Jakten på en fast lege!

DEL 2 I EN BLOGGFØLJETONG

Dette har skjedd:

Jeg, pasienten, har gjennom flere år ønsket meg en fastlege. Det skal vise seg lettere enn gjort. Verken i andre byer, eller i hovedstaden er det lett å få en enkelt fastlege man kan forholde seg til over lengre tid. ”Den faste legen finnes ikke”. Jeg har akkurat fått vite at legen jeg trodde var min faste lege, var vikar for fastlegen, og slett ikke noen fastlege. Da legen selv har spurt om jeg ønsket henne som fast lege, ringer jeg nå hennes nye kontor. Men resepsjonisten sier at listen er full.

 Resepsjonisten hadde reist seg og gått for å spørre legen. Jeg holder røret i hånden og lytter til en lavmælt mumling fra den åpne døren.

- Vi har en pazient på tråden Hun virker veldig irritert.

(mumle, mumle, mumle ...)

Legens stemme er for lav til at jeg får med meg hva hun sier.  Resepsjonen dukker opp på linjen igjen.

- Nei, du kan ikke være pazient her. Du er utenfor lizten.

- Ja, hva gjør jeg nå da?

- Ring faztlegekontoret.

 På fastlegekontoret får jeg beskjed om at jeg bør se over Oslos fastlegelister som ligger ute på NAV. Her kan jeg se hvor mange plasser den enkelte lege har.

- Men det spiller vel ikke noen rolle om legen kan ta nye pasienter dersom jeg ikke liker ham eller henne?

- Det er det du skal teste ut, vet du.

 - Men jeg kan jo ikke skifte mer enn to ganger i året?

 Det er nå mange år etter at ordningen om fastleger var innført. Jeg har til dags dato aldri hatt en fast lege. Absurd? Det syntes jeg. Og det sa jeg til NAV. (NAV – her:  mann ca. 60 og  meget kverulerende)

 - Den eneste måten du kan bli fornøyd med legen din er å skifte! Vi har så mange fornøyde brukere. De ringer hele tiden.

- Du har ingen som ringer og sier de ikke får kommet inn hos den fastlegen de ønsker?

- Veldig få.

 Ja, ja. Jeg var på knærne. Og siden det var de som var problemet, tegnet ikke dette godt.

Jeg gikk inn på NAVs fastlegelister og surfet tilgjengelige leger. Hva så jeg? Nesten ikke kvinner. Jeg ønsket meg en kvinnelig lege. Jeg ville også ha en som snakket utmerket norsk. Bak flere norske navn skjulte det seg gjerne en utlending. Noe jeg opplevde som en medisinsk trojansk hest.

Jo mer jeg leste på NAVs fastlegelister, jo tydeligere ble det. Det var nesten ingen kvinnelige leger. Jeg ringte tilbake til NAV. Denne gangen havnet jeg hos: mann ca. 40. Verdens hyggeliste fyr, men det viktigste var at han bekreftet alle mine mistenker.

Før jeg hadde rukket å forklare meg avbrøt han og sa:

- Denne ordningen er en skandale. Den fungerer rett og slett ikke for pasienter. Jeg har daglig samtale med pasienter som er fortvilet fordi de ikke får en fastlege. Ja, og så har vi dette vikarproblemet da. Styr unna kvinnelige fastleger rundt 32 – 44.

- Å?

- Vær sikker på at de skal ut i barselspermisjon ganske snart. Vi har jo noen her som har fått fire unger på rappen.

- Og de har vikarer?

- Ja, og uten at pasienten blir informert.

 Etter samtalen var jeg helt fortvilet. Det hadde ant meg. Men hvorfor så jeg ingen bred, dyptborrende journalistikk om denne ordningen? Den fungerte tydeligvis ikke for de utestengte pasienter. Og hadde man ikke fulgt yndlingslegen sin i 2001 – ja, da var man utestengt. Tydeligvis for all tid.

 (I morgen: Jo da: Jeg finner en lege, men..... Og en NAV ansatt røper enda mer: Denne ordningen er gunstig kun for to parter. Til i morgen: Gjett hvilke to parter!)