Om å putte i bås, og å stå i den

Det finnes vel noe som kan kalles bloggelunsj. Små pauser i en ellers travel hverdag der man treffer på andre som blogger. Slike øyeblikk gir rom for en kaffe, en brødblings og en pust i bakken. Ikke bare en pust fra det sedvanlige arbeidet, men en pust i ryggen på en ellers tynnslitt inspirasjon.
Temaer dukker opp med dampen fra kaffekoppen. Blir hengende over brødblingsen før den integrerer seg i blingsen og disse usynlige ideene utformes i hodene våre.
Dagens blogglunsj fikk meg til å tenke over norske kategoriseringer. For meg som pusler med både forskningsmetode, og andre metoder kom jeg raskt bort i ordet kategorisering. Altså det å finne rett skuff til rett ting. Det var min bloggekollega som satte meg på ideen.
Og etter hvert som begrepet smeltet på tungen, seg inn i den indre stratosfære gikk det opp for meg at jo – dette har jeg vokst opp med. Jeg har bodd en del steder i vårt ganske land og når jeg tenker tilbake, så slår det meg hvordan folk på de ulike stedene og de ulike miljøene har hatt behov for å putte sysakene sine i rett skuff. Eller rettere sagt intervjue innflyttere nokså grundig om: Hvem er du? Hvorfor heter du det? Jaså? Hvorfor valgte du det faget? Hvorfor studerte du det? Hvorfor bodde dere der? Hva gjorde faren din siden dere flyttet slik? Listen er ganske utømmelig. Og det er sikkert at om en ikke besto denne ”heimstadsquizzen” så var en nok så ille ute. Da kom en ikke inn. Da ble en ikke en del av helheten. Og for å understreke det: Det var ille. Altså IKKE bra.
Denne vesle usikkerhetsleken har handlet om det jeg lærte i første klasse på Hartvig Nissens dramalinje. Hvordan skal vi bli trygge på hverandre, dere? Hvert lokale sted jeg har bodd har hatt en slik forenklet søknad om Greencard til det lokale stedet. Avtalen består i at en skal legge ut nokså mange personlige og private opplysninger. Disse skal tas opp i et oppnevnt, men totalt uoffisielt, kulturråd der det ikke eksisterende, men likevel så veldig eksisterende rådet, skal vurdere om man er et individ som det er verdt å bruke tid og energi på.
Den uoffisielle søknaden har sikkert noe for seg. En må bare passe på å bestå. Å feile på en slik Greencard søknad i indre.... et eller annet, er forskrekkelig. Da blir en som et av mange mennesker jeg ofte traff som journalist, en person som bor på et sted, men er helt utenfor. Som forbigås i stillhet og som ikke har et sosialt nettverk. Man forblir en innvandrer fra et annet sted i Norge.
Det handler om å finnes fellespunkter. Noe som er gjenkjennelig. Det handler om å kjenne kodene. Kanskje det var derfor jeg fant ut jeg skulle forsøke å melde meg inn en klubb da jeg bodde som pendler i Bodø- Det var ikke rett innfallsvinkel.

Samtalen utartet seg på følgende måte:
-Øh, eh, æhh..... Hei! (pause, pause)
-Eh ja?
-Jeg ringer for å høre om jeg kunne få være medlem hos dere?
-Ja du og alle andre!!!!
(Her skal jeg innrømme at jeg følte meg ganske utenfor)
-Unnskyld har jeg kommet rett? (jeg nevnte navnet på klubben)¨
-Jada.
-Er det mulig?
-Ka da?
-Å bli medlem? Jeg kunne tenke meg å lære mer om kunstmaling. Hvordan går jeg frem?
-Ja, du kan sende inn noen ord om dæ sjøl. Så får du belage dæ på ventetid. Vi tar ikke inn flere akkurat no. Vi har medlemsstopp. Kanskje te neste jul.
-Men skal dere se det jeg maler?
-Nei, det treng vi ikkje.
-Neivel???? Er ikke det litt rart. Jeg trodde dere var en malerklubb.
-Bare skriv nokka om dæ sjøl. Kor gammel du. Ka du vil.
-Men jeg skjønner ikke hvorfor ikke dere ikke vil ha tegninger, malerier.
-Vel, det blir jo ikke alltid så mye maling da.
-Hva blir da da?
-Øh... vi møtes nå, til sosialt samvær. Har det hyggelig. Prater.
-Er det ikke en maleklubb da?
-Hør her, send inn en søknad du. Så får vi se om du kommer med. Men det blir ikke før om et halvt år. Ja, kanskje et helt.