Verdens beste land å bo i

Hun har en enkel kåpe, brukte sko, og så og si ingen penger. Hun som har to munner å mette. Helt alene. Hun som er usynlig med sitt usynlige slit, i sin usynlige hverdag, i verdens beste land å bo i. Hun som leter etter måter å forklare yngstesønnen hvorfor han ikke kan gå ut med kompisene. Hvorfor han må være hjemme og se TV. Det er ingen spesiell grunn. Ingen grunn hun kan si høyt. Annet enn hun ikke vil at kompisene skal påvirke ham til å be om mobiltelefon, mp3 spiller, eller klær. Ting hun ikke kan gi noen av guttene sine, i det gode landet de bor i.

Hver høytid minner avisene om hvor godt landet hennes er å bo i. At hun trakk vinnerloddet ved fødselen. At alle i hennes land har minst to biler, sånn i gjennomsnitt, hytter på fjellet og ved sjøen. Selv jobber hun. Har ingen familie. Og er der hun er, året rundt.

I verdens beste land å leve i, klager en ikke. For det er klaging, det å mene noe annet enn det tabloidavisene mener. Så hun går på jobben. Sitter i kassen på Rema 1000, men den skarve lønningen strekker ikke til Remamaten engang. Og hun kan ikke si det. Hun betjener enkelte av kundene, og forstår at flere av dem ikke har jobb. Men de handler mer enn det hun har råd til. Hun får holde pakker med ost og skinke i hendene. Og skyve dem mot de trengende. Det er ikke som spør henne hvor godt det er. Å leve. For henne. I det beste landet.

Utpå kvelden, i butikken, kommer det færre kunder. Og hun får noen stunder hun bare kan hvile i stolen i kassen. Men hun hviler ikke. Hun tenker på guttene sine. På alt hun drømmer om å kjøpe til dem. På ansiktsuttrykkene deres, om hun hadde hatt råd til å kjøpe noe de ønsket seg. Det blir med tanken. Mens hun stirrer skrått på tabloidavisens annonsering om at hennes land, er verdens beste land å bo i.