Storhaugs kilder og Jacksons barn!

To innlegg i dagens medier omtaler ulike saker, men med en sølvtråd mellom to temaer.
Shabana Rehman snakker i Aftenposten om Hege Storhaug og bruken av sårbare kilder. Andre medier omtaler Michael Jacksons barn og om det var rett at lille elleveårige Paris skulle stå på scenen og vise sin utilslørte sorg foran en global verden.
Mediene skriver at alle ble rørt til tårer av Paris sine ord. Barnepsykologer vifter med advarende fingre i luften. Få snakker om utilslørt maktmisbruk fra familiens side.
Hva har så disse to temaene til felles? Det handler om barn, og det handler om sårbare kilder. Det handler om noen som i liten grad har anledning til å beskytte seg selv. Som er avhengige av at det finnes noen rundt dem som forstår at livet handler om mye, mye mer enn et enkelt øyeblikk. At livet er en prosess, og mennesket er i stadig forandring. Det handler om flere nyanser enn sort og hvitt.
Shebana Rehman peker på hvordan Hege Storhaug har brukt sine kilder i sitt korstog. For det første er det underlig at Shebana Rehman kaller Storhaug journalist. Hun er først og fremst en aktivist med sin egen agenda. Og det hadde vært greit nok, om hun hadde tilkjennegjort en slik status den tiden hun har drevet med feministiske korstog.
Men når Rehman kaller henne journalist, viser det hvordan Storhaug har maktet å snike inn en slik allmenn oppfattelse om rollen har. Etter min mening setter en god journalist egne meninger, egne agendaer til side, og jakter på en sannhet basert på fakta man selv ikke nødvendigvis hadde ønsket, men fakta som stryker sakens troverdighet. En god journalist prioriterer saken og leseren fremfor seg selv.
Etter å ha levd tett inn på en asiatisk familie i mangfoldige år, er jeg blitt hellig overbevist om at alle som reiser fra øst til vest, har behov for to identiter. Det er ikke konstruktivt å rive ned en asiatisk identitet i forhold til en vestlig. Som min indiske mann pleier å si; de fleste innvandrere vil rette seg etter et lands betingelser om de blir godt informert på en respektfull måte.
Å bruke unge kvinner til å fronte saker med en aktivistisk hensikt, vil kunne slå tilbake. Unge innvandrerkvinner er ikke bare sårbare kilder, de er unge mennesker med uutviklede identiter. Hvem skal sitte ved siden av dem når de føder sine første barn? Hvem kan de gå til for trøst når forhold går i stykker? Hvem feirer de høytider sammen med? Og senere, når livsprosessen møter dem igjen, og de ønsker å formidle hvor de egentlig kommer fra til sine barn - hvem skal hjelpe dem med historien?
En god journalist skal ha en agenda, og det er å skaffe seg fakta og dokumentasjon til historien. Ikke henge ut de mest sårbare av de sårbare.
Og endelig – det skjedde på slutten av sermonien for Michael Jackson. Da Michael Jacksons elleveårige datter sto på scenen og vrengte sjelen ut og inn fremfor hele kloden, sto hun ikke alene. Hun sto blant, ja, familie, men også noen av USAs mest medievante, PR-drillede, og mest ressurssterke entertainerfamilie. Likevel ble hun ikke beskyttet.
I etterkant hører man barnepsykologer som sier dette var ”skremmende”, men hvor er journalister som stiller kritiske spørsmål om hvor regissert dette var?
Vi trenger journalister når aktivister spiller på sine strenger. Vi trenger trenede journalister som ikke lar seg forføre, men gjennomskuer forførelsens kunst. Ikke så mye for journalistikkens egen skyld, som for folkets, og ikke minst for de som risikerer å misbrukes i et kynisk og manipulativt spill.