Fortellingen om spørsmålene som forsvant!

En gang trodde grekerne at gudene satt i himmelen og styrte over menneskeliv som om det var snakk om brikker i et spill. Zevs kastet rundt på de dødelige. Afrodite ble forbannet over å bli avvist av et mannebein, og dyttet derfor et helt skip rundt i Neptuns bølger. Vi – menneskene - var ingenting i gudenes øyne.
Noen ganger tenker jeg at slik er det fremdeles: Også i 2009 opphøyer vi mennesker med deres skavanker, deres svakheter, og deres forfengelige søken etter perfeksjonisme. Som for eksempel legenden, og for noen, guden Michael Jackson.
For noen var han og vil alltid være en mannlig versjon av skjønnhetsgudinnen Afrodite. Dog en smule mer operert. Fordi perfeksjonisme aldri innebærer at man er stolt av det man har fått, men det man sørger for at man får.
Det grekerne en gang så på som guddommelig perfeksjonisme, har i dag en diagnose. Og som kjent, er alle diagnoser avhengige av en tilståelse for å bli gjenkjent. I skyggen av guddommelig perfeksjonisme står alltid ofre. Det være seg familie, venner og ikke minst barn.
Når fotografier av en døende Michael Jackson går verden rundt, går ikke mine tanker i første omgang til den voksne mannen, men til hans barn. Jackson ble, enten han ville det eller ikke, voksen. Selv om kanskje speilet fortalte en annen historie. En Peter Pan historie. Fra Neverland. Men Jacksons Neverland ble knyttet til en rekke usmakelige assosiasjoner, som i større grad hefter ved Kaptein Krok fremfor Peter Pan. Til og med Peter Pans skygge ville protestert mot å bli knyttet til de assosiasjonene som heftes ved Jacksons Neverland. I denne lukkede verden kan det godt hende at Jacksons barn opplevde flere magiske øyeblikk enn Wendy i Pans Neverland. Men det vet vi ikke. Og hvorfor ikke?
Hvordan kan det ha seg at verdens samlede presse istemmer en unison feiring av Jackson, uten å stille de brysomme, men helt nødvendige kritiske spørsmålene? Dette skjer samtidig som media og en rekke forskere hyller nettet som det mest demokratiske av alle medias plattformer.
Likevel strømmer det ut biter av informasjon om at Jackson var skallet, uten neseben, og proppfull av narkotika da han ankom sykehuset. Jackson skulle ha tigget sin sykepleier om livsfarlig anestesimedisin. Utsagn hentet fra nettets mange online nyheter, og derfor tilhørende mer de fem berømte hønsene enn den ene fjæren.
Men likevel: I vellet av all informasjonen om ”narkovraket” Jackson er det ingen som stiller spørsmålet om hvordan de tre barna egentlig har hatt det i denne rike, lukkede, og tilsynelatende trygge verdenen.
Hvor er barnevernet når det handler om legendariske guder og myteomspunnede mennesker? Hvorfor tillater lover at barn kan fødes av surrogatmødre til en mann som barnevernet tydeligvis ikke har kontroll med? Som etter hva pressen skriver, er proppfull av narkotika. Hvem passer egentlig på Jacksons barn? Hvem er der for disse ungene? Vesentlig undring, men det største og farligste problemet er at disse spørsmålene ikke stilles. Noe en helt annen sak også viser.
Tidligere i sommer fortalte en rekke medier om en ung kvinne som skulle ha sovnet i hos tatovøren og fått flere stjerner i fjeset enn det hun ville betale for. Det var saken. Som leser ser man for seg en tatoverers arbeidsredskaper og lurer på hvordan det er mulig å sovne under bruken av en slik nål? Det svaret kom ikke før jenta en god tid senere innrømmet at hun løy fordi hun var redd for sin far.
Dette er historien om spørsmålene som er i ferd med å sovne mens vi tatoveres av en strøm av informasjon. De gode, gjennomtenkte, samtidig raske og viktige spørsmålene som krever større årvåkenhet enn hos tatovøren. (http://www.tv2nyhetene.no/utenriks/article2784587.ece) Noen fortalte meg at nyhetskanalen SKY NEWS innrømmet at de ofte tok feil, men at publikums tilbakemeldinger førte til at feilen raskt ble rettet opp. ”We are not wrong for long”. Vel, det holder ikke lenger. Det er rett og slett for dårlig. Spørsmålene må stilles. Med en gang. Og det selv om en god sak skulle komme til å gå dukken. For selv om ”Not wrong for long” også er en leveregel, så tar nettjournalistikken et skritt i retning av ønsket om mer tillit til at det som skrives er korrekt. Her og nå. Men kanskje enda mer, at noen tør å stille de litt vanskelige spørsmålene.