En gang for lenge siden var jeg en liten jente som satt på bussen i Oslo.
Jeg satt ved siden av en dame som virket hyggelig og grei. Turen var i regi av en leirskole. Jeg kom kjapt i snakk med damen. Jeg fortalte at bestevenninnen min var lei seg for tiden fordi foreldrene hennes hadde skilt seg.
- Det angår ikke meg!!!!
Damen reiste seg rasende og gikk lenger inn i midtgangen. Jeg skjønte ingenting. Men jeg forsto at jeg hadde snakket om noe som kvinnen opplevde som upassende og som et forsøk på å dytte noe over på henne.
Litt eldre glemte jeg episoden. I stedet forekom det meg at klokskap var noe som vokste gjennom erfaring, modenhet og opplevelser. Logikken tilsa at alle mennesker ville bli litt klokere. For hver opplevelse. Hver situasjon. Og siden det ikke er gitt mange å gå igjennom livet uten å oppleve noe særlig, tenkte jeg at det måtte mange kloke mennesker på kloden.
Sakte, men sikkert har jeg forstått av klokskap krever en særlig velsignelse. Det er ikke en gave gitt enhver. Den kloke kan være fem år, femti eller nittifem. Den dumme like så. Det handler ikke om opplevelser, men måten en opplever på. Og hva en tenker om det.
Mangt et eldre menneske har vært gjennom mye. Men har kanskje aldri latt opplevelsen berøre seg. Opplevelsen passerte i stedet for. Rett forbi.
Og slik har det seg, at noen bøyer seg ned og drikker av den elven som renner forbi. Og andre kjøper det samme vannet for dyret dommer på flasker.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar