BORETTSLAGET NORGE: Øvelse gjør mester

Liv Jensen sto foran speilet med Narvestads til dels ubrukte barbermaskin og lot som om den var en mikrofon. Dette til tross for at man ikke brukte mikrofoner i styret til borettslaget Norge. Hun bare lekte seg.
Hun hadde børstet det blonde, korte håret. Lagt på et lag med lys lilla neglelakk på neglene og følte seg østkantfresch, som hun kalte det. Klar til å møte folket. Hun hadde studert sin store heltinne GRO. Landsmoderen. FRPs tapte hjerterdronning på Nasjonalbiblioteket. Men hun måtte ha noe eget. Hun kunne jo ikke være prikk lik sitt forbilde. Det handlet om å finne små tilskudd som fremhevet det som var anderledes: Lilla neglelakk, lys rosa perlemor leppestift, bleket hår – det var noe annet.
- Stopp den kverna der, sa Liv og trampet mens hun pekte med barbermaskinen.
Nå hadde hun sett Gros beundringsverdige og historiske maskulinitet i full vigør. Med en dose tilgjort feminitet, var hun straks forvandlet til en mer ”balansert” utgave av en politiker.
Døren til kjøkkenet gikk opp.
- Å, erre du ska nå a?
- Sku bare gi'ræ en kaffetår, kjære! sa Narvestad. – Men skjønner jo at jeg forstyrrer.
Narvestad ble litt snurt.
- Nei, kaffe ekke dumt. Dø, kom bort her'a så ska jeg vise deg hvordan jeg ska hamle opp med Buisnissen og faren hans.
- He, he, har jeg vel aldri tvilt på.
Buisnissen var en høy fyr med master i økonomisk statistikk som bodde i annenetasjen i blokk fire. Faren hans underviste visstnok på BI, men var tidligere fagforeningleder for Norske Skog. Undervisning var noe han hadde begynt med etter kurs på fagforeningens eget økonomiske universitet. Buisnissen var en irriterende myk mann, med fotomodellaktig, smørblidt smil og avlangt hesteaktig fjes. Naturlige øyenvipper som en amatør skulle trodd var innsmurt med mascara, syntes nå Liv Jensen. En klyse. En spirrevipp, som motvillig hadde meldt seg til borettslagvalget av en eneste grunn: Av redsel for sin BI-far. Som om lederposisjonen i styret skulle komme til å gjøre noe for hele den familen.
- Om du var ”Buisnissen” – hva ville du sagt om jeg irrettesatte deg på denne måten?
Liv Jensen skjøv Narvestad ned i sofaen, og gjorde ham med det dyttet til et ufrivllig publikum.
- Men Liv a? Du veit jo at jeg ikke egner meg for å bedømme.
- Stopp den kverna der!!!
- Er ikke det litt likt Gro?
- Nei, din kvern!! Stopp den.
- Det er fremdeles likt Gro.
- Skjønneru ingenting a!
Narvestad reiste seg, slik han hadde fått for vane hver gang Liv hevet stemmen.
- Jeg må sette på mer kaffe.
Han var blitt en mester i å peke på trivielle ting som måtte gjøres. Han håpet intenst at Liv vant valget, slik at hun ville få mange administrative oppgaver. Kanskje han kunne få bli dugnadsgeneral igjen. Gu' som folket skulle få gjennomgå da. Han hadde så mye han ville ta ut. Han var syk etter å bli sett på som en skikkelig mann. Slk som før i tiden. Før Liv. Da hadde alle sett opp til ham som et skikkelig mannfolk.
Det banket på døren. Narvestad gikk for å åpne.