Saken jeg aldri fikk laget

Da jeg jobbet som journalist fikk jeg en idé som redaktørene aldri sa ja til. Fremdeles synes jeg det er ergerlig at programmet ikke ble til.
Mange journalister sliter kanskje med frustrasjonen over idéer som de ikke fikk produsert. Idéer som limer seg til underbevisstheten, og blir liggende og godtgjøre seg som meierismør i en panne. Slik er det med denne.
Programmet jeg ville lage handlet om reklame. Om hvordan reklamens vesen endrer seg. Jeg har ikke tall på alle de gangene jeg har truffet folk som sier de gjerne betaler om de slipper reklame. TV-reklame, innstikkene i Aftenposten og i ukeblader. Reklame er og blir noe dritt. Det er noe som presses og dyttes på de uskyldige. Det er vulgært og nedrig. Folk synes at de ikke har betalt for det. Enkelte forteller om saker der de har lagt seg etter mediehus, fly forbanna på reklamen. Hvordan får de slutt på innstikk i avisen? Hvordan blir de kvitt det?
I reseachen ringte jeg firmaer som spesialiserte seg på å analysere utviklingen av reklame. Noe av det jeg fikk vite var sikkert er selvsagte for alle som driver med markedsføring. Men selv ble jeg svært overrasket.
Mye reklame synes å fungerer best når den sniker seg inn helt spesielle bakveier. Ikke når den er så åpenbar at folk får tid til å reagere på den. I mine undersøkelser kom jeg over at klesmerker utvikles med passform som bare egner seg for noen kropper. Kroppene som skullel gå med klærne var ment å fungere som gående og snakkende utstillingsdukker. Et annet eksempel dreide at det ble arrangert fester der noen ungdommer fikk tildelt VIP-status. Det var folk som var ledere i vennekretsen. Hippe og kule. Også ment som gående, snakkende og drikkende utstillingsdukker. Håndplukket og pekt ut på skoleplasser. Enkelte firmaer delte ut gaver til de levende, hippe og kule utstillingsdukkene. Som om produsenten av sopelim skulle gi det beste sopelimet til Harry Potter i reklameøyemed.
Ære være den åpenbare TV-reklamen. Der hvor reklamen har sjangs til å bli gjennomskuet. Jeg husker jo fremdeles at vi satt i femteklasse i oldtiden og lærte nettopp dette, hvordan vi skulle gjennomskue reklame. Hva det skjulte budskapet var. Analyser og forstå at du blir manipulert. Det blir litt vanskeligere på en VIP fest der enkelte ungdommer har inngått avtaler med produsenter. For i arbeidet med ideen til program om unge og reklame forsto jeg at det var den personlige reklamen som hadde størst gjennomslagskraft. Som om tupperwarepartyet, tidligere forbeholdt noens stuer, entrer livene våre og kanskje først og fremst nettet, uten at vi ser det.
Et av de viktigste prinsippene i journalistikken har jo vært at forskjellen på journalistikk og reklame skal være tydelig. Det er ikke så enkelt lenger. Det er jo ikke mulig å vite hva som er hva, og hvem som er hvem.
Ta bare noe så enkelt som et nettforum eller et diskusjonsforum som omhandler klær og unge jenter. Hvem er det som kan forsikre seg om at navnet på fem gjennomgående debattanter ikke er fem russejenter salgsjefen har ansatt for å gjøre jobben? Hvordan er et mediehus inneforstått med de underliggende budskapene? Det ikke det som sies som er viktig, men det som ikke sies.
På nettet kan altså reklamen operere som trojanske hester og fremstilles som noe som tilsynelatende ikke er reklame, men som er det likevel. Vi deltar kanskje interaktivt, men i hvilken grad trenes vi opp til å forstå hva som er reklame og hva som faktisk er redaksjonelt innhold?
Gode forslag og idéer mottas med stor takk.