Gravende journalistikk bor her ikke lenger?

Er det en befrielse at TV 2 kutter seriøs journalistikk? spør bloggeren og frilansjournalisten Kristine Løwe. Det er et provoserende spørsmål, som hun forsøker å bygge opp med provoserende vendinger: ”Seriøs journalistikk blir ofte fremstilt litt på samme måte som grønnsaker, tran eller medisin – noe som må tvinges ned halsen på folk, uansett hvor vondt det smaker, fordi de har godt av det.” (Løwe , 12 oktober). Målet med et slik utsagt kan ikke ha vært annet enn å få opp et engasjement i form av klikk på ABC Nyheter.

For det første er det trist at så få journalister har innsikt i hva som kreves for å produsere gravejournalistikk. Å produsere gravejournalistikk fordi man som journalist tror på den fjerde statsmakt er til tider en svært ubehagelig oppgave. Til forskjell fra å høst grønnsaker, produsere tran, jobber en gravejournalist med levende materiale som har muligheter, og ofte ressurser, til å slå tilbake. Resultatet har ofte mye til felles med isfjellet som felte Titanic. Det lille som er synlig er gjenstand for hugg fra alle kanter, mens det viktigste arbeidet sjelden er synlig.

Å rakke ned på godt journalistisk håndverk for å provosere frem klikk i nye mediers ånd, kan da ikke gagne noen. Vi er i en prosess - en mental og teknologisk prosess. Journalister som er født på femti-, seksti-, sytti-, og åtti-tallet må alle venne seg til den rivende utviklingen. Og så lenge folk stemmer, så lenge pressen og mediene nyter godt av fordeler, indirekte og direkte fra norske skattebetalere, har gravende journalistikk en spesielt viktig plass i mediebildet.

Løwe trekker, stadig med håp om å provosere frem klikk, frem klisjéutsagn om at ingen vil ha den ”kvaliteten” som gravejournalistikk insisterer på at den kan tilby. Gravejournalistikk trenger ikke dytte kvalitet på noen. Kvaliteten kommer når noe skjer som følger av programmer/ reportasjer - når journalister og deres redaksjoner har satt fokus på noe som skaper debatt, og som deretter er med på å endre forhold i samfunnet til noe bedre. Hvor ofte har Løwe gjort det? Når? Hvordan? Eller nye medier?

Løwe setter tradisjonelle medier opp mot nye medier på samme måte som når Carl I. Hagen lager skremmebilde om at alle innvandrere er farlige kriminelle. Men tradisjonelle medier og nye medier kan utfylle hverandre. Fordi i bunn og grunn er journalistikkens viktigste bestanddel en eneste ting: Mennesker.