En bloggføljetong
(Jeg kommer til å skrive en ny trist episode i denne føljetongen en tid.
Følg med! Følg med!)
Det hender en bare i sin enkle hverdag kommer over en god sak ingen medier synes å ville ta i.
Jo da, enkelte nye manikyrtestelte journalisthender har kanskje viftet over tema og problemstillingen med et strøk håndkrem. Mens jeg etterspør et fastere massasjegrep som gjør at politikerne setter den rimelige gourmetmaten fra kantinen i Stortinget i halsen.
Det handler om fastlegeordningen!
Ordningen har vært innført siden 2001. En ting er sikkert: før 2001 hadde jeg lege som jeg gikk til – alltid samme lege. Etter at fastlegeordningen ble innført, har jeg aldri hatt en egen fastlege. Jeg bodde to år i Bodø og ble fortalt at jeg som innflytter hadde to alternativ: Å oppsøke en lege som holdt til langt utenfor byen, men de innfødte fortalte at han spurte om ”så mange rare ting” at de ikke ville gå til ham. - eller å gå på legevakten. Jeg valgte det siste. Var det noe, så befant jeg meg på legevakten med alle andre innvandrere. De var flinke der. Etter to år fikk jeg jobb i Stavanger og det samme gjentok seg. Det fantes ingen fastlege som hadde plass på sine lister.
Omsider tilbake i byen med det store hjertet Oslo, la jeg frustrasjonene i fanget på en hyggelig ny lege. Hun lyttet. Var omstendelig og profesjonelt vennlig. Jeg likte henne svært godt.
En dag spurte hun om jeg kunne tenke meg henne som min fastlege.
- Jeg trodde du var min fastlege, sa jeg.
- Nei, jeg kan bli det sa hun.
- Nei, så hyggelig at du spør, sa jeg. - Gjerne!
Jeg fortsatte hos denne vennlige sjelen i et ellers så kaotisk og klinisk system.
En dag var hun ikke på legekontoret.
- Å, nei, hun, sa kontordamen på sin dårlige polsk, med norsk islett, - hun har startet egen praksis.
- Ja vel, sa jeg. – Men hun spurte meg ettertrykkelig om jeg ville ha henne som fastlege. Og det ville jeg.
- Ja, fortsatte sekretæren på polsk, - men det går ikke. Hun er ikke her lenger. Hun var bare vikar.
- Var hun bare vikar?
- Ja, eieren venter sitt fjerde barn, og har vikarer.
- Men hvorfor sa hun ikke noe?
- Loven sier ikke at hun må si noe. Og alle er forskjellige. Noen leger sier mye, andre lite, og andre igjen ingenting. Forskjellige.
- Gi meg nummeret til det nye kontoret, sa jeg, og jeg kjente at jeg ble sykere og sykere av det jeg hørte. Av raseri.
- Det får du på opplysningen, sa kontordamen.
Jeg fant det nye kontoret, og forklarte den russiske sekretæren hva som hadde skjedd. Jeg var så rasende at jeg knapt klarte å si et ord verken på norsk eller russisk. (Kan bare et ord på russisk).
- Nei, nei, du kan ikke stå på noen lizzzte. Du står under det lizzzte.
Du står i kø. Laaaaang kø.
- Nei, vet du hva! Det godtar jeg ikke. La meg snakke med legen.
- Et øyeblikk, jeg zpørre henne ....
Den russiske sekretæren la fra seg røret. Jeg hørte hun klikket over gulvet, og åpnet en dør ...
(fortsettelse følger!)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar