Med rett til å skrive – uten etikk

– et bloggete essay om romanforfatteres moralske væren eller ikke væren

Noe av det første en lærer som dokumentarist handler om etikk. Dokumentarfilmhistorien åpner med fortellingen om den pågående og ambisiøse John Flaherty som befinner seg i dyp sne og hvinende vind i Alaska. Et klassisk dilemma oppstår da Flaherty følger med sine venner i Alaska ut på jakt. Hovedperson og hans jaktlag fanger en hvalross, og det oppstår en kamp mellom det kjempende dyret og fangstmennene. Jegerne trenger hjelp og roper til dokumentaristen at han må hente riflen. Flaherty får valget: Hva er viktigst? Filmen han lager, eller mennesket i øyeblikket?

Dette dilemmaet har forfulgt meg gjennom hele mitt profesjonelle liv. Det kommer tilbake i ulike formasjoner. I ulike filmer og ulike saker. Hva er viktigst et enkelt menneskets øyeblikk, eller øyeblikkets evighet? Ole Brum har selvsagt det beste svaret: Ja takk, begge deler. Av og til er de forenelige, og av og til ikke.

Etikken står i en særstilling innenfor all dokumentarisme, fjernsyn eller på film. Det handler i bunn og grunn om at den enkelte journalist og dokumentarist skal leve med seg selv. Da jeg jobbet som journalist var jeg ofte vitne til at dyktige kollegaer tok nådeløse oppgjør med seg selv, og med kirurgisk presisjon skar bort etterlengtede gode scener fordi de visste at det viktigste ikke var konstruksjonen av virkeligheten, men menneskene i den. Ingenting er viktigere enn menneskene. Dilemmaet er likevel ikke til å komme uten. Bedriftens krav til tempo, innlevering og produksjon henger over en som en skygge. Derfor blir det som oftest Ole Brums moral som går av med seieren i den journalistiske og dokumentaristiske hverdag: Ja takk, begge deler.

I romanforfatterens verden stiller det seg åpenbart annerledes. Selv om romanforfatteren forsyner seg av virkelighetens frukter, dens miljøer og karakterer som det er et koldtbord ene og alene ment for en gjest, forfatteren selv.

Grundige journalister vet at deres etikk, deres moral, blir sett. Ofte ikke av bedriftene de jobber for, men av menneskene de lager saker om. Viktigere enn saker er forholdet til kilder, forholdet til mennesker. Det skal strekke seg lenger enn dagen i dag, og dagen i morgen. Men når romanforfattere skriver er det med etikk-rabatt. For de forholder seg ikke til virkeligheten.

Fiksjonens verden er et annet sted. Star-Trek bor ikke her lenger. Star Wars er faktisk ikke virkelig. Men jo, noen ganger er den likevel det. Ingen kan si noe annet. For det blir så kleint. Alle som føler seg skrevet om, eller som dyrene på gården som kalven telte, kan ikke si det. I det en går ut i fra at en er så viktig at en kanskje er skrevet om av en romanforfatter kommer svaret som tenåringer ville gi alle som antyder at det kanskje er noe mellom dem: Ja, det tror du og alle andre. Eller som Hanne Ørstavik sier, tydeligvis med hentydninger til en venninne som mener hun er med i en av Ørstaviks romaner: Det finnes de som tror at de er med i hver eneste roman.

Det er ingen som kan slippe unna med dikteriske omskrivninger av virkeligheten enn dikterne selv. Det er ingen som må slite så mye med den egentlig sannheten heller. Det er bare romanforfatteren som egentlig vet hvordan det forholder seg. Noen forsøker å unndra seg den menneskelige redelighet ved å henvise til ”Kunst” med stor K. De er ”Kunstnere”, og da er alt tillatt.

- Ich bin nur ein Schauspieler, sier Klaus Maria Brandauer i Mephisto en genial film fra 1981 om skuespilleren som valgte å fortsette som skuespiller under Hitler, til tross for at han mislikte regimet. Som kunstner og skuespiller kunne ingen stille ham til ansvar. Han jobbet ikke med virkeligheten med diktningens verden. Han var kunstner og hadde ingenting med virkeligheten å gjøre, han bare portretterte den. Men så tok han altså feil.

Det er umulig å si hvor diktningen begynner, og virkeligheten slutter. Det er det bare forfatteren, dikteren og kunstneren som vet. Dypt der inne i seg selv.