I en rosa musical en gang på 50 tallet spilte Betty Hutton hovedrollen i Annie get your gun. Få vet at denne plastoperetten av en film var basert på en sann historie om Annie Oakley, hun het egentlig Annie Mosey. Virkelighetens variasjon kjenner jeg ikke, men kan bare håper at den var bedre enn den filmatiserte variasjonen. Annie Oakley var i sin tid kvinne for sin hatt, og ikke minst sin revolver. Hun kunne svinge sitt våpen bedre enn enhver revolvermann, og var kjent for å kunne treffe kanten på et spillkort på 30 stegs avstand, og en mynt som ble kastet opp i luften. (se original film av at Annie Oakley skyter mynter) Da Buffalo Bill reiste rundt på leting etter talentet fikk han henne med i showet. I virkeligheten traff Annie sin mann Frank Butler her. Og tro det eller ei, men Annie skjøt buksebena av våpenkunstneren Frank. Slikt blir det kjærlighet av. Vel, i hvert fall sies og skrives det at hun skjøt sigarettsneipen ut av kjeften hans.
Over hundre år senere går jeg på fjelltur med en gruppe mannfolk. Jeg har tilfeldigvis på meg dårlige sko på denne impulsive turen. Høyhelte hæler som ikke egner seg for frisk fjelltur. Likevel går jeg fortere og med lengre skritt enn alle mannfolkene. Jeg skal først til toppen.
Mens jeg løpende vakler opp mellom tindene kjenner jeg en arg mannfolkpust i ryggen. Dette er jo en nedverdigende seanse: at en kvinne, en kvinne, skal nå tinden før dem! At hun skal stå der på toppen og skue utover verden. FØR DEM!!! Lenge før dem.
I Annie Get your Gun viser Annie at hun KAN skyte bedre enn Frank. Men hvis hun viser ham det, mister hun både ham og kjærligheten. For Frank er en stolt mann. En mann som ikke lar seg pelle på nesen. I hvert fall ikke av et kvinnfolk.
Og her er vi ved kjernen. Som kvinne står en i mange situasjoner fremdeles nederst i en uformell maktstruktur. Det sies ikke høyt. Det sies ikke i det hele tatt. Men det er der. En mann kan da for Guds skyld ikke la en kvinne vinne over seg? Da har han falt langt ned. En spinkel motstander av samme kjønn, ok, la gå. Men en kvinne?
Derfor var jo valget Hillary og Obama så vanskelig. Forresten het det ikke Barack og Hillary – men Hillary og Obama. Mannen beholder etternavnet. Kvinnen er vi på fornavn med. Fremdeles er jeg snytt over at verden var mer rede for en svart mannlig president, enn en hvit president og kvinne. Dette til tross for Hillarys lange erfaring fra politikk og det hvite hus. Men hun er jo kvinne.
Det gikk et aha opp for meg da en foreleser i forskningsmetode fortalte at kjerring opprinnelig betyr ”liten mann”. Når en mann sier ”kjerringa mi” – mener han ”sin lille mann”. Den halvdelen som aldri kan bli like god, like sterk, like tøff som han. Den halvdelen som ikke når ham til knærne. Takk og pris. Men det er den halvdelen som gjør at han føler seg litt større. Litt sterkere. Nettopp derfor er det viktig å være på hugget hver gang noen forsøker å gjøre kvinner til noe mindre enn det de er.
Noe også Hillary gjør i dagens nettverden. Sjekk ut denne linken her: http://www.vgtv.no/?id=23628
Slik skal det gjøres. Det gjelder å være parat. Selv om jeg, må jeg innrømme, altid har likt at mannfolk klarer seg godt.
Eller? Hva synes dere?
Godt innlegg, og noe jeg har tenkt på en del ganger. Jeg er det mange vil karakterisere som guttejente, eller "lite feminin i hodet", hva nå enn det skal bety... men de mener i alle fall at jeg er en rar jente, som er dataflink, liker å drive med gutteaktiviteter mer enn jenteaktiviteter (igjen, deres ord, ikke mine, for jeg er jo jente som driver med disse aktivitetene, så da må det jo være jenteaktiviteter også...).
SvarSlettHeldigvis har jeg mange oppegående gutter i omgangskretsen min. Eks-samboeren min var storfornøyd med at jeg likte å mekke og fikse ting, for han likte det ikke, så da var det helt greit at jeg gjorde. Han følte seg ikke mindre mann forde om jeg fiksa ting og han laga mat. Det er sånn det skal være, syns jeg. Man gjør det man er flink på, uten å tenke på at det skal være en form for kjønn knytta til det.
Kjære Eirin. Så moro. Jeg vil bare si hurra for deg. Du er en inspirasjon. Og takk for tilbakemelding. Jeg må titte på din blogg nå.
SvarSlettBeste hilsner Maria
Mannekeng - det ypperste av kvinner - er også diminutiv av mann, "liten mann"
SvarSlettKonkurranse er vel en bra ting og mange liker ikke å tape. Som mann kan jeg ikke si at jeg har tenkt 2 nanosekunder på at jeg ikke kan bli slått av en dame/jente. Personlig hater jeg at noen trekker fram kjønn som forklaringsgrunnlag for å forklare noe, personlig som samfunn. Jeg hater den kategorisering, at jeg oppfører meg slik og slik fordi jeg er mann og du er kvinne. Jeg skulle ønske folk bare kunne la hele kjønnet ligge og heller snakke om folk/personer. Så vips så var ikke folk så opphengt i disse forbannet kjønnsrollene.
SvarSlettFor litt siden var jeg på jobbintervju på en statelig instutisjon. Begge to som intervjuet meg var kvinner. Sjefen spurte meg om jeg var komfortabel med å ha en kvinne som sjef. Jeg blei helt satt og vist ikke hva jeg skulle si. Jeg har aldri tenkt tanken en gang. Jeg gir vel faen hvem kjønn min sjef har så lange han/henne gjør en god jobb. Hadde en mannelig sjef spurt det samme spørsmålet? Nei. Jeg svaret først at jeg ikke forsto spørsmålet (noe jeg ikke gjorde heller egentlig) og så til slutt at det var ikke en problemstilling engang.
Jeg skulle ønske folk bare la kjønn i skuffen slik at jeg slapp å få klistret på meg egenskaper og holdinger jeg ikke har. Jeg har ikke noe problem med å tape mot noe og jeg putter ingen kvinner nederst i noen uformell maktstruktur (viste ikke at jeg var i noen maktstrukturer engang). Jeg forholder meg til mennesker med personlige egenskaper, ikke kjønn.
Du ville opp på den toppen fordi du ville være først. Fordi du ville vise at du var god selv med dårlige sko. Du ville slå dine venner. Det er fordi det er endel av din personlighet, dritt i om du er kvinne eller mann.
Denne kommentaren har blitt fjernet av forfatteren.
SvarSlettakk Sigrun, for kommentaren. Jeg visste ikke det. Og du Dagon, du er nå minsanten en sjelden og fin fyr. Jeg har jo alltid tenkt som deg. Jeg har egentlig aldri fundert så mye over kjønn, inntil noen har konfrontert meg med det. Som da jeg gikk i barneskolen og banket opp en fyr som oppførte seg som en drittsekk. Han ble rasende og helt rabiat. Og slo meg i bakken på en lite retterferdig måte. (Sparket ved kneskålene). Hvorfor gjorde du det? Det der var ikke rettferdig sa jeg. Han måtte hviske svaret i øret mitt: Fordi du er jente, og jeg kan ikke la en jente slå meg foran de andre guttene. Men han var egentlig en grei fyr altså. Bare veldig engstelig for felleskapets dom.
SvarSlettJeg har blitt overrasket hver gang det har skjedd, at felleskapet minner meg om betydningen av kjønn. Du skulle testet ut og kle deg deg ut som jente noen måneder, og opplevd hvor kjønnsbasert mye er. Ikke fordi du er som du er, men fordi samfunnet er som det er.
Dessverre. Men helt grunnleggende har jeg en drøm om at flere menn må bli som deg, fulle av selvtillit, sette person først og kjønn til siden.