To tomme hender, og ekstra dype lommer

I en replikk på Anders Hegers kommentar i Dagsavisen om Rimi-Hagens trussel om å flytte til utlandet, kaller Astrid Meland dette sommerens kjedeligste debatt. Men Heger har trukket inn toppen av et debatt-isfjell på sin kommentar som teller i helhet 56 svar. Ikke verst reaksjon på en kommentar i sommerens kjedeligste debatt!
Det interessante er likevel ikke at Rimi-Hagen, og eventuelt hans familie ønsker å rømme fra Skatte-Draculas hjemland, Norge, men at et viktig tankekors i debatten senkes under øyehøyde.
I svarene til Hegers kommentar er det tydelig at prinsipper står mot prinsipper. Mange av innspillene handler om at Norge suger norsk blod til statskassen. Folk klager over skatten. Andre kaller Hegers ironisering over Hagen tvert for misunnelse, for liten evne til å unne to tommer never gleden av å fylle, ikke bare nevene, men vogntog og etter hvert pengebingen, med rikdom. Samtidig klarer jeg ikke fri meg fra tanken på Rimi-Hagen som økonomisk flyktning. Visst har mannen vært flink. Selv om han i følge  Store norske leksikon fikk god hjelp av pappa.
Alle som jobber seg vei opp, og har fulgt rådet til gresshoppen Disneys julefilm som sprakende synger ”When you wish upon a star”, fortjener respekt i mine øyne. Så langt ingen misunnelse å spore her i gården. Men blant de 56 svarene på Hegers kommentar kan en merke seg noe av schizofrenien i debatter om folk som startet med ”to tomme hender”. På den ene side finnes en nesegrus beundring, på den annen side ”skal to tomme hender” kun fungere på bestemte norske betingelser. Her står folk i kø i Asia og hele Afrika og tilbyr sine to tomme hender. Mange vil gjerne ha muligheten til å begynne på bar bakke. Slik norske utvandrere drømte om og realiserte seg på 1800-tallet. Men det er ikke slike gutter og jenter en vil ha. Det er ikke det stålet i ben og armer enn ønsker. Det er ikke de som står på Rygge flyplass og kaster identiteten sin i do en vil ha.
Nå vet riktignok ikke jeg om Hagen akter å kaste sitt norske pass på flyplassens toalett i det han lander i Sveits, men det skulle ikke forundre meg. Jeg ser ham for meg der han sier til sveitsiske tollere og politi at han har glemt sin identitet, og at det henger sammen med midlertidig hukommelsestap.
Bloggeren Meland oppfordrer til varsomhet når det gjelder å kritisere den kanskje kommende økonomiske flyktningen. Surmaget kritikk mot Hagen kan drive folkets sympati i mannens retning, mener hun.
Uansett ønsker på Hagens vegne, kan det bli vanskelig å holde mannen fast i det som i hans øyne må være et U-land for milliardærer. Sånn sett har Hagen ambisjonene til felles med afrikanske og asiatiske flyktningers. Hagen tenker på sin familie. Etter hans forhold er Norge et land han rett og slett ikke har råd til å bli boende i hele livet. Her vil han bare bli fattigere og fattigere. Det samme tenker asiatiske og afrikanske flyktninger om sine respektive opphavsland. Faktisk er kanskje Norge i Hagens øyne, et større U-land, enn de landene mange andre økonomiske flyktninger rømmer fra. Uansett forfulgt eller ikke, de har også hørt om Disneys gresshoppe synge om ”wish upon a star”, og de har også to tomme hender (dog svært sjelden like digre som Hagen sine, og dermed mindre lommer), de tenker også på familien. Likevel finnes det lite status i å komme fra et U-land og ”dream a dream”. Det er nettopp derfor mange kaster sin tidligere identitet i et flyplassdass.
Mange nordmenn tenker nærmest ubevisst på konseptet Norge som et OBOS eller USBL borettslag. Alle må betale sin skjerv, sin medlemsavgift. Ingen får flytte gratis inn i et borettslag. Yte først, så nyte. (Dette skal uttales på gråtkvalt molde-dialekt!). Det ligger under, helt fra skolesangen med teksten ”stål i ben og armer”, at dette er et dugnadsland. Vi bygger dette landet sammen. Vi deler godene sammen. En del av politikken handler om å sørge for at hver familie skal ha hytte på fjellet, en hovedbolig, terrasse og hage, og ikke minst en bil.
De økonomiske flyktningene må først betale medlemskontingenten, deretter vente på vurdering om egnethet til å delta i dugnaden. Her skal ingen gratispassasjerer slippe til.
Uansett, det er tydeligvis bare en viss type økonomiske flyktninger som er populære. Ikke den økonomiske flyktningen i seg selv. Det finnes åpenbare forskjeller på to tomme hender og to tomme hender. Først og fremst at noen hender er større enn andres og rommer mer For her på haugen, er det typisk norsk å reagere når noen forsøker å stikke av fra dugnaden i borettslaget. Uansett hva slags hudfarge vedkommende har. For det er er ikke det det går på i Norge. Det handler om å ha rett innstilling, og aldri glemme at en ikke kommer alene til makten. I hvert fall ikke når en driver en kjede som skal fore dugnadsarbeidere.