FLYT

Hun har hjertet i munnen. Hjertet i hendene.

Revner i to der hun står.

Av smerten som er et likblekt fjes i skygger fra stearinlys.

Blitzen i rommet er hennes stjerner. Publikums åpne munner er skyggete blomster i svart hav.

Hun synger om smerten til båter som vugger på nattens bølger.

Der hun selv står usynlig i kosmos og lar sjelen eltes i brønnen som

speiler månens lys.

I et Fadohus i Lisboa. Denne kvelden.

Hvitkledde servitører skrur på lyset. Og det er som å se sin elskede etter en natt

med dype kyss.

Publikum gnir seg sjenerte i blikkene etter mørkets toner. Fortsetter å spise. I kontrastenes by.

For gatene fylles av dresskledde fargede mennesker, svarte kvinner med lilla hår, eller hvite unge menn med rastafari, står små selvlysende tyrolhus i fadoens hule. Mellom rustikke portaler med avskrellet maling, og de vakreste ornamenter, og mauriske fliser. De tykkeste kvinner og unge gyldne kropper som henger huden til tørk slik vasken henger som gardiner i Lisboas gater.

I en port står en sigøyner og akkompagnerer vinden, mens iskremkuler flyter i hverandre.

Pistasj over sjokolade og sjokolade over sitron. Over lubne hender. Som kun er sterke nok til å løfte en slik is.

Mens professorene vandrer med sine stripete skjorter og blomstrede kraver – endelig fornøyde med en perfeksjon av kaos deres egen forskning aldri kommer i nærheten av. I denne interaktive delen av Europa der smil fremdeles virker bedre enn interaktiv teknologi.

Den siste bastion.

Slik flyter en elv av kaos av dufter fra hav, fisk, og svette mennesker. En elv som duftende danser om murveggene,

en gang bygget for å stanse høstværet som søker å bremse dette sommerens etterslep av liv.

I Lisboa.

Portugals bankende hjerte.