Det er en av disse dagene hvor jeg tar toget. Jeg liker slike dager. Dager jeg kan gjemme meg bort i en krok og la tankene strekke seg om landskap forbi ruten. Speile meg i livet som passerer. Speile meg i hverdager som ikke kommer tilbake, men passerer, og likevel blir værende. Der i kupeen. Der i kroken. Jeg henter frem bøkene jeg har ønsket å lese. Lener meg tilbake og drikker sakte den etsende NSB kaffen. Lytter til lange beskjeder på dårlig engelsk, og forsvinner fra passerende hverdager inn i litteraturens evighet. En evighet som ikke holder meg fast. Som slipper idet vognene rister over rillene. Jeg gir meg til å bla i avisene. Leser VGs rampelys. Leser om unge mennesker som satser, som lever, og reiser. Jeg ser opp. Møter blikket til en japaner. Han sitter også i en krok. Og ser hverdagene forsvinne i landskapet. På bordet foran ham ligger et kamera. På setet ved siden av en ryggsekk. Og i hånden en blokk. Han reiser seg og kommer imot meg. Sier noe på nesten uforståelig engelsk. Om jeg kan sitte der på setet foran og fortelle om stedene vi passerer? Jeg skjønner ikke vitsen. Han forstår jo knapt hva jeg sier.
Så feil tar jeg. ”Min” japaner viste seg å være professor i biologi. Han var 84 år gammel, og på reise i Norge alene. For å skrive dikt. Japanske haiku. Dikt. På en linje. Så vi sitter der, nesten uten å forstå hverandre. Og han forteller på mest japansk og litt engelsk om hvor viktig det er å leve livet til fulle. Hverdager eller ikke. Det gjelder å utnytte dem til fulle. Linje for linje.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar