned i VOLDEN. = Slipper og jobbe så mye som før, blir rik, på Nye Medier = Vollevik blir lykkelig.

Eller?

Jante Nordmanns mobbing av Ap-barbie!

Hun satt der. Med sine nylonkledde ben. Solbrun hud. Nøtteklare dådyrøyne. Feminint hollywooddandert hår som en skulle tro Jan Thomas hadde vært borti.

Uklanderig kledd. Offisielt, men feminint. Korrekt – men kvinnelig. Perfekt. Som vanlig. Hvem skulle tro at den tidligere arbeiderpartipolitikeren noen gang hadde vært så langt nede at hun vurderte å ta sitt eget liv? Ingen. Ingen skulle tenkt det. I stedet har hun ofte vært kritisert av Jante Normann i borettslaget SuperNorsk A/ S for at hun er mer dollete enn Dolly Duck. Jante hater Dolly Duck. Jeg glemte kanskje å si det. Duckete Dolly er å vifte med røde flagg foran Jante Nordmann.

Jante liker ikke silkete, myke, rosa sjal og selskapskjoler, men tvert i mot harde ru stoffer som klør mot huden. Til tross for sin middelmådige, men velfødde barndom, fikk Jante nemlig ”lidelsen” inn med norsk puppemelk. Han var ikke gamle gutten før han vasket trappen for 50 øre. Og nå gjør sønnene hans det samme. De minner alle om Torbjørn Berntsen fra Groruddalen.

Hvem ville trodd at Karita, medienes yndling, Norges svar på en Palin (visepresidentkanditaten fra Alaska), nesten ble mobbet til døde av eldre partisøstre?

For det er noe med Jante. Han føler ikke med andre landsmenn om de ikke ligger helt nede. Det er derfor det med narkomane, aidssyke, uteligger, alkoholikere er så greit. Han støtter alle de sakene der. Men kom ikke til Jante med historien om Barbie som blir mobbet på tinget. Da freser han. AP-Barbies sørgelige livshistorie fører ikke til at Jante får lyst til feire sin velstand og makt med et ekstra glass. Tvert i mot. Han blir deppa av at AP-Barbie ser så godt ut. Det at hun har klart seg på bra PÅ TROSS av sin sørgelige historie, det er helt jævlig, asså. For Jante har en hemmelighet. I sitt mørkets hjerte. Hans middelmådighet er nemlig avhengig av Lavmålhet. Det er derfor han støtter alle dem han tydelig kan synes synd på. Ikke fordi de egger til sympati. Slett IKKE. Men rett og slett fordi det får han til å FØLE seg BEDRE. Skjønner?

Derfor har han ikke noe i mot at det finnes så mange sosialklienter som han med sikkerhet vet at aldri vil klare å komme seg ut av trygdeboligene. Så lenge de befinner seg der, vil de aldri true den høye statusen han har på Romsås. Er jeg inne på noe?

For det er jo merkverdig. I Norge har noen av de høyeste tallene for folk på uføretrygd, atføringstrygd, arbeidsledighet i Europa. Og ingen tenker at det er fordi Jante Nordmann gnir seg i hendene. Jo flere tapere, jo bedre er det å være blant de få vinnerne.

I Norge vinner ikke mennesker som er presset ut av arbeidslivet, fordi de ikke tolket, forsto eller klarte å spille på normer og konvensjoner frem. I vår sosialdemokrati er det fint å være sosialdemokrat i teorien, og litt mindre i praksis. Det er et like stort hopp å foreta en klassereise i praksis, som det er for den velkjente kamelen å peile seg inn på nåløyet for å skvise seg igjennom.

Men etter min mening er det fordi vi fortjener det, og ikke minst – vil ha det sånn. Uansett hvor mange AP-Barbies det koster.

Nå klarte du deg bra du!

Vår tidligere øverstansvarlige for Norges militære operasjon i Afghanistan vifter med øyenvippene. Denne gangen som helseminister. Når vanskelige spørsmål stilles, tenker hun litt ekstra, kremter før hun vifter bort med mulig kritikk med mascaraen. Til tidligere forsvarsminister å være, fremstår hun både som bestemt, uskyldig og veldig barnslig.

Hun sitter med bena i kors. Håret er nyfrisert i en uskyldig 50-talls inspirert frisyre. Halsgropen er dandert med et diskre, og feminint kjede som tydelig står til den lysebrune genseren med åpen hals. Tilfeldig? Tro’kke det gitt.

Alt som kommer i beste sendetid, og selv den litt dårligere, er nøye gjennomtenkt av rådgivere med PR-kompetanse. Likevel forundres jeg over hvor ofte politikere slipper fra nonverbalt språk uten at det kommenteres på noen måte. Hvor enkelt skal det være å harke seg ut av et kritisk spørsmål? Eller la et tilsynelatende blått blikk fungere som rødt lys for oppfølgingsspørsmål? Et intervju på TV er først og fremst visuelt. Ordene, språket er tilleggsinformasjon.

Likevel er det stadig journalister som tror det er omvendt. Som tror at TV er radio. Som ikke forstår hvilken informasjon som faktisk slipper ut. Dette vet PR firmaer så inderlig godt. Derfor investerer enkelte PR-byråer i kameraer og studioer, og driller sine kunder. Journalister derimot, må få trening i hverdagen. Når de slipper til i jobber. Øvelse handler for det meste om å produsere.

Gravende journalistikk bor her ikke lenger?

Er det en befrielse at TV 2 kutter seriøs journalistikk? spør bloggeren og frilansjournalisten Kristine Løwe. Det er et provoserende spørsmål, som hun forsøker å bygge opp med provoserende vendinger: ”Seriøs journalistikk blir ofte fremstilt litt på samme måte som grønnsaker, tran eller medisin – noe som må tvinges ned halsen på folk, uansett hvor vondt det smaker, fordi de har godt av det.” (Løwe , 12 oktober). Målet med et slik utsagt kan ikke ha vært annet enn å få opp et engasjement i form av klikk på ABC Nyheter.

For det første er det trist at så få journalister har innsikt i hva som kreves for å produsere gravejournalistikk. Å produsere gravejournalistikk fordi man som journalist tror på den fjerde statsmakt er til tider en svært ubehagelig oppgave. Til forskjell fra å høst grønnsaker, produsere tran, jobber en gravejournalist med levende materiale som har muligheter, og ofte ressurser, til å slå tilbake. Resultatet har ofte mye til felles med isfjellet som felte Titanic. Det lille som er synlig er gjenstand for hugg fra alle kanter, mens det viktigste arbeidet sjelden er synlig.

Å rakke ned på godt journalistisk håndverk for å provosere frem klikk i nye mediers ånd, kan da ikke gagne noen. Vi er i en prosess - en mental og teknologisk prosess. Journalister som er født på femti-, seksti-, sytti-, og åtti-tallet må alle venne seg til den rivende utviklingen. Og så lenge folk stemmer, så lenge pressen og mediene nyter godt av fordeler, indirekte og direkte fra norske skattebetalere, har gravende journalistikk en spesielt viktig plass i mediebildet.

Løwe trekker, stadig med håp om å provosere frem klikk, frem klisjéutsagn om at ingen vil ha den ”kvaliteten” som gravejournalistikk insisterer på at den kan tilby. Gravejournalistikk trenger ikke dytte kvalitet på noen. Kvaliteten kommer når noe skjer som følger av programmer/ reportasjer - når journalister og deres redaksjoner har satt fokus på noe som skaper debatt, og som deretter er med på å endre forhold i samfunnet til noe bedre. Hvor ofte har Løwe gjort det? Når? Hvordan? Eller nye medier?

Løwe setter tradisjonelle medier opp mot nye medier på samme måte som når Carl I. Hagen lager skremmebilde om at alle innvandrere er farlige kriminelle. Men tradisjonelle medier og nye medier kan utfylle hverandre. Fordi i bunn og grunn er journalistikkens viktigste bestanddel en eneste ting: Mennesker.

Verdens beste land å bo i

Hun har en enkel kåpe, brukte sko, og så og si ingen penger. Hun som har to munner å mette. Helt alene. Hun som er usynlig med sitt usynlige slit, i sin usynlige hverdag, i verdens beste land å bo i. Hun som leter etter måter å forklare yngstesønnen hvorfor han ikke kan gå ut med kompisene. Hvorfor han må være hjemme og se TV. Det er ingen spesiell grunn. Ingen grunn hun kan si høyt. Annet enn hun ikke vil at kompisene skal påvirke ham til å be om mobiltelefon, mp3 spiller, eller klær. Ting hun ikke kan gi noen av guttene sine, i det gode landet de bor i.

Hver høytid minner avisene om hvor godt landet hennes er å bo i. At hun trakk vinnerloddet ved fødselen. At alle i hennes land har minst to biler, sånn i gjennomsnitt, hytter på fjellet og ved sjøen. Selv jobber hun. Har ingen familie. Og er der hun er, året rundt.

I verdens beste land å leve i, klager en ikke. For det er klaging, det å mene noe annet enn det tabloidavisene mener. Så hun går på jobben. Sitter i kassen på Rema 1000, men den skarve lønningen strekker ikke til Remamaten engang. Og hun kan ikke si det. Hun betjener enkelte av kundene, og forstår at flere av dem ikke har jobb. Men de handler mer enn det hun har råd til. Hun får holde pakker med ost og skinke i hendene. Og skyve dem mot de trengende. Det er ikke som spør henne hvor godt det er. Å leve. For henne. I det beste landet.

Utpå kvelden, i butikken, kommer det færre kunder. Og hun får noen stunder hun bare kan hvile i stolen i kassen. Men hun hviler ikke. Hun tenker på guttene sine. På alt hun drømmer om å kjøpe til dem. På ansiktsuttrykkene deres, om hun hadde hatt råd til å kjøpe noe de ønsket seg. Det blir med tanken. Mens hun stirrer skrått på tabloidavisens annonsering om at hennes land, er verdens beste land å bo i.

Skammens tid

En dag. Jeg vet ikke hvilken. Men en av disse dagene hvor vi har stått opp, dusjet, pusset tenner og gått ut av husene våre, har en mor stått i hjemmet sitt i panikk. Utenfor hjemmet har det befunnet seg en ungdomsgjeng som plaget hennes psykisk utviklingshemmede datter, hennes 18 år gamle dyslektiske sønn og henne selv. Gjengen skjøt fyrverkeri mot ytterdøren, og urinerte på veggene utenfor. De truet sønnen på livet ved å presse en kniv mot strupen hans.

En dag, etter å ha meldt fra til politiet mer enn 30 ganger, etter 10 års trakassering og uten å ha fått noen hjelp, ble det for mye. Hun tok med seg den utviklingshemmede datteren og satte seg inn i bilen, en Austin Maestro, og tente på. Mor og datter brant til døde.

Media, politi og samfunn er for det meste opptatt av de store sakene. De store hendelsene. Groteske og kriminelle handlinger som kan brettes ut i alle sine detaljer.

Slik er det her til lands, og også i Storbritannia der dette fant sted. Det er ikke så mange som ser de daglige dryppene av overgrep. Nabokonen med et blått merke, butikkdamen som går med solbriller, eller piken på ti som alltid gnikker hodet mot veggen og ikke følger med i klassen. Det vi ikke vet, har vi med all sikkerhet ikke vondt av. Jo mindre vi vet, jo bedre er det.

En sak er overgrepet som skader et menneske for livet, men overgrepene som foregår år inn og år ut, det er tortur. Og samfunnet, som i frykt for innblanding, legger det daglige bind over øynene.

Det som skjedde en dag i England, det kan skje her. Det kan hende hvor som helst. Når som helst.

I går ba Storbritannias innenriksminister Alan Johnson om unnskyldning, og sa at det som ikke skulle ha hendt, skjedde likevel.

Med det er for sent. Ingen unnskyldning får Fiona Pilkinton og hennes datter tilbake i livet. Moren valgte døden. Fordi de ikke ble sett i livet. Av dem som lot som om de ikke så.

http://www.aftenbladet.no/utenriks/1086523/Mor_og_datter_mobbet_til_doede_i_Storbritannia.html

http://www.telegraph.co.uk/news/uknews/6241791/Mother-and-daughter-who-burned-to-death-no-excuses-says-Alan-Johnson.html

Med rett til å skrive – uten etikk

– et bloggete essay om romanforfatteres moralske væren eller ikke væren

Noe av det første en lærer som dokumentarist handler om etikk. Dokumentarfilmhistorien åpner med fortellingen om den pågående og ambisiøse John Flaherty som befinner seg i dyp sne og hvinende vind i Alaska. Et klassisk dilemma oppstår da Flaherty følger med sine venner i Alaska ut på jakt. Hovedperson og hans jaktlag fanger en hvalross, og det oppstår en kamp mellom det kjempende dyret og fangstmennene. Jegerne trenger hjelp og roper til dokumentaristen at han må hente riflen. Flaherty får valget: Hva er viktigst? Filmen han lager, eller mennesket i øyeblikket?

Dette dilemmaet har forfulgt meg gjennom hele mitt profesjonelle liv. Det kommer tilbake i ulike formasjoner. I ulike filmer og ulike saker. Hva er viktigst et enkelt menneskets øyeblikk, eller øyeblikkets evighet? Ole Brum har selvsagt det beste svaret: Ja takk, begge deler. Av og til er de forenelige, og av og til ikke.

Etikken står i en særstilling innenfor all dokumentarisme, fjernsyn eller på film. Det handler i bunn og grunn om at den enkelte journalist og dokumentarist skal leve med seg selv. Da jeg jobbet som journalist var jeg ofte vitne til at dyktige kollegaer tok nådeløse oppgjør med seg selv, og med kirurgisk presisjon skar bort etterlengtede gode scener fordi de visste at det viktigste ikke var konstruksjonen av virkeligheten, men menneskene i den. Ingenting er viktigere enn menneskene. Dilemmaet er likevel ikke til å komme uten. Bedriftens krav til tempo, innlevering og produksjon henger over en som en skygge. Derfor blir det som oftest Ole Brums moral som går av med seieren i den journalistiske og dokumentaristiske hverdag: Ja takk, begge deler.

I romanforfatterens verden stiller det seg åpenbart annerledes. Selv om romanforfatteren forsyner seg av virkelighetens frukter, dens miljøer og karakterer som det er et koldtbord ene og alene ment for en gjest, forfatteren selv.

Grundige journalister vet at deres etikk, deres moral, blir sett. Ofte ikke av bedriftene de jobber for, men av menneskene de lager saker om. Viktigere enn saker er forholdet til kilder, forholdet til mennesker. Det skal strekke seg lenger enn dagen i dag, og dagen i morgen. Men når romanforfattere skriver er det med etikk-rabatt. For de forholder seg ikke til virkeligheten.

Fiksjonens verden er et annet sted. Star-Trek bor ikke her lenger. Star Wars er faktisk ikke virkelig. Men jo, noen ganger er den likevel det. Ingen kan si noe annet. For det blir så kleint. Alle som føler seg skrevet om, eller som dyrene på gården som kalven telte, kan ikke si det. I det en går ut i fra at en er så viktig at en kanskje er skrevet om av en romanforfatter kommer svaret som tenåringer ville gi alle som antyder at det kanskje er noe mellom dem: Ja, det tror du og alle andre. Eller som Hanne Ørstavik sier, tydeligvis med hentydninger til en venninne som mener hun er med i en av Ørstaviks romaner: Det finnes de som tror at de er med i hver eneste roman.

Det er ingen som kan slippe unna med dikteriske omskrivninger av virkeligheten enn dikterne selv. Det er ingen som må slite så mye med den egentlig sannheten heller. Det er bare romanforfatteren som egentlig vet hvordan det forholder seg. Noen forsøker å unndra seg den menneskelige redelighet ved å henvise til ”Kunst” med stor K. De er ”Kunstnere”, og da er alt tillatt.

- Ich bin nur ein Schauspieler, sier Klaus Maria Brandauer i Mephisto en genial film fra 1981 om skuespilleren som valgte å fortsette som skuespiller under Hitler, til tross for at han mislikte regimet. Som kunstner og skuespiller kunne ingen stille ham til ansvar. Han jobbet ikke med virkeligheten med diktningens verden. Han var kunstner og hadde ingenting med virkeligheten å gjøre, han bare portretterte den. Men så tok han altså feil.

Det er umulig å si hvor diktningen begynner, og virkeligheten slutter. Det er det bare forfatteren, dikteren og kunstneren som vet. Dypt der inne i seg selv.

Straffen for å krenke et liv

Hun går på veien. Tre menn kommer imot henne. De overhører alle protester

Og trekker henne i en mørklagt barnehage. Her voldtar de henne etter tur, og tvinger 15- åringen også til oralsex.

Det er ikke fiksjon, men en ren og skjær virkelighet. Hovedmannen: 1 år og tre måneders fengsel. Hva de andre to fikk, orket jeg ikke å lese.

Bevis: Moren til piken overhører det hele i mobil fordi hun tilfeldigvis ringte datteren og mobilen skrur seg på.

Hva er prisen for et liv? tenker jeg når jeg leser dette. Det er handlinger som ikke har noe med sex å gjøre, men med krig. Det er overlagt krig mot et barn. For ja, en 15 åring er ennå et barn. En setning i en av dagens nettaviser forteller at barnet, 15-åringen, ikke tør gå i butikken lengre. Og jeg blir sittende og tenke på hverdagen hennes. På livet hennes. Hvor mange år av dette unge livet som går med til senskader. Og hvor mye av livet til de tre mennene som kommer til å gå med til å gruble på det de har gjort. Trolig lite. Respekt for menneskeliv er ikke noe man blir født med. Grenser må settes.

Når grensene krenkes har vi lover. Men de fungerer ikke. Ikke nok til at offeret, og ikke minst den sikkert traumatiserte moren, skal få fred. Men nå har jeg løsning. Etter glimrende journalistisk arbeide direkte fra Kongo, kom idéen dumpende ned. Der de tydeligvis har fengsler som har smilende fangevoktere, fangene får røyke, de slipper å barbere, eller vaske seg. Dette er stedet for overgriperne mot 15-åringen. Den norske stat kunne kanskje leie flerfoldige celler i Kongo for en slikk og ingenting. Bare et forslag.

Til Arbeiderpartiet. Slik at de vinner neste valg også.

Et møblert hjem

Lyset vekker meg. Det blå lyset over takene på bygårdene. Lyset som minner meg om den gangen jeg bodde i Nord-Norge, og alt var blått. ”Det er slik”, røpet en nordlending for meg, ”når en kommer høyere opp på planeten. Blått.”. Skjæringer i blått hviler over bygårdene som et håp om noe annet, noe mer denne dagen. En hilsen om at noe kommer til å hende.

Utenfor river morgenens rå ånde i kinnene, men jeg passerer nedtrukne gardiner som minner om sovende øyelokk over familiers liv og levnet.

Jeg passerer tyrkeren på hjørnet, der det ligger kunstgress over bruskassene . Og de mangefargete papplakatene med stavefeil henger rundt omkring. Under gatelysene som ennå ikke er slukket.

På vei til en venn. Til NSB. Det har alltid vært noe med NSB som gjør at jeg har sett institusjonen for meg som en person. En 50-åring, med luen på snei, snus under overleppen, hendene godt plantet i lommene, upussede sko og for lange bukseben. En flekk på uniformsjakken, og et trøtt ansiktsuttrykk. Ikke et vennlig morgenfriskt smil, men trette poser under øynene og minst tre centimeter for lang pannelugg. Det er noe tidlig gammelt med denne gode, norske vennen som ved hvert stortingsvalg stemmer Arbeiderpartiet, men bærer en hemmelig drøm om å stemme FRP. Sånn helt for seg selv, må han nemlig innrømme at det er for mange utlendinger i landet. De er overalt. De er til og med på jobben hans. Det er ikke noe galt med dem, asså, men det er det at de er der. Og det er nok.

Denne morgenen, som alle andre morgener når jeg sitter på med min gode, gamle venn, velger jeg komfortvogn. Ikke fordi det er komfort. For det er det ikke. En får den samme, sure kaffen uansett hvor en sitter i toget. Avisene kan en også kjøpe med seg. Setene er like nedslitte som i enhver annen vogn. Den eneste grunnen til at jeg spytte ut 90 kroner ekstra er strømkontakten. Da kan jeg bruke morgenen til å jobbe litt.

Min venn NSB varsler stasjon etter stasjon. Til vi kommer til Lillestrøm. Da stopper NSB. Tar seg et pust i bakken. Suger skikkelig på snusen og forklarer:

- Alle som skal til Lillehammer må gå av på Eidsvoll. Der går det buss til Hamar.

- Det går faen ikke an! Det går ikke an.

Kraftsalven kommer fra en middelaldrende mann i sittegruppen på andre siden. Han har Pringle-genser. Pressede bukser. Og glinsende mobiltelefon.

- De eier jo ikke dannelse. Har altså faen ikke respekt for kundene. Min dag blir helt ødelagt av forsinkelsene.

- Ja, de kunne kanskje sagt unnskyld?

- Unnskyld! Jævla NSB, altså de eier ikke dannelse. Jeg kommer jo selv fra en streng oppdragelse og et møblert hjem. Men NSB altså. De kan jo faen ikke spise med kniv og gaffel, en gang!

Når en av de slitne NSB´erne, står betuttet foran den dannede, er det nærmest med luen i hånden. Og bare for å bli skjelt ut ytterligere fordi han ikke orker å ta så mye tilbake.

Inntil ”hun” står der. Hun er morgenfrisk. Har en kaffe latte i hånden. Kinnene gløder av morgenfrisk Hamar-luft. Leppestiften er en blanding av korallrød og rosa, og står godt til den nypressede drakten. Hun tar ikke noe ”crap”. Ikke en gang en dannet ”crap”. Pringler´n skjønner det. Han tier kjapt. Banneordene blir færre. Inntil han nærmest unnskylder seg.

NSB er ikke lenger NSB. Han er gift. Med en lekker ung sak. Med rød munn og et avvæpnende smil, som gjør at klager faller til jorden som råtten nedfallsfrukt.

Eller tar jeg feil, kanskje er det datteren?

Hverdager på en linje!

Det er en av disse dagene hvor jeg tar toget. Jeg liker slike dager. Dager jeg kan gjemme meg bort i en krok og la tankene strekke seg om landskap forbi ruten. Speile meg i livet som passerer. Speile meg i hverdager som ikke kommer tilbake, men passerer, og likevel blir værende. Der i kupeen. Der i kroken. Jeg henter frem bøkene jeg har ønsket å lese. Lener meg tilbake og drikker sakte den etsende NSB kaffen. Lytter til lange beskjeder på dårlig engelsk, og forsvinner fra passerende hverdager inn i litteraturens evighet. En evighet som ikke holder meg fast. Som slipper idet vognene rister over rillene. Jeg gir meg til å bla i avisene. Leser VGs rampelys. Leser om unge mennesker som satser, som lever, og reiser. Jeg ser opp. Møter blikket til en japaner. Han sitter også i en krok. Og ser hverdagene forsvinne i landskapet. På bordet foran ham ligger et kamera. På setet ved siden av en ryggsekk. Og i hånden en blokk. Han reiser seg og kommer imot meg. Sier noe på nesten uforståelig engelsk. Om jeg kan sitte der på setet foran og fortelle om stedene vi passerer? Jeg skjønner ikke vitsen. Han forstår jo knapt hva jeg sier.

Så feil tar jeg. ”Min” japaner viste seg å være professor i biologi. Han var 84 år gammel, og på reise i Norge alene. For å skrive dikt. Japanske haiku. Dikt. På en linje. Så vi sitter der, nesten uten å forstå hverandre. Og han forteller på mest japansk og litt engelsk om hvor viktig det er å leve livet til fulle. Hverdager eller ikke. Det gjelder å utnytte dem til fulle. Linje for linje.

Klokskap har ingen alder

En gang for lenge siden var jeg en liten jente som satt på bussen i Oslo.

Jeg satt ved siden av en dame som virket hyggelig og grei. Turen var i regi av en leirskole. Jeg kom kjapt i snakk med damen. Jeg fortalte at bestevenninnen min var lei seg for tiden fordi foreldrene hennes hadde skilt seg.

- Det angår ikke meg!!!!

Damen reiste seg rasende og gikk lenger inn i midtgangen. Jeg skjønte ingenting. Men jeg forsto at jeg hadde snakket om noe som kvinnen opplevde som upassende og som et forsøk på å dytte noe over på henne.

Litt eldre glemte jeg episoden. I stedet forekom det meg at klokskap var noe som vokste gjennom erfaring, modenhet og opplevelser. Logikken tilsa at alle mennesker ville bli litt klokere. For hver opplevelse. Hver situasjon. Og siden det ikke er gitt mange å gå igjennom livet uten å oppleve noe særlig, tenkte jeg at det måtte mange kloke mennesker på kloden.

Sakte, men sikkert har jeg forstått av klokskap krever en særlig velsignelse. Det er ikke en gave gitt enhver. Den kloke kan være fem år, femti eller nittifem. Den dumme like så. Det handler ikke om opplevelser, men måten en opplever på. Og hva en tenker om det.

Mangt et eldre menneske har vært gjennom mye. Men har kanskje aldri latt opplevelsen berøre seg. Opplevelsen passerte i stedet for. Rett forbi.

Og slik har det seg, at noen bøyer seg ned og drikker av den elven som renner forbi. Og andre kjøper det samme vannet for dyret dommer på flasker.

FLYT

Hun har hjertet i munnen. Hjertet i hendene.

Revner i to der hun står.

Av smerten som er et likblekt fjes i skygger fra stearinlys.

Blitzen i rommet er hennes stjerner. Publikums åpne munner er skyggete blomster i svart hav.

Hun synger om smerten til båter som vugger på nattens bølger.

Der hun selv står usynlig i kosmos og lar sjelen eltes i brønnen som

speiler månens lys.

I et Fadohus i Lisboa. Denne kvelden.

Hvitkledde servitører skrur på lyset. Og det er som å se sin elskede etter en natt

med dype kyss.

Publikum gnir seg sjenerte i blikkene etter mørkets toner. Fortsetter å spise. I kontrastenes by.

For gatene fylles av dresskledde fargede mennesker, svarte kvinner med lilla hår, eller hvite unge menn med rastafari, står små selvlysende tyrolhus i fadoens hule. Mellom rustikke portaler med avskrellet maling, og de vakreste ornamenter, og mauriske fliser. De tykkeste kvinner og unge gyldne kropper som henger huden til tørk slik vasken henger som gardiner i Lisboas gater.

I en port står en sigøyner og akkompagnerer vinden, mens iskremkuler flyter i hverandre.

Pistasj over sjokolade og sjokolade over sitron. Over lubne hender. Som kun er sterke nok til å løfte en slik is.

Mens professorene vandrer med sine stripete skjorter og blomstrede kraver – endelig fornøyde med en perfeksjon av kaos deres egen forskning aldri kommer i nærheten av. I denne interaktive delen av Europa der smil fremdeles virker bedre enn interaktiv teknologi.

Den siste bastion.

Slik flyter en elv av kaos av dufter fra hav, fisk, og svette mennesker. En elv som duftende danser om murveggene,

en gang bygget for å stanse høstværet som søker å bremse dette sommerens etterslep av liv.

I Lisboa.

Portugals bankende hjerte.

Kjærlighet ved andre blikk – LISBOA

Det begynner på flyplassen. Eim av sigaren smyger seg rundt meg med en varm vind. Rundt fargede mennesker i fargerike klær. I fine fargerike klær. Uventet fine. I drosjekøen står jeg tett og tett med mennesker i alle raser. Barn kryper på fire langs flisene, med fedre som holder røyken i den ene hånden og styrer barnet med den andre. Mødre med krusete hår ler. Parfyme blander seg med sigarettdunst. Sterk parfyme.

En drosjesjåfør roper irritert på portugisisk.

-Hvor skal du?

Jeg viser ham kartet med hotellet. Og ja. Han kjenner ikke adressen. Men han begynner å kjøre likevel. Jeg skal delta på et seminar på Universitetet i Lisboa, og snakker ikke et ord portugisisk. Men han snakker, ikke pigeon-english, mer chicken engelsk. Han er blond i håret, har jomfru Maria hengende som medaljong i vinduet og har tydeligvis bestemt seg for å rappe noen euro fra meg. Jeg hører det på stemmen når han forandrer toneleie. Han slutter å kommunisere med hender og mimikk og gir seg i kast med å forklare turistbrosjyrene i stativet baksetet med metallisk røst. Jeg er ikke så viktig lenger. Jeg er turisten. Likevel ender det obligatoriske pålegget bare på noen ekstra euro. Kanskje fordi jeg lovet å anbefale Lisboa og Portugal til alle jeg kjenner. Som nå. Mens universitetet har informert om at drosjene skal ta mellom 5 – 10 Euro, ender jeg på 18. Men det er ikke så ille som en medstipendiat som fikk en regning på 30 Euro.

Det blir ikke kjærlighet ved første blikk.

Det blir kjærlighet ved andre blikk. Det er en annen type kjærlighet. En som tar litt tid. Først må en kunne se forbi den skitne baktrappen på hotellet. Oppdaget kantinedamen med hårnettet som styrer oppvaskmaskinen, fikser nescafe-maskinen og klemmer de fleste som kommer til frokost. Hun rekker meg til livet men forstår alt jeg sier.

Reisehåndboken forteller om Portugals lengtende folk. At de lengter tilbake til gullalderen den gangen Columbus satte Portugal ettertrykkelig på kartet og en rekke andre land likeså. Nå brenner menneskene av lengsel etter å være noen. Være noe. Som en portugisisk ung jente forteller meg. De har komplekser her. Føler seg mindre verdt enn spanjolene. Har mindre gull og skoger enn mennesker i mange andre land, men har drømmene om det. Landet er sorgtungt. Så sorgtungt at korrupsjon råder. Noe avisene forteller om.

I mine øyne er denne rustikke byen, med bygninger der malingen er delvis skrellet av, der kvinnene vet å vugge hofter, og mennene protesterer mot spansk siesta ved å trosse varmen i dress, er et rikt land. Rikt fordi jeg sanser variasjoner. Med variasjoner følger forskjellige stemmer.

Månen står som lyst sukkerspinn over byens borg. Varm vind suger. Gul brostein glinser. Og det er bare dag en. I kjærlighetens andre blikk.

BORETTSLAGET NORGE: Øvelse gjør mester

Liv Jensen sto foran speilet med Narvestads til dels ubrukte barbermaskin og lot som om den var en mikrofon. Dette til tross for at man ikke brukte mikrofoner i styret til borettslaget Norge. Hun bare lekte seg.
Hun hadde børstet det blonde, korte håret. Lagt på et lag med lys lilla neglelakk på neglene og følte seg østkantfresch, som hun kalte det. Klar til å møte folket. Hun hadde studert sin store heltinne GRO. Landsmoderen. FRPs tapte hjerterdronning på Nasjonalbiblioteket. Men hun måtte ha noe eget. Hun kunne jo ikke være prikk lik sitt forbilde. Det handlet om å finne små tilskudd som fremhevet det som var anderledes: Lilla neglelakk, lys rosa perlemor leppestift, bleket hår – det var noe annet.
- Stopp den kverna der, sa Liv og trampet mens hun pekte med barbermaskinen.
Nå hadde hun sett Gros beundringsverdige og historiske maskulinitet i full vigør. Med en dose tilgjort feminitet, var hun straks forvandlet til en mer ”balansert” utgave av en politiker.
Døren til kjøkkenet gikk opp.
- Å, erre du ska nå a?
- Sku bare gi'ræ en kaffetår, kjære! sa Narvestad. – Men skjønner jo at jeg forstyrrer.
Narvestad ble litt snurt.
- Nei, kaffe ekke dumt. Dø, kom bort her'a så ska jeg vise deg hvordan jeg ska hamle opp med Buisnissen og faren hans.
- He, he, har jeg vel aldri tvilt på.
Buisnissen var en høy fyr med master i økonomisk statistikk som bodde i annenetasjen i blokk fire. Faren hans underviste visstnok på BI, men var tidligere fagforeningleder for Norske Skog. Undervisning var noe han hadde begynt med etter kurs på fagforeningens eget økonomiske universitet. Buisnissen var en irriterende myk mann, med fotomodellaktig, smørblidt smil og avlangt hesteaktig fjes. Naturlige øyenvipper som en amatør skulle trodd var innsmurt med mascara, syntes nå Liv Jensen. En klyse. En spirrevipp, som motvillig hadde meldt seg til borettslagvalget av en eneste grunn: Av redsel for sin BI-far. Som om lederposisjonen i styret skulle komme til å gjøre noe for hele den familen.
- Om du var ”Buisnissen” – hva ville du sagt om jeg irrettesatte deg på denne måten?
Liv Jensen skjøv Narvestad ned i sofaen, og gjorde ham med det dyttet til et ufrivllig publikum.
- Men Liv a? Du veit jo at jeg ikke egner meg for å bedømme.
- Stopp den kverna der!!!
- Er ikke det litt likt Gro?
- Nei, din kvern!! Stopp den.
- Det er fremdeles likt Gro.
- Skjønneru ingenting a!
Narvestad reiste seg, slik han hadde fått for vane hver gang Liv hevet stemmen.
- Jeg må sette på mer kaffe.
Han var blitt en mester i å peke på trivielle ting som måtte gjøres. Han håpet intenst at Liv vant valget, slik at hun ville få mange administrative oppgaver. Kanskje han kunne få bli dugnadsgeneral igjen. Gu' som folket skulle få gjennomgå da. Han hadde så mye han ville ta ut. Han var syk etter å bli sett på som en skikkelig mann. Slk som før i tiden. Før Liv. Da hadde alle sett opp til ham som et skikkelig mannfolk.
Det banket på døren. Narvestad gikk for å åpne.

Valg i borettslaget Norge:

Like sikkert som at høsten kommer, er det at det blir dugnad i borettslaget. Og like sikkert som dugnad er det at NARVESTAD dukker opp, nå mer i skyggen av sin nye kjæreste. Det var vel ingen som hadde trodd at Narvestad hadde tøffelheltpotensiale. Men han er faktisk en suveren tøffelhelt.

Hans flamme, en forholdsvis moden kvinne på rundt 42, blond med kortklippet år, og et gjennomstudert Gro´sk utseende styrer Narvestad med hard hånd. Hun kommer opprinnelig fra Østkanten (Groruddalen med noe slekt i Drammen), men har slipt til dialekten slik at den høres normalisert Majorstuaktig ut. La oss kalle henne Liv Jensen. Hun har riktig nok en blond manke, men ingen som har holdt en daglig samtale gående med henne, kan unngå å se de brune kniplingene henge fra kjolekanten.

Liv Jensen har politikerambisjoner. Uforløste ambisjoner som på hjemmebane går ut over Narvestad, men på dugnaden beboerne. Enhver som ser henne i aksjon får kjenne på jernviljen og lederambisjonene i form av tildelingen av stadig flere arbeidsoppgaver. Hun unnslår aldri å utelate fra den korteste samtale hva hun mener om Gro, landsmoderen. Hennes dominerende utstråling og jernvilje ovenfor både mann og barn. Ja, og hennes varme. Inderlig varme.

Liv Jensen holdt nesten på å slå en gammel kvinnelig pensjonistnabo i hodet med en spade, da hun fortalte om da hun hadde oppsøkt Gro med en loppemarked utgave av Gros selvbiografi, og hadde spurt i bokhandelden der Gro satt om den ”opp-alle-jordens-treller-sangeren” kunne tenke seg å signere boken.

- Men skal du ikke KJØPE biografien om meg da? spurte de sårbares egen velferdslandsmoder.

- Nei, hun hadde nå ikke tenkt det, sa minstepensjonisten.

- Ja, da kan jeg jo ikke signere, sa Håkon Lies stadig like energiske undersått. – Jeg vil jo selge bøker.

(* basert på en sann historie!)

Liv Jensen stemmer i likhet med Narvestad på folkerøstens eget parti: Fremskrittpartiet. Og ingen skal få overbevist henne om annet enn at Gro hadde tilhørt FRP om hun fremdeles hadde vært ung.

- Hun forstår folkerøsten, sier Liv Jensen. – Fremdeles. Bor hun lissom som en Arbeiderpartipolitiker? Nei, hun bor som en ekte FRP. Carl I. kunne like gjerne bodd i Frankrike isteden for Spania.

Like så sikkert som at Liv, Narvestads nye kjæreste, skal stille til valg i dette borettslaget. Og Narvestad og Liv har diskutert det mange ganger: Hun har en eneste klar strategi: Å snakke slik at alle forstår a.

Derfor var Liv denne onsdagen på Nasjonalbiblioteket. Og fikk spesialtilgang til en rekke tidligere opptak med den hun er overbevist om at vært FRP om hun hadde vært yngre: Gro! Så klart. For å kunne studere henne på nært hold.

I disse valgtider:Mitt liv som maur!

Jeg er en maur. For meg er menneskene som sitter på toppen som fjell. Som har søkt mot makten av ulike årsaker. Personlige og ikke personlige årsaker. Jeg forholder meg til TV og aviser når jeg vil vite noe om dem. Og det jeg får vite om det som skjer der oppe er ikke betryggende for meg, mauren. Riktignok en maur med stemmerett. Men hva betyr vel det? Mens Berlusconi ser på det å bade erigert i jacuzzi med nakne tenåringer, times politiske times politiske skandaler i Norge TIL MELLOM valg. Da har politikere fått utbetalt for mye i den allerede fete pensjonen sin, og FRP har ”glemt” å betale skatt for sine ekskursjoner til utlandet. I andre land er det ikke uvanlig at folket får presentert sigargrilling på de mest offentlige av offentlige steder. Vi snakker sigarGRILLING. Ikke småputring i norske studioer.

Det er snart valg. Det er snart mulighet for å være med og bestemme. Vel, vel. Ikke helt. En bloggerkollega går ut i gårsdagens VG med forslag om å stemme blank. Som en protest for at partiene glemmer verdier og konkrete kampsaker. Selv om protesten er forståelig, er den uaktuell for mitt vedkommende. Jo da, jeg kjenner meg som en maur når jeg sitter som et ufrivillig passivt vitne til utallige TV debatter der flesket skal bankes mørt. Valgflesket, altså Men uten at det blir noen særlig banking. Det stilles noen høflige kritiske spørsmål. Det svares høflig defensivt. Ingen vanskeligheter her i gården. Men jeg forsøker å trøste meg med at jeg ikke bare er en maur, men en pissemaur.

Jeg er en pissemaur. Jeg har retten til å stemme på politikere jeg ikke liker. Politikere som kan oppføre seg lang verre en pissemaur. Men de stilles sjelden til ansvar. For der, høyt oppe på toppen, høyt over maurtuen, gjelder helt andre regler enn for pissemaur. I hvert fall i dette landet.

Det visuelle elendighetskriteriet

De er rynkete. De er sikler. De blør bæsj i bleier og de ser syke ut. De er vårt synlige U-land. Vår synlige dårlige samvittighet. I feriene er de som oftest den forlatte dårlige samvittighet. Slik fremstilles de som oftest i media, de gamle. Mens unger og barnebarn driver sin årlige utvandring til Syden, etterlates Gud vet hvor mange familiemedlemmer i den synlige samvittighet på sykehjem.

Gang på gang brukes fotografier, tatt på minst mulig flatterende måter for å visualisere hvor ”vondt” gruppen eldre har det. I gårsdagens Aftenposten pekte tidligere generalsekretær i Norges Røde Kors på hvordan eldre brukes som et alltid like sikkert elendighetskort i valgkampen. Slik pressen svært ofte kaster ut kortet i argurktider på sommeren og sørger for at det vrir seg rundt i oss. Det er ikke lenger så godt å bade smertefritt i Syden når vi vet at eldre bader i sin egen avføring og urin.

Tankene mine går til en et seminar jeg en gang deltok på. Et seminar som gikk i klingen på de eldre og deres egentlig gode økonomi. Statistisk sett sto ikke tallene i stil med den visuelle elendighet. Statistisk sett hadde eldre det bedre enn mange andre grupper. Statistisk sett så var det slett ikke den gruppen som hadde det verst. Statistisk sett var det den gangen faktisk verre for nyutdannede unge mennesker som sto uten jobb.

Og det finnes også andre grupper, psykisk syke ungdommer, for eksempel. De som står uten behandlingstilbud, uten attføring, uten trygd. Alenemødre uten jobb. Unge fattige. Skilte alenefedre og mødre som ikke har råd til å gi barna sine det de trenger av klær og hjelpemidler. Ferier for eksempel.

Dette fører tanken hen til hvor viktig det er å visuelt kunne illustrere sin elendighet når en sak skal presenteres. Og spørsmålet er om det ikke er et stadig viktigere nyhetskriterium: Det visuelle elendighetskriterium. Hvis det ikke kan vises visuelt så kommer det ikke med, det blir ikke sett, og heller ikke hørt. Politikere reagerer for at de visuelt døde saker skal komme med.

Den verste elendigheten er ikke nødvendigvis synlig. Den ligger oftere på et indre plan. Å synes synd på en tigger kan være så ytterst nedlatende, men å vise empati for et menneske som har det vondt, men ikke makter å vise det, er langt vanskeligere. Det visuelle elendighetskriterium er et stadig viktigere kriterium for å få gjennomslagskraft.

Et vinnermotto for Arbeiderpartiet?

Lyset skrus av. Jeg sitter der og bevrer av filmforventninger og god gammeldags reklamekonkurranse. Du vet konkurransen som går ut på å si den reklamen er din, den er min, bare for å se hvem det er som får siste reklamen før filmen begynner.

Så står hun der. Først en kvinne som tydelig leser fra en plakat, med svakt skjelvende røst og et blikk som er mer opptatt av å lese korrekt enn å tro på budskapet hun kommer med. Og så en kvinne til. Mørkhudet. Og så en til. Litt sliten. Husmor. Alle med den samme monotone stemme og det bevegelig blikket som følger en tekst.

Deretter blir det reklamert for Abid Raja i advokatkappe og i penklærne. Til tross for at verdifull kosetid med kinoreklame blir svertet av klamme, flaue og sjøldiggende partireklamer får reklamekonkurransen plutselig nytt innhold. Hvem klarer å skape nye slagferdige mottoer til partiet sitt? En av oss sier: Hei – jeg har et nytt motto til AP:

Jens: Alt for Norge.

Siv: Alt for meg.

Hva med å lage reklame av det, Siv? Eller?

Hvorfor jeg ikke kan vise at jeg kan det menn ikke kan!

I en rosa musical en gang på 50 tallet spilte Betty Hutton hovedrollen i Annie get your gun. Få vet at denne plastoperetten av en film var basert på en sann historie om Annie Oakley, hun het egentlig Annie Mosey. Virkelighetens variasjon kjenner jeg ikke, men kan bare håper at den var bedre enn den filmatiserte variasjonen. Annie Oakley var i sin tid kvinne for sin hatt, og ikke minst sin revolver. Hun kunne svinge sitt våpen bedre enn enhver revolvermann, og var kjent for å kunne treffe kanten på et spillkort på 30 stegs avstand, og en mynt som ble kastet opp i luften. (se original film av at Annie Oakley skyter mynter) Da Buffalo Bill reiste rundt på leting etter talentet fikk han henne med i showet. I virkeligheten traff Annie sin mann Frank Butler her. Og tro det eller ei, men Annie skjøt buksebena av våpenkunstneren Frank. Slikt blir det kjærlighet av. Vel, i hvert fall sies og skrives det at hun skjøt sigarettsneipen ut av kjeften hans.

Over hundre år senere går jeg på fjelltur med en gruppe mannfolk. Jeg har tilfeldigvis på meg dårlige sko på denne impulsive turen. Høyhelte hæler som ikke egner seg for frisk fjelltur. Likevel går jeg fortere og med lengre skritt enn alle mannfolkene. Jeg skal først til toppen.

Mens jeg løpende vakler opp mellom tindene kjenner jeg en arg mannfolkpust i ryggen. Dette er jo en nedverdigende seanse: at en kvinne, en kvinne, skal nå tinden før dem! At hun skal stå der på toppen og skue utover verden. FØR DEM!!! Lenge før dem.

I Annie Get your Gun viser Annie at hun KAN skyte bedre enn Frank. Men hvis hun viser ham det, mister hun både ham og kjærligheten. For Frank er en stolt mann. En mann som ikke lar seg pelle på nesen. I hvert fall ikke av et kvinnfolk.

Og her er vi ved kjernen. Som kvinne står en i mange situasjoner fremdeles nederst i en uformell maktstruktur. Det sies ikke høyt. Det sies ikke i det hele tatt. Men det er der. En mann kan da for Guds skyld ikke la en kvinne vinne over seg? Da har han falt langt ned. En spinkel motstander av samme kjønn, ok, la gå. Men en kvinne?

Derfor var jo valget Hillary og Obama så vanskelig. Forresten het det ikke Barack og Hillary – men Hillary og Obama. Mannen beholder etternavnet. Kvinnen er vi på fornavn med. Fremdeles er jeg snytt over at verden var mer rede for en svart mannlig president, enn en hvit president og kvinne. Dette til tross for Hillarys lange erfaring fra politikk og det hvite hus. Men hun er jo kvinne.

Det gikk et aha opp for meg da en foreleser i forskningsmetode fortalte at kjerring opprinnelig betyr ”liten mann”. Når en mann sier ”kjerringa mi” – mener han ”sin lille mann”. Den halvdelen som aldri kan bli like god, like sterk, like tøff som han. Den halvdelen som ikke når ham til knærne. Takk og pris. Men det er den halvdelen som gjør at han føler seg litt større. Litt sterkere. Nettopp derfor er det viktig å være på hugget hver gang noen forsøker å gjøre kvinner til noe mindre enn det de er.

Noe også Hillary gjør i dagens nettverden. Sjekk ut denne linken her: http://www.vgtv.no/?id=23628

Slik skal det gjøres. Det gjelder å være parat. Selv om jeg, må jeg innrømme, altid har likt at mannfolk klarer seg godt.

Eller? Hva synes dere?

Epilog - leken med en alvorlig sjanger

Min nye sjanger bloggføljetong er delvis avsluttet. Men egentlig ikke. Det er jo dette med nettet: Det er aldri over. Det tar aldri slutt. Journalistikken er ikke research, så produktet – men ideen og så researchen som produktet. Der kildene er en del av prosessen og utviklingen. Man legger ut det en har, og spør de andre, vennene på facebook, lesere – ja cyber offentligheten om: Har jeg rett? Nettet er et koldtbord med muligheter for direkte kontakt med kokken, og muligheter for å kunne be ham lage noe annet hvis maten ikke smaker. Maten kommer ikke på døren her i gården.

Sånn sett er det gøy å leke på nettet. Å gjøre noen krumspring som gatekeeper redaktører trolig hadde sagt nei til. Det finnes ingen gatekeeper utenom en selv. Og som min egen gatekeeper vil jeg si at så lenge en sak er et samfunnsproblem, så lenge er den en føljetong. Bloggen kan på et vis være en ny type gravejournalistikk. I mitt tilfelle er metoden observasjon og erfaring. Den er avslørende fordi det dukker opp problemstillinger som ellers ikke finner sin vei ut i media. Det kan tas i bruk former og sjangere som ikke passer inn i profilene til tradisjonelle mediehus.

Fastlegesaken er en stor landsdekkende sak. Den angår samtlige mennesker i dette land. Problemstillingen jeg har illustrert gjennom egne erfaringer angår først og fremst de pasientene som ikke har funnet sin drømmelege. Og mange har jo det. Det interessante spørsmålet er hvor vanskelig det er for journalister å kunne fordype seg i temaer og områder som nettopp angår mange mennesker. De kreftene som har særlig økonomisk glede av fastlegesystemet er legene selv. Staten har i tillegg større kontroll med den enkelte pasient. Det nytter ikke løpe mellom leger å hente ut piller uten at det registreres. Noen ser deg. Men noen ser deg ikke godt nok. I hvert fall ikke som pasient. Kanskje heller ikke som leser. 

Jakten på en fastlege og en tapt, god sak

Del 3

Dette har skjedd:

Pasienten - det er meg - har ennå ikke funnet en fastlege. Jeg har ringt NAV og gjentatte ganger blitt kverulert med. Inntil en svært hyggelig og anonym NAV-mann i førtiårene slapp katta ut av sekken. Nei da, jeg var ikke den eneste pasient uten en fast lege i fastlegeordningen. Han ba meg også unngå yngre kvinnelige fastleger. De ville med sikkerhet forsvinne ut i barselpermisjon. Men det er ikke bare å velge og vrake, heller.  Saken er at det nesten ikke finnes kvinnelig leger. I det hele tatt!

 

Før fastlegeordningen tiltrådte hadde jeg til tider vært pasient på et privat legekontor. Lokalene lå godt til, midt i sentrum og det var veldig hyggelig. En dag fikk jeg vite at kontoret skulle gå over til fastlegeordningen. Jeg hadde gitt opp jakten på en kvinnelig norsk lege, og bestemte meg for å gi NAV beskjed om at jeg knyttet meg opp til kontoret.

Ved kontoret jobbet det nærmere 6 leger. Etter flere år, har jeg vært pasient hos alle. Ved tildelingen av lege 6 sprekker jeg.

Resepsjonisten (med utenlandsk aksent): Jeg ser her at du har vært hos alle. Legene altså!

Jeg: Ja, men jeg ba om å få en bestemt lege.

Resepsjonisten: Ja, men han er ikke her nå, forstår du. Og da blir du automatisk satt til en annen.

Jeg: Hvem er det da?

Resepsjonisten: (Sier navnet på vikaren for den jeg ønsket å gå til)

Jeg: Men henne har jeg jo ikke truffet før!

Resepsjonisten: Nei. Hun har vært ute i permisjon, hun.

Jeg: Så jeg har atter en fastlege jeg ikke har truffet.

Resepsjonisten: Så du har ikke truffet henne?

Jeg: Nei.

Resepsjonisten: Men du kan jo velge mellom alle de legene vi har da.

Jeg: Men er det slikt fastlegeordningen skal fungere da?

Så ringer jeg tilbake til NAV. Ut av stand til å forstå systemet. En 30 år gammel dame svarer. Også hun bekrefter det den tidligere NAV ansatte sa om systemet.

NAV-dame: - Dette systemet fungerer kun for to parter: Legene og staten. Begge disse partene får i pose og sekk.

Jeg: Men jeg kan bare ikke fatte og begripe at jeg har gått til det samme kontoret i over syv år og aldri truffet fastlegen min.

 

NAV-dame: - Og du er ikke den eneste. Dessverre. Vi har telefoner hver dag. Men husk at det er opp til legen å informere deg, og at forskjellige leger har forskjellige personlige egenskaper.

Jeg: Men det er jo for i hampen systemet det er noe galt med. Ikke den enkelte lege.

NAV-dame: Uff ja. Men hva skal vi gjøre? Vi bare administrerer dette. Vi kan ikke få gjort noe med det.

Jeg: Nei, jeg vet jo det. Det er jo ikke deres skyld. Det er bare helt fantastisk at jeg innenfor fastlegeordningen aldri har hatt en fastlege.

NAV-dame: Du må kreve, vet du. Du kommer ingen vei om du ikke krever – og maser, vet du.

 

 

Jakten på en fast lege!

DEL 2 I EN BLOGGFØLJETONG

Dette har skjedd:

Jeg, pasienten, har gjennom flere år ønsket meg en fastlege. Det skal vise seg lettere enn gjort. Verken i andre byer, eller i hovedstaden er det lett å få en enkelt fastlege man kan forholde seg til over lengre tid. ”Den faste legen finnes ikke”. Jeg har akkurat fått vite at legen jeg trodde var min faste lege, var vikar for fastlegen, og slett ikke noen fastlege. Da legen selv har spurt om jeg ønsket henne som fast lege, ringer jeg nå hennes nye kontor. Men resepsjonisten sier at listen er full.

 Resepsjonisten hadde reist seg og gått for å spørre legen. Jeg holder røret i hånden og lytter til en lavmælt mumling fra den åpne døren.

- Vi har en pazient på tråden Hun virker veldig irritert.

(mumle, mumle, mumle ...)

Legens stemme er for lav til at jeg får med meg hva hun sier.  Resepsjonen dukker opp på linjen igjen.

- Nei, du kan ikke være pazient her. Du er utenfor lizten.

- Ja, hva gjør jeg nå da?

- Ring faztlegekontoret.

 På fastlegekontoret får jeg beskjed om at jeg bør se over Oslos fastlegelister som ligger ute på NAV. Her kan jeg se hvor mange plasser den enkelte lege har.

- Men det spiller vel ikke noen rolle om legen kan ta nye pasienter dersom jeg ikke liker ham eller henne?

- Det er det du skal teste ut, vet du.

 - Men jeg kan jo ikke skifte mer enn to ganger i året?

 Det er nå mange år etter at ordningen om fastleger var innført. Jeg har til dags dato aldri hatt en fast lege. Absurd? Det syntes jeg. Og det sa jeg til NAV. (NAV – her:  mann ca. 60 og  meget kverulerende)

 - Den eneste måten du kan bli fornøyd med legen din er å skifte! Vi har så mange fornøyde brukere. De ringer hele tiden.

- Du har ingen som ringer og sier de ikke får kommet inn hos den fastlegen de ønsker?

- Veldig få.

 Ja, ja. Jeg var på knærne. Og siden det var de som var problemet, tegnet ikke dette godt.

Jeg gikk inn på NAVs fastlegelister og surfet tilgjengelige leger. Hva så jeg? Nesten ikke kvinner. Jeg ønsket meg en kvinnelig lege. Jeg ville også ha en som snakket utmerket norsk. Bak flere norske navn skjulte det seg gjerne en utlending. Noe jeg opplevde som en medisinsk trojansk hest.

Jo mer jeg leste på NAVs fastlegelister, jo tydeligere ble det. Det var nesten ingen kvinnelige leger. Jeg ringte tilbake til NAV. Denne gangen havnet jeg hos: mann ca. 40. Verdens hyggeliste fyr, men det viktigste var at han bekreftet alle mine mistenker.

Før jeg hadde rukket å forklare meg avbrøt han og sa:

- Denne ordningen er en skandale. Den fungerer rett og slett ikke for pasienter. Jeg har daglig samtale med pasienter som er fortvilet fordi de ikke får en fastlege. Ja, og så har vi dette vikarproblemet da. Styr unna kvinnelige fastleger rundt 32 – 44.

- Å?

- Vær sikker på at de skal ut i barselspermisjon ganske snart. Vi har jo noen her som har fått fire unger på rappen.

- Og de har vikarer?

- Ja, og uten at pasienten blir informert.

 Etter samtalen var jeg helt fortvilet. Det hadde ant meg. Men hvorfor så jeg ingen bred, dyptborrende journalistikk om denne ordningen? Den fungerte tydeligvis ikke for de utestengte pasienter. Og hadde man ikke fulgt yndlingslegen sin i 2001 – ja, da var man utestengt. Tydeligvis for all tid.

 (I morgen: Jo da: Jeg finner en lege, men..... Og en NAV ansatt røper enda mer: Denne ordningen er gunstig kun for to parter. Til i morgen: Gjett hvilke to parter!)

 

Den gode saken media ikke ville ta i!

En bloggføljetong

(Jeg kommer til å skrive en ny trist episode i denne føljetongen en tid.

Følg med! Følg med!)

Det hender en bare i sin enkle hverdag kommer over en god sak ingen medier synes å ville ta i.

Jo da, enkelte nye manikyrtestelte journalisthender har kanskje viftet over tema og problemstillingen med et strøk håndkrem. Mens jeg etterspør et fastere massasjegrep som gjør at politikerne setter den rimelige gourmetmaten fra kantinen i Stortinget i halsen.

Det handler om fastlegeordningen!

 Ordningen har vært innført siden 2001. En ting er sikkert: før 2001 hadde jeg lege som jeg gikk til – alltid samme lege. Etter at fastlegeordningen ble innført, har jeg aldri hatt en egen fastlege. Jeg bodde to år i Bodø og ble fortalt at jeg som innflytter hadde to alternativ: Å oppsøke en lege som holdt til langt utenfor byen, men de innfødte fortalte at han spurte om ”så mange rare ting” at de ikke ville gå til ham. - eller å gå på legevakten. Jeg valgte det siste. Var det noe, så befant jeg meg på legevakten med alle andre innvandrere. De var flinke der. Etter to år fikk jeg jobb i Stavanger og det samme gjentok seg. Det fantes ingen fastlege som hadde plass på sine lister.

Omsider tilbake i byen med det store hjertet Oslo, la jeg frustrasjonene i fanget på en hyggelig ny lege. Hun lyttet. Var omstendelig og profesjonelt vennlig. Jeg likte henne svært godt.

 En dag spurte hun om jeg kunne tenke meg henne som min fastlege.

- Jeg trodde du var min fastlege, sa jeg.

- Nei, jeg kan bli det sa hun.

- Nei, så hyggelig at du spør, sa jeg. - Gjerne!

 Jeg fortsatte hos denne vennlige sjelen i et ellers så kaotisk og klinisk system.

En dag var hun ikke på legekontoret.

- Å, nei, hun, sa kontordamen på sin dårlige polsk, med norsk islett, - hun har startet egen praksis.

- Ja vel, sa jeg. – Men hun spurte meg ettertrykkelig om jeg ville ha henne som fastlege. Og det ville jeg.

- Ja, fortsatte sekretæren på polsk, - men det går ikke. Hun er ikke her lenger. Hun var bare vikar.

- Var hun bare vikar?

- Ja, eieren venter sitt fjerde barn, og har vikarer.

- Men hvorfor sa hun ikke noe?

- Loven sier ikke at hun må si noe. Og alle er forskjellige. Noen leger sier mye, andre lite, og andre igjen ingenting. Forskjellige.

- Gi meg nummeret til det nye kontoret, sa jeg, og jeg kjente at jeg ble sykere og sykere av det jeg hørte. Av raseri.

- Det får du på opplysningen, sa kontordamen.

Jeg fant det nye kontoret, og forklarte den russiske sekretæren hva som hadde skjedd. Jeg var så rasende at jeg knapt klarte å si et ord verken på norsk eller russisk. (Kan bare et ord på russisk).

- Nei, nei, du kan ikke stå på noen lizzzte. Du står under det lizzzte.

Du står i kø. Laaaaang kø.

- Nei, vet du hva! Det godtar jeg ikke. La meg snakke med legen.

- Et øyeblikk, jeg zpørre henne ....

Den russiske sekretæren la fra seg røret. Jeg hørte hun klikket over gulvet, og åpnet en dør ...

(fortsettelse følger!) 

Bloggerens etikk

Skal en blogger ha et ansvar som følger av egen blogg? Tradisjonelle medier har mye å lære av nye medier, men nye medier har jaggu et og annet triks å plukke opp fra tradisjonelle medier også Jeg fikk et interessant svar vedrørende min blogg om hva nye medier har å lære av tradisjonelle medier fra bloggeren Gen Terrorist. Han er blant annet opptatt av hvordan bloggeren hjelper frem ytringsfriheten. Hvordan mediehusene sitter i sine glassbur og mer eller mindre fremstår som filtre når det gjelder meninger og ytringer. Mediehusene sensurerer. De siler. De filtrerer informasjon. Jeg legger ved et innspill av Gen Terrorist.

 ”Spør du meg, er ytringsfriheten til en viss grad truet av alle disse redaksjonene, da jeg gang på gang har erfart at de forsøker å nøytralisere alle innlegg ved å sensurere gode argumenter mot etablerte dogmer. Det går muligens ut på at journalistikk som en bransje ikke lenger er så opptatt av å være folkets vakthund, men i stedet fungerer som en slags diplomat mellom folket og styresmaktene. All form for kontrovers er da en uting som må unngås til enhver pris.” (svaret i sin helhet finnes under gårsdagens blogg) 

 

Fra monologer til ufiltrerte dialoger

 Det er en gammel og monopolisert debatt: De gamle mediene stenger for ytringsfriheten, men de nye tar skrittet fra Platon og over til den sokratiske dialogen. Som også VG Netts Espen Egil Hansen skriver på VG meta:  fremtidens medier snakker med, ikke til leserne. I min purunge bloggekarriere er det også det som er min aha-opplevelse. Hva er vitsen med nettet om en ikke kan iverksette dialoger? Hva er poenget om respons uteblir? Eller enda verre at en ikke ønsker respons? Dette er sikkert velkjente toner fra en gammel debatt innen nye og gamle medier, grønne trær og døde trær. Men etter å ha lest det  innlegget til Gen Terrorist slo det meg hvor ufiltret debattene kan bli på blogger. De er som Gen Terrorist ønsker ufiltret og uredigerte. Appell om reaksjoner krever sterk lut.

 

Kunsten å finne det kåte tema

 Det første en blogger kan gjøre er å velge tema. En ufiltret blogger er for eksempel denne skrevet av Gunnar Tjomlid. Han er også en tydelig tilhenger av det ufiltrede og det politisk ukorrekte. Kan hende det er derfor hans tema om pedofili og hans nyanserte syn på dette har ført til rekordmange treff. Det interessante er likevel hvordan hans tematiske spydspiss om de pedofiles rettigheter og deres menneskeverd, fører med seg syn som går på bekostning av de svakeste. Debatten preges også av pedofile stemmer som tydeligvis ser på seg selv som de misforståtte og undertrykte. En debatt jeg ikke ønsker å ta her. Men ved å åpne den usensurerte esken til et slikt tema kommer det krypende frem et mylder av insekter en ikke visste fantes. Hello, Star Wars special edition!

 

Ansvarlig redaktør – i bloggerhuset

 Vi er ikke lenger i et mediehus, men i et bloggerhus. Tankene mine går til de mest sårbare av de sårbare, utslåtte mennesker som leser noen av synspunktene, men kanskje så langt nede at de ikke makter å slå fra seg. Mennesker som ikke trenger et mediehus til å sensurere seg, men som gjør det selv. For om noen kan være latente pedofile, kan andre være latente mordere. Mitt store spørsmål er smitteeffekten av diskuterte dilemmaer. Om et helt diskusjonsforum deler erfaringer ved pedofili, hvilke følger har det? Om ofrene fra en katastrofe som Baneheia skulle ønske å slå tilbake i retten, vil de vinne? For hvem saksøker de?

 

Fanatisk ytringsfrihet

 Bloggeren som tillater debatten i ytringsfrihetens navn. Og hvis noen skulle ønske et rettslig skritt, hvem orker vel det? Hvem har råd til det?

Jeg bruker Gunnar Tjomlids debatt som et eksempel på dører som kan åpne for uante følger av debatter, følger som det kan bli vanskelig å stille noen til ansvar for.  Ja, jeg er for ytringsfrihet og åpne debatter. Men jeg er ikke for fanatisk ytringsfrihet. Ytringsfrihet under ansvar. Spørsmålet er – hvem sitt ansvar da? 

Hva bloggere kan lære av tradisjonelle medier

Hvorfor ser bloggere og forkjempere for regnskogen på de tradisjonelle mediene som sine største fiender. Jada, Jeff Jarvis setter i boken ”What would Google do” opp to ulike økonomier i det han kaller ”link economy” opp mot ”content economy”. Når ”nye medier”-folket diskuterer ”gamle medier”-folket  dreier det seg ofte om front mot front.

Men trenger det egentlig være slik? Er det nå egentlig slik at vi går fra noe verre til noe bedre, eller går vi rett og slett bare videre? Da Gutenberg trådte inn på banen ca. år 1430 forsvant ikke bøker, de ble bare bedre og flere. I tillegg forsvant heller ikke mange håndskrevne verk. Noe håndskriftssamlingen til Nasjonalbiblioteket er et levende bevis på. De kan nå studeres med plasthansker.

Likevel er spørsmål om ”nye medier”-folket like så på defensive som de spørsmålene ”gammel medie”-folket tar opp. Det finnes bloggere som snakker om tradisjonelle medier som spør når døde trær ble en forutsetning for kvalitetsjournalistikk.

Men det er jo ikke de døde trærne som velger kilder, analyserer materiale, vandrer fra dør til dør for å sjekke opplysninger, tar telefoner, observerer gatelangs. Vi snakker om metoder. Journalistiske metoder. Det er her sammenblandingen forgår.  I filmen State of play  Russel Crowes, en ”døde trær journalist”, Della Frye, en tilsynelatende lettvekter av en online journalist, og dermed en ”grønne trærs journalist”. Det interessante i skildringen av online journalisten Della Frye, og som jeg ikke har sett noen anmeldere i papiravisene bemerke, er at hun får fri tilgang til tradisjonell gravende metode og ikke minst den tiden det krever. Hun kan gjerne finne ut noe på nettet, men hun får det ikke bekreftet før hun vandrer på apostlenes hester, og får bange anelser bekreftet/avkreftet.

Jeg har aldri sett online-journalister bruke så mye tid på en sak som i denne filmen. Nå skal det sies at det må mye av Crowes aggresjon til for å få redaktøren med på et ekstra døgn, men et døgn av de ”grønne trærs journalister”? Aldri hørt om det før!!!

Hva har så de tradisjonelle medier som online journalistikken kan inspireres av? Det er jo faktisk en mulighet for at ”de døde trærs journalistikk” bruker en og annen metode som har noe å lære bort. Det er for eksempel mye å hente i å forholde seg til mennesker. Bare det å snakke med mennesker, bruke tid til å bygge opp tillit, tråkke opp nye stier, banke på dører, sjekke ut dokumenter, få dokumenter av mennesker som ved å treffe journalister får tillit til dem.

Kan hende det skjer over nettet også? Jeg har ikke testet det ut. Kanskje den virtuelle tilliten finnes. Eller er i ferd med å bygge seg opp. Kanskje den finnes i stigende grad fordi det er borgerne som får ut informasjonen. Vampus viser i sin blogg til et nettsted på YouTube med både intensivt gravejournalistkurs for bloggere. Her kan en etter noen minutters videoer sette i gang med tradisjonell journalistikk og det er bare å grave i vei.

Likevel plager det meg at en i diskusjonen ofte hopper bukk over det essensielle med tradisjonell journalistikk. Det er ”redaksjonen” som konsept. Journalistikken er ofte et resultat av en lang redaksjonell prosess. Denne redaksjonelle prosessen består av diskusjoner, drodling, idéutveksling, evalueringer, etisk gjennomgang (vel og merke om vi snakker om sunne redaksjoner). Redaksjonen overvåker så godt den kan produksjonen. Det er i redaksjonen mer eller mindre garvete journalister, med mer eller mindre skadefryd, kan eksaminere ferskinger om de har husket å spørre om..... Å nei? Ikke det nei??? Men har du ikke tatt kontakt med? Skjønner, skjønner. Det var bare et spørsmål. Slik foregår det en redaksjonell kvalitetssikring som den enkelte borger ikke deltar i. Altså en etisk kvalitetsstempling som det enkelte mediehus står for. Tro det elle ei. 

Men det kan hende jeg våkner en dag med at alle slike bekymringer gjort til skamme. Kanskje jeg trekker gardiner til side og må innrømme at nå går hver borger og dermed hver borgerjournalist med en egen Vær Varsom plakat rundt halsen. Kanskje vil vi komme til å se at etikken blir bedre i de grønne trærs fremtid - fordi folk ikke har journalister å skylde på lenger, men må bære ansvaret for mulige overtramp selv.