Skal en blogger ha et ansvar som følger av egen blogg? Tradisjonelle medier har mye å lære av nye medier, men nye medier har jaggu et og annet triks å plukke opp fra tradisjonelle medier også Jeg fikk et interessant svar vedrørende min blogg om hva nye medier har å lære av tradisjonelle medier fra bloggeren Gen Terrorist. Han er blant annet opptatt av hvordan bloggeren hjelper frem ytringsfriheten. Hvordan mediehusene sitter i sine glassbur og mer eller mindre fremstår som filtre når det gjelder meninger og ytringer. Mediehusene sensurerer. De siler. De filtrerer informasjon. Jeg legger ved et innspill av Gen Terrorist.
”Spør du meg, er ytringsfriheten til en viss grad truet av alle disse redaksjonene, da jeg gang på gang har erfart at de forsøker å nøytralisere alle innlegg ved å sensurere gode argumenter mot etablerte dogmer. Det går muligens ut på at journalistikk som en bransje ikke lenger er så opptatt av å være folkets vakthund, men i stedet fungerer som en slags diplomat mellom folket og styresmaktene. All form for kontrovers er da en uting som må unngås til enhver pris.” (svaret i sin helhet finnes under gårsdagens blogg)
Fra monologer til ufiltrerte dialoger
Det er en gammel og monopolisert debatt: De gamle mediene stenger for ytringsfriheten, men de nye tar skrittet fra Platon og over til den sokratiske dialogen. Som også VG Netts Espen Egil Hansen skriver på VG meta: fremtidens medier snakker med, ikke til leserne. I min purunge bloggekarriere er det også det som er min aha-opplevelse. Hva er vitsen med nettet om en ikke kan iverksette dialoger? Hva er poenget om respons uteblir? Eller enda verre at en ikke ønsker respons? Dette er sikkert velkjente toner fra en gammel debatt innen nye og gamle medier, grønne trær og døde trær. Men etter å ha lest det innlegget til Gen Terrorist slo det meg hvor ufiltret debattene kan bli på blogger. De er som Gen Terrorist ønsker ufiltret og uredigerte. Appell om reaksjoner krever sterk lut.
Kunsten å finne det kåte tema
Det første en blogger kan gjøre er å velge tema. En ufiltret blogger er for eksempel denne skrevet av Gunnar Tjomlid. Han er også en tydelig tilhenger av det ufiltrede og det politisk ukorrekte. Kan hende det er derfor hans tema om pedofili og hans nyanserte syn på dette har ført til rekordmange treff. Det interessante er likevel hvordan hans tematiske spydspiss om de pedofiles rettigheter og deres menneskeverd, fører med seg syn som går på bekostning av de svakeste. Debatten preges også av pedofile stemmer som tydeligvis ser på seg selv som de misforståtte og undertrykte. En debatt jeg ikke ønsker å ta her. Men ved å åpne den usensurerte esken til et slikt tema kommer det krypende frem et mylder av insekter en ikke visste fantes. Hello, Star Wars special edition!
Ansvarlig redaktør – i bloggerhuset
Vi er ikke lenger i et mediehus, men i et bloggerhus. Tankene mine går til de mest sårbare av de sårbare, utslåtte mennesker som leser noen av synspunktene, men kanskje så langt nede at de ikke makter å slå fra seg. Mennesker som ikke trenger et mediehus til å sensurere seg, men som gjør det selv. For om noen kan være latente pedofile, kan andre være latente mordere. Mitt store spørsmål er smitteeffekten av diskuterte dilemmaer. Om et helt diskusjonsforum deler erfaringer ved pedofili, hvilke følger har det? Om ofrene fra en katastrofe som Baneheia skulle ønske å slå tilbake i retten, vil de vinne? For hvem saksøker de?
Fanatisk ytringsfrihet
Bloggeren som tillater debatten i ytringsfrihetens navn. Og hvis noen skulle ønske et rettslig skritt, hvem orker vel det? Hvem har råd til det?
Jeg bruker Gunnar Tjomlids debatt som et eksempel på dører som kan åpne for uante følger av debatter, følger som det kan bli vanskelig å stille noen til ansvar for. Ja, jeg er for ytringsfrihet og åpne debatter. Men jeg er ikke for fanatisk ytringsfrihet. Ytringsfrihet under ansvar. Spørsmålet er – hvem sitt ansvar da?
Du har en del gode poeng, men ideen om ytringsfrihet med begrensninger har jeg aldri forstått noe av.
SvarSlettNår det gjelder ditt siste spørsmål, så finnes det vel i realiteten kun ett svar: Ansvaret tilhører den enkelte som ytrer sin mening, for dette fritt velgende mennesket må vel få såpass med respekt fra samfunnet at handlingene anerkjennes som fritt valgte. I saken mot forfatteren Agnar Mykle opplevde man jo det motsatte, nemlig at Agnar Mykle selv ble fritatt, men at boken saken omhandlet ble forbudt, og det er intet annet enn et forsøk på å fornedre og tingliggjøre mennesker med radikale ytringer. Fordi man sier ting som kan støte noen og enhver, så betyr vel ikke det at man ikke vet hva man gjør?
Personen som ytrer seg burde derfor anerkjennes som årsaken til ytringen, slik at det ikke er noen tvil om denne personens evne til selv å velge sine handlinger, men å si at alle burde kunne holdes rettslig ansvarlig for sine ytringer blir for dumt. Hele poenget med ytringsfrihet er nettopp det at man ikke skal være redd for å si det man mener - uansett om det måtte dreie seg om pedofili eller religion. Ytringsfrihetens funksjon burde ideelt sett være å bringe alle diskusjoner inn på det verbale planet, slik at man kan bruke ord mot ord, og idé mot idé for å utvikle seg som en kultur. Med en gang en av partene trekker lover eller trusler om rettsak inn i bildet, motarbeider man i realiteten hele ytringsfrihetens hensikt, fordi man da forsøker å gjøre en stemme stum. Selv når folk prater om å gjøre ytringer fra Vigrid ulovlig, skjemmes jeg over tanken på at dette noen gang vil skje. Man bekjemper ideer med ideer, ikke med makt.
Kanskje det å beskytte de svake mot all motgang og hver bidige farlige ytring er et tegn på manglende respekt for dem som mennesker? Syr man puter under armene på de svake, frarøver man dem muligheten til å noensinne vokse seg sterke, og det er - om ikke et juridisk lovbrudd - iallfall et moralsk lovbrudd. Og alle burde holdes ansvarlig for det de sier. Ikke juridisk, men moralsk.
Igjen opplever jeg at du argumenterer tilsynelatende logisk for det du mener. Men det blir en litt Holbergsk Mor Nille sier hun ikke kan fly, en sten kan ikke fly, og dermed er mor Nille en sten. Skulle en sette din argumentasjon ut i livet kunne en fjerne ethvert lovverk som beskyttelse for menneskelig nedverdigelser som følger at total ytringsfrihet. Frihet, men under ansvar. Men hvem sitt ansvar. Jeg er ikke av den mening at diskusjon om vold, pedofili, slash movies, etc. ikke kan føre til smitteeffekt og gi tips og råd til elementer som bare sitter og venter på dette. Og jeg tror det finnes mennesker som er så langt nede at de ikke har kraft, de har ikke noen stemme, og de vil aldri makte å slå tilbake mot slagferdige argumenter. Det er ikke nedlatende å beskytte svake stemmer, men nødvendig. Jeg tror også at lover som beskytter ytringsfriheten på sitt verste kan brukes til beskytte noe som er ondt. Nei, jeg er ikke for at Irving og Vigrid skal få sitte i beste sendetid og skape en smitteeffekt med sine verbale kunstner. Så her er vi nok uenig. Men takk igjen for mange gode argumenter.
SvarSlettHehe, jeg håper ikke argumentene er fullt så ulogiske som Erasmus Montanus sine. I så fall burde jeg vurdere å pensjonere meg fra alle debatter. :)
SvarSlettJeg vil ikke si at antydninger om begrensninger av ytringsfriheten har noe lettere for å fungere i virkeligheten, fordi da kommer jo spørsmålet om hva som skal være greit og hva som ikke skal være greit å si. Greit nok, Vigrid er et ekstremtilfelle som vanskelig kan begrunne sine meninger rasjonelt, så derfor burde man vel strengt tatt ikke gi dem for mye sendetid. Allikevel blir samfunnets aksept av meninger veldig trivielle om man ser på dem i kontekst av historien. For knappe femti år siden var det høyst uakseptabelt å skrive om sex i bøker, og folk skrek ut om at det fordervet menneskesinn. I dag finnes det vel neppe et tema journalister skriver mer om enn nettopp dette. Etikk er og blir vanskelig å si noe definitivt om, fordi moral alltid forandrer seg.
Det høres kanskje ut som om jeg er ganske kald når jeg sier at de svake ikke burde beskyttes i altfor stor grad, men det er ikke kun de svake man må ta med i betraktningen. Det jeg ønsker å beskytte er ikke grupper som Vigrid og andre fjols som forsøker å spre uvitenhet, men ordentlig viten. Historien har vist gang på gang at lovgivning som begrenser ytringsfriheten setter kjepper i hjulene på vitenskapens fremskritt, og det er dette vi burde frykte mest av alt. Vi burde beskytte de aller svakeste, men uvitenhet vil gjøre oss alle svake.
Men har du tenkt på at etikken og moralen endrer seg som følge av levende debatter. På den ene siden er du opptatt av at mediehusene begrenser ytringsfriheten, og du er for den åpne (kanskje det jeg vil kalle den fanatiske ytringsfrihet). Du argumenterer som en amerikansk soldat på tokt i Vietnam, noen må ofres for den gode sak. Det er mye å si om kapitalistiske mediehus, men de kan forsvarliggjrøes i en rettsak. Det er vanskeligere på nettet. Jeg mener nå at åpenhet kan skade i den grad at den blir skadegjørende i seg selv. Samt at noen alltid vil mene at de har rett til å ofre noen for "sine gode sak". Irving mener jo at Holocaust er imaginært. Nå er jeg ikke etterkommere etter ofre av Holocaust, men hvorfor skal overlevende finne seg i slike falskheter? Åpenhet fører ikke nødvendigvis til korrekthet. Diskusjonen i etterkant av en blogg kan føre til at andre blir inspirert til overgrep. Og da er det jo ikke nok at den som blogget skal vaske blod av sine hender. En levende debatt om etikk på nettet er tvingende nødvendig i et univers med mange bakgårskatter. Så takk for at du er med, hjelper og tenke og utfordrer.
SvarSlettDenne kommentaren har blitt fjernet av forfatteren.
SvarSlett(Skjedde noe feil med det forrige innlegget, derfor det er slettet :)
SvarSlettSelvfølgelig endrer etikken og moralen seg som følge av debatter, men dersom man forsøker å begrense slike debatter, sier det seg selv at denne utviklingen vil stagnere. Dette hadde nok vært det letteste, da man med en slik stagnering kunne bestemt at samtidens syn på etikk og moral er den ideelle, fordi da ville den uansett aldri forandret seg.
Det ideelle ville vært om ingen behøvde å ofres for den gode sak, men slik man har det i dag, så er det allikevel noen som ofres. Jeg har en tekst litt tilbake på bloggen min som omhandler utilitaristers syn på menneskeverd, som går ut på at et menneske enkelt kan ofres for et felles gode, og det vil være en underdrivelse å si at jeg misliker en slik tankegang. Et fåtall mennesker skal aldri ofres for et flertall, for flertallet har ingen større rett til å leve enn mindretallet.
Nå har det seg slik at vi ikke nødvendigvis diskuterer retten til å leve, men retten til å være det mennesket man vil, og det er her jeg aner en smule hykleri blant folk som prater om å beskytte de svake. Det blir for lett å si at rettighetene til "de sterke" (hvem nå enn det måtte være) skal måtte vike for de svakes, men da begår man jo faktisk den samme feilen som folk som mener at man må ofre de svakes rettigheter for de sterke. Man lærer vitterlig at alle mennesker er verdt like mye i dette landet, så hvorfor har det seg at man i praksis ikke utøver dette? "All animals are equal, but some animals are more equal than others," for å sitere Orwell?
Jeg mener ikke at man må ofre mennesker for ytringsfrihetens sak, men noe må man jo være villig til å ofre for det man bryr seg om.
Vet du hva jeg tror? Folk må lære seg å bli mindre ømfintlige overfor hvordan andre mennesker er. Det finnes folk som blir støtt av at andre er homofile, men skal man beskytte disse ved å bannlyse alle homofile fra samfunnet? Jeg er ikke for noen såkalt fanatisk ytringsfrihet, men hele poenget bak ytringsfrihet er at det er alt eller ingenting. Så fort man begynner å regulere noe som helst, forsvinner hensikten, fordi da vil det kun være lov til å si ting som er godtatt, og ingen vil lenger kunne provosere noen. Hva hvis flertallet av befolkningen faktisk hadde blitt støtt av homofile (for å gå ikke altfor mange år tilbake)? Skulle vi da gjort det forbudt å være åpent homofil igjen?
Dersom man lar seg skremme av muligheten for at det skjer vonde ting, slik at man ikke tør å diskutere noe som helst som kan inspirere forstyrrede mennesker til å gjøre forstyrrede ting, må man vel i realiteten holde kjeft om alt. La oss heller prate om å danse på enger med blomster i håret, og aldri nevne noen fæle ting igjen, eller? Jeg liker ikke å skrike terrorisme hvor hen jeg går, men på sett og vis er vel denne skremselspropaganden en form for terrorisme, for å få oss til å holde munn om visse temaer som kan provosere?
Du sier at åpenhet ikke nødvendigvis fører til korrekthet, og det er sant, men hva gjør det motsatte? Hele vitenskapen er basert på et prinsipp om at all forskning - uansett hvor tåpelig den måtte virke - skal publiseres slik at det kan bli vurdert av andre fagfolk, hvorpå forskningen kan bidra til fremskritt. Så fort man fratar vitenskapen så vel som folk denne åpenheten, frarøver man dem i realiteten muligheten til å komme noe nærmere en sannhet. Skal man virkelig ofre denne muligheten for debatt; den eneste muligheten for å komme nærmere sannheten, fordi det finnes mennesker som blir støtt eller muligens skadet av den? Det kan så være, men i så fall tar jeg kofferten fatt og flytter ut av landet, for der har man ett prinsipp som jeg aldri vil la meg assosieres med.
Mye av det du sier er jeg enig i. Det er selvfølgelig viktig med åpenhet. En åpenhet og offentlighet må ha stor takhøyde, helst himmelhøyde. Og samfunnet kan ikke være et nærtagent samfunn, hverken folkelig eller politisk. Samtidig diskuterer det ut i fra et enten eller perspektiv. Men det finnes jo tusen små nyanser her. Når en står utenfor mediene kan det ofte virke som om ting blir trykket eller sendt ut i fra et slapt perspektiv, men min erfaring er at det ofte ligger grundige debatter, orientering og refleksjon til grunn før etisk betenkelige saker slipper ut. Vær Varsom plakaten er ment som en hjelp til refleksjon, ikke et juridisk pålegg. Det handler derfor ikke så mye om å være redd for å støte noens følelser, men faren for å begå overgrep som kan skade mennesker. Jeg stiller et spørsmål ved denne bevisstgjøringen når en ikke tar del i et fellesskap. Sitter en i all ensomhet og blogger om pedofili, med den følge at diskusjonen i etterkant tiltrekker seg begrep, eksempler, til og med navn, så er spørsmålet om hvem som har ansvaret. Du begynte med å si at det er den som skriver svaret som har ansvaret. Hva om det er en syk person. Som ikke ser rekkevidden av det han skriver? Har han ansvaret? Som du skjønner synes jeg du har veldig mange og viktige poeng, men at jeg ikke er ute etter et enten eller perspektiv. Jeg ser at nettet gir større åpenhet, men med åpenhet følger flere dilemmaer og spørsmålet om hvordan vi skal håndtere dem. I det ytringsfriheten blir et alter og vi brukere presteskapet, tar jeg min koffert og flytter til utlandet. Tenk om vi havner på samme sted? Det blir moro. He, he.
SvarSlett