Det visuelle elendighetskriteriet

De er rynkete. De er sikler. De blør bæsj i bleier og de ser syke ut. De er vårt synlige U-land. Vår synlige dårlige samvittighet. I feriene er de som oftest den forlatte dårlige samvittighet. Slik fremstilles de som oftest i media, de gamle. Mens unger og barnebarn driver sin årlige utvandring til Syden, etterlates Gud vet hvor mange familiemedlemmer i den synlige samvittighet på sykehjem.

Gang på gang brukes fotografier, tatt på minst mulig flatterende måter for å visualisere hvor ”vondt” gruppen eldre har det. I gårsdagens Aftenposten pekte tidligere generalsekretær i Norges Røde Kors på hvordan eldre brukes som et alltid like sikkert elendighetskort i valgkampen. Slik pressen svært ofte kaster ut kortet i argurktider på sommeren og sørger for at det vrir seg rundt i oss. Det er ikke lenger så godt å bade smertefritt i Syden når vi vet at eldre bader i sin egen avføring og urin.

Tankene mine går til en et seminar jeg en gang deltok på. Et seminar som gikk i klingen på de eldre og deres egentlig gode økonomi. Statistisk sett sto ikke tallene i stil med den visuelle elendighet. Statistisk sett hadde eldre det bedre enn mange andre grupper. Statistisk sett så var det slett ikke den gruppen som hadde det verst. Statistisk sett var det den gangen faktisk verre for nyutdannede unge mennesker som sto uten jobb.

Og det finnes også andre grupper, psykisk syke ungdommer, for eksempel. De som står uten behandlingstilbud, uten attføring, uten trygd. Alenemødre uten jobb. Unge fattige. Skilte alenefedre og mødre som ikke har råd til å gi barna sine det de trenger av klær og hjelpemidler. Ferier for eksempel.

Dette fører tanken hen til hvor viktig det er å visuelt kunne illustrere sin elendighet når en sak skal presenteres. Og spørsmålet er om det ikke er et stadig viktigere nyhetskriterium: Det visuelle elendighetskriterium. Hvis det ikke kan vises visuelt så kommer det ikke med, det blir ikke sett, og heller ikke hørt. Politikere reagerer for at de visuelt døde saker skal komme med.

Den verste elendigheten er ikke nødvendigvis synlig. Den ligger oftere på et indre plan. Å synes synd på en tigger kan være så ytterst nedlatende, men å vise empati for et menneske som har det vondt, men ikke makter å vise det, er langt vanskeligere. Det visuelle elendighetskriterium er et stadig viktigere kriterium for å få gjennomslagskraft.