fredag 24. juli 2009

Kraften til å kritisere

I et oppslag på Journalisten.no viser kan en lese om hvoer misfornøyd blogger Ida Wulff ble med et intervju som Dagbladet gjorde med henne. Hun liker det ikke. Slettes ikke. Hun påpeker journalistiske feil, hvordan journalisten ikke forholder seg til en muntlig avtale og noterer ting som Ida Wulf har sagt er off record. Altså urent spill.
Redaktør i Dagbladet Fredag Sigrid Hvidsten sier hun setter pris på tilbakemeldingen, men peker at bloggere som Ida Wulf ikke forstår at journalister har redigerende makt og fritt kan velge hvilken vinkel de ønsker. Redaktøren reagerer også på at bloggere på den ene siden søker offentligheten, men ikke forstår følgene av det.
Selv synes jeg dette også er merkelig. At bloggere for eksempel skal begynne å håndplukke tidspunkt for intervjuer. Er ikke det å innta en viss dose kongelig arroganse ”jeg svarer kun når det passer meg”? Særlig når en entrer en bloggesfære der alt tilsynelatende handler om tilstedeværelse.
Wulf tråkker i mindre originale fotspor når hun setter opp gode råd i forhold til journalister og deres spørsmål. Det finnes en og annen blogger som har gjort det samme. Hun har selvsagt et poeng.
Journalister, særlig de i mediehus med stor distribusjonsmakt, har et overtak på de individuelle, og ofte lite medietrenede, bloggerne. Samtidig er det ikke til å stikke under en stol at det blir stadig vanskeligere å skille mellom innhold og reklame i bloggesfæren. Bloggene er ikke bare reklame for produkter, men for bloggeren selv, kanskje for klær og ting hun eller han går med - det er en markedsføringskanal. Og denne markedsføringskanalen må påregne å kunne havne i medienes søkelys. Det er noe enhver blogger må ta høyde for i forhold til det hun eller han skriver.
Foreløpig virker det som om journalister i etablerte medier sitter litt på gjerdet og - innbiller jeg meg - ser med forundrede øyne på hvordan bloggesfæren vokser dag for dag. Er det mulig? Bloggerne tar opp saker som mediene tidligere hadde enerett på. Det journalistiske og kulturmessige hierarkiet som mangt et mediehus hviler på, om at kunnskapsrike krigsreportere og utenriksreportere står på topp, og allmennreporterne på bunnen, smuldres opp med bloggsfæren der plutselig skriveføre professorer og andre kunnskapsrike mennesker entrer banen, eller diskursen. Journalistene på gjerdet ser på dette. Og i sin undring tyr de til et av sine mest kjente våpen: Sin slagferdige kritiske sans.
Denne kritiske kraften består ikke sjelden av at der det lukter markedsføring, lukter det penger og lukter det penger kan det godt være noe å kritisere. I hvert fall er det mulig å kunne stille mange sylspisse spørsmål som: Hvor kommer pengene fra? Hva går de til? Hva bruker du dem til? Hvilket firma står bak?
Nå hender det at journalister blir så ivrige etter å stille slike spørsmål at de glemmer å feie for egen dør. Eller nærmere sagt, se etter i sin egen osteklokke. Som Jens P. Heyerdal og Dagbladet for eksempel.
Når jeg av og til har sett på oversikten over metoderapporter som har kommet inn til SKUP, så undrer jeg meg over hvor mange saker som dreier seg om økonomi.
Som om det er en grunnleggende forelskelse i et tema som minner om det harde stoffet i Vi Menn: Han var milliardær, men endte i fremmedlegionen. Han ville bli milliardær, men endte i fremmedlegionen. Han hadde vært milliardær, men endte i fremmedlegionen. Litt i den galeien.
Økonomi er interessant journalistisk stoff fordi det er juridisk mulig å dokumentere. Jo mer dokumentasjon som kan legges frem, jo større sjanse er det for at journalisten og mediehuset går fri fra en eventuell rettsak. Likevel finnes det en rekke saker i gråsoner, som ofte fortjener det offentliges lys, men som aldri ser et slikt lys fordi det er nesten umulig å dokumentere.
Pressen har for eksempel som ideal å gi stemme til stemmeløse. Å være der for de svakeste. Da jeg traff en mor som fortvilet oppsøkte meg, fordi hun mistenkte at datteren ble misbrukt av faren, skydde jeg og mange rundt meg, saken som pesten. Hvordan bevise det? Hva om dette er løgn og mannen settes uskyldig i fengsel? Likevel skal en også leve med den nagende følelse og spørsmålet: Hva om moren snakket sant? Hvem er der med offentlighetens kraft for den aller svakeste? Hvem beskytter de ingen andre beskytter? Selv om slikt stoff så og si er umulig å dokumentere, så gjøres det heller ikke så mange forsøk på det i daglige mediehverdager.
Kraften til å kritisere blir ofte misbrukt. Den blir brukt til å grille valpefett og ikke ta det korpulente magefettet. Små bloggere som kanskje lever av forholdsvis små summer er interessante, fordi det blir en enkel tilgjengelig sak. Kort tid, og rask å lage. Ofte er det forstemmende nedslående. Men det handler selvsagt om hvor mange ressurser en redaksjon har, men det kan også handle om noe helt annet: Holdninger, verdier, bevissthet om hva en bruker sin kritiske kraft til.

3 kommentarer:

  1. Utrolig interessant, og takk.

    Men hvorfor i all videste verden er det INGEN linker?

    Ikke til saken i Jouranlisten, ikke til blogpostene til Wulff om emnet, ikke til saken i Dagbladet Fredag, som et minimum?

    Hvorfor skal denne kritikken stå på en blogg..?

    SvarSlett
  2. Maria, du har nå offisielt slått igjennom i blogg verden. Sonitus.org har linket til din post. Gratulerer

    SvarSlett
  3. Tusen takk for kjempetips og respons.
    Hilsen Maria

    SvarSlett