Sommertegn (og kanskje høst- og vintertegn og..?)

- Så?
Hun ser på meg. Hun er lav. Blond. Har blå øyne. Et hyggelig smil. Røde kinn. Nokså utgåtte sko. Velstelte negler. Tidligere var blokken hun holdt i hånden hvit. Nå er den ravende gul. Hun snur rumpa til meg og er i ferd med å skrive ut en bot. Ikke til min bil, men en annen.
- Unnskyld?
Hun titter over uniformens skulder.
- Hmm?
- Vi parkerte oppe i gaten her i går. I et kryss.
- Hmm!!
- Og så fikk vi bot. Men vi har spurt minst tre parkeringsvakter om vi kunne stå der og de har sagt ja. Jeg skjønner ikke hvorfor dere gir bot når vi har spurt om lov og dere sier det er greit.
Den kvinnelige parkeringsvakten står usikker. Hun tygger på blyanten hun har i hånden, og svinger med kameraet. Hun skyver luen litt bakover på den blonde manken.
- Nei, det er ikke godt å si.
- Nei?
- Hmmm ...
- Men hva gjør vi da? Jeg synes det er urettferdig.
- Tja. Dere kan jo forsøke å klage.
- Men....
- Det kan være en av de uerfarne vaktene som har skrevet ut boten.
- Vi har aldri fått bot der før.
- Nei?
- Nei. Og jeg synes det er rart at flere steder i byen er det firmaer som står med biler på halve fortauet. Det er nesten umulig å komme forbi som syklist eller gående. De får aldri bot.
- Hmmm.
- Dunk, dunk, dunk.
Noen pakistanske gutter stopper opp med Bollywoodlyden på full guffe. De vil vite hvor de kan parkere sikkert.
Vakten ser lettet ut.
Jeg blir stående en stund og vente på at hun skal komme tilbake til meg. Men hun gjør ikke det. Jeg sykler bare hjem. Vet at det er så nytteløst. Boten skal betales og klagen igjennom tre ledd. Og som hun sier: Vi kan jo prøve å klage da ...
Hmmm!!!!!!!