Dagen derpå!

Jeg pratet med en fremmed. Eller en fremmed pratet med meg. Litt for mye, og litt for lenge. Det har skjedd meg flere ganger.
For ikke så lenge siden på et treningssenter i Oslo. En jente sto på tredemøllen ved siden av meg, og vi kom i snakk om hvor ofte hun trente. Deretter kom vi inn på hvor hun trente i oppveksten, og hun la ut om familie. Detaljene utviklet seg, og snart var det ingen vei utenom. Hun fortalte om komplekse og intrikate familieforhold. Hva er det de sier i amerikanske filmer: ”It´s to much information.” Slike samtaler er alltid underlig. For det kjennes trygt, godt og riktig ut i begynnelsen. Deretter kommer et punkt i praten da en går fra å ha fast grunn under føttene til å sige ut på dypt vann. Praten med kvinnen på tredemøllen viklet seg inn alt for mye informasjon for hver hundre meter vi tilbakela. Jeg kjente en nagende, urolige følelsen av at noe er galt. At det bar utfor. Et øyeblikk hadde latt meg selv glemme at det kommer en ny dag i morgen. Den fremmede var som hos Dickens ”The Ghost of the days to come”.
Dilemmaet, som denne dagen befant seg på et treningssenter, har jeg også stadig kommet bort i en rekke steder. I ulike jobber, på skoler, på bosteder. Når samtalen har gått for langt, er det ingen vei tilbake. Rollen er endret. Og med rollen, også regler. Roller består av forventninger, gjerne til hverandre. I alle sosiale sammenhenger finnes det forventinger, og problemene oppstår når forventingene blir brutt uten at det finnes nye regler. Jeg vet ikke om dette er årsaken til at slike samtaler er vågale om en skal sees til daglig. Noe går galt. Det handler om skam, om utlevering og kanskje sjenanse. Men er det så tabubelagte følelser da? Hvorfor skal vi ikke kunne leve med dem, like mye som vi avslører dem.
Dagen etter i treningsinstituttet hilste ikke den tidligere samtalepartneren, og siden har hun alltid trent med øretelefoner. Så hvordan håndtere dagen derpå? Altså situasjonen etter samtalen? Hvordan går en videre?