Hun går på veien. Tre menn kommer imot henne. De overhører alle protester
Og trekker henne i en mørklagt barnehage. Her voldtar de henne etter tur, og tvinger 15- åringen også til oralsex.
Det er ikke fiksjon, men en ren og skjær virkelighet. Hovedmannen: 1 år og tre måneders fengsel. Hva de andre to fikk, orket jeg ikke å lese.
Bevis: Moren til piken overhører det hele i mobil fordi hun tilfeldigvis ringte datteren og mobilen skrur seg på.
Hva er prisen for et liv? tenker jeg når jeg leser dette. Det er handlinger som ikke har noe med sex å gjøre, men med krig. Det er overlagt krig mot et barn. For ja, en 15 åring er ennå et barn. En setning i en av dagens nettaviser forteller at barnet, 15-åringen, ikke tør gå i butikken lengre. Og jeg blir sittende og tenke på hverdagen hennes. På livet hennes. Hvor mange år av dette unge livet som går med til senskader. Og hvor mye av livet til de tre mennene som kommer til å gå med til å gruble på det de har gjort. Trolig lite. Respekt for menneskeliv er ikke noe man blir født med. Grenser må settes.
Når grensene krenkes har vi lover. Men de fungerer ikke. Ikke nok til at offeret, og ikke minst den sikkert traumatiserte moren, skal få fred. Men nå har jeg løsning. Etter glimrende journalistisk arbeide direkte fra Kongo, kom idéen dumpende ned. Der de tydeligvis har fengsler som har smilende fangevoktere, fangene får røyke, de slipper å barbere, eller vaske seg. Dette er stedet for overgriperne mot 15-åringen. Den norske stat kunne kanskje leie flerfoldige celler i Kongo for en slikk og ingenting. Bare et forslag.
Til Arbeiderpartiet. Slik at de vinner neste valg også.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar