Et møblert hjem

Lyset vekker meg. Det blå lyset over takene på bygårdene. Lyset som minner meg om den gangen jeg bodde i Nord-Norge, og alt var blått. ”Det er slik”, røpet en nordlending for meg, ”når en kommer høyere opp på planeten. Blått.”. Skjæringer i blått hviler over bygårdene som et håp om noe annet, noe mer denne dagen. En hilsen om at noe kommer til å hende.

Utenfor river morgenens rå ånde i kinnene, men jeg passerer nedtrukne gardiner som minner om sovende øyelokk over familiers liv og levnet.

Jeg passerer tyrkeren på hjørnet, der det ligger kunstgress over bruskassene . Og de mangefargete papplakatene med stavefeil henger rundt omkring. Under gatelysene som ennå ikke er slukket.

På vei til en venn. Til NSB. Det har alltid vært noe med NSB som gjør at jeg har sett institusjonen for meg som en person. En 50-åring, med luen på snei, snus under overleppen, hendene godt plantet i lommene, upussede sko og for lange bukseben. En flekk på uniformsjakken, og et trøtt ansiktsuttrykk. Ikke et vennlig morgenfriskt smil, men trette poser under øynene og minst tre centimeter for lang pannelugg. Det er noe tidlig gammelt med denne gode, norske vennen som ved hvert stortingsvalg stemmer Arbeiderpartiet, men bærer en hemmelig drøm om å stemme FRP. Sånn helt for seg selv, må han nemlig innrømme at det er for mange utlendinger i landet. De er overalt. De er til og med på jobben hans. Det er ikke noe galt med dem, asså, men det er det at de er der. Og det er nok.

Denne morgenen, som alle andre morgener når jeg sitter på med min gode, gamle venn, velger jeg komfortvogn. Ikke fordi det er komfort. For det er det ikke. En får den samme, sure kaffen uansett hvor en sitter i toget. Avisene kan en også kjøpe med seg. Setene er like nedslitte som i enhver annen vogn. Den eneste grunnen til at jeg spytte ut 90 kroner ekstra er strømkontakten. Da kan jeg bruke morgenen til å jobbe litt.

Min venn NSB varsler stasjon etter stasjon. Til vi kommer til Lillestrøm. Da stopper NSB. Tar seg et pust i bakken. Suger skikkelig på snusen og forklarer:

- Alle som skal til Lillehammer må gå av på Eidsvoll. Der går det buss til Hamar.

- Det går faen ikke an! Det går ikke an.

Kraftsalven kommer fra en middelaldrende mann i sittegruppen på andre siden. Han har Pringle-genser. Pressede bukser. Og glinsende mobiltelefon.

- De eier jo ikke dannelse. Har altså faen ikke respekt for kundene. Min dag blir helt ødelagt av forsinkelsene.

- Ja, de kunne kanskje sagt unnskyld?

- Unnskyld! Jævla NSB, altså de eier ikke dannelse. Jeg kommer jo selv fra en streng oppdragelse og et møblert hjem. Men NSB altså. De kan jo faen ikke spise med kniv og gaffel, en gang!

Når en av de slitne NSB´erne, står betuttet foran den dannede, er det nærmest med luen i hånden. Og bare for å bli skjelt ut ytterligere fordi han ikke orker å ta så mye tilbake.

Inntil ”hun” står der. Hun er morgenfrisk. Har en kaffe latte i hånden. Kinnene gløder av morgenfrisk Hamar-luft. Leppestiften er en blanding av korallrød og rosa, og står godt til den nypressede drakten. Hun tar ikke noe ”crap”. Ikke en gang en dannet ”crap”. Pringler´n skjønner det. Han tier kjapt. Banneordene blir færre. Inntil han nærmest unnskylder seg.

NSB er ikke lenger NSB. Han er gift. Med en lekker ung sak. Med rød munn og et avvæpnende smil, som gjør at klager faller til jorden som råtten nedfallsfrukt.

Eller tar jeg feil, kanskje er det datteren?