Fiktiv redelighet

Den siste uken har Dan Brown-problematikken slått til igjen. (http://www.abcnyheter.no/node/921439) Det handler om romanforfattere som setter sugerør ned i virkeligheten og dens faktabøker, og sier at boblene kommer fra dem selv. Om jeg ikke tar feil sammenlignet den etter hvert mye omtalte Kjartan Fløgstad seg med en fiolinspiller. Nå er det svært sjelden jeg hører fiolinspillere som ikke henviser til hvor notene kommer fra.
Det finnes en lang tradisjon i dette landet, der vi nekter for at fiksjon og fakta er to skalker av samme rumpe. At det å hente stoff fra virkeligheten fører til at det blir ens eget stoff. Og ikke nok med det, de mange utilslørte selvbiografer forventer å motta stående applaus for adapsjoner av kjærlighetsforhold, hat og kjærlighet til mor og far, en hemmelighet i egen familie etc. etc. Listen er uendelig og unøyaktig.
For det er jaggu en sak som forfattere har til felles med leger: Om noe går galt kan man alltid skylde på at det pasientens individuelle fysikk som var årsaken. Eller som romanforfattere: Der pasienten er deres ”frie fantasi”.
I England og USA brukes også fantasi og virkeligheten. Mange forfattere forfekter sågar at de aldri kunne klart seg uten virkeligheten og dens utallige kilder, observasjoner og rariteter. Men mange, jeg sier IKKE alle, men mange velger å innlede romanen med en takkeliste til mennesker som har hjulpet og noen ganger henvisninger til verk som har vært av særlig betydning.
Da jeg skrev min første barnebok, en krim for barn fra Bergen, sjokkerte jeg forlaget med å insistere på å ha med en slik liste. Da jeg skrev biografien om Inger Gulbrandsen nærmest rev de seg i håret i Gyldendal Tiden over den nitidige listen over research bakerst i boken.
Ja, ja, jeg kjenner alle argumenter om at en historie skapes i forfatterens hode og gjennom hennes penn.
En historie har ikke nødvendigvis noe med virkeligheten å gjøre. Mange forfattere som intervjues har lært seg klisjésetningen: Men vi lar oss inspirere, altså – av virkeligheten. Vi kopierer den aldri.
Likevel dukker det stadig opp historier om forfattere som har skrevet om en karakter som for eks. har kort hår, litt lubben, surmulende, elsker Freia melkesjokolade, men hater melk, er stamgjest på et visst tyrkisk hotell, og som minner til forskrekkelighet på forfatterens tidligere venninne, venn, søster eller mor. Men det er bare en tilfeldighet. Altså.
På journalisthøyskolen fikk vi innprentet med en setning: Vær minst mulig manipulerende.
Journalisthøyskolen er ganske riktig ikke noe forfatterskole, men nå har vi ingen høyskole for forfattere i landet. Men hvis det fantes en slik høyskole er mitt spørsmål hvorfor forfatteren ikke kan vise til hvor det viktigste stoffet er hentet fra? Eller skrive en takk til venninnen, vennen eller familien som inspirerte slik? Hva koster det å være transparent og redelig? Leseren forstår at det han leser er fiksjon. Men han setter nok pris på at det rettes en takknemlig tanke til inspiratorene også. Slik jeg ser det dreier det som om å rette en høflig takk til den inspirasjon virkeligheten er med sin blotte eksistens. Om forfatteren ikke hadde levd i virkeligheten så hadde hun heller ikke hatt noe som hadde inspirert henne.
Fløgstad sier som mange forfattere at det er umulig å skille ut hvilke kilder som har påvirket til hva. Pøh! En forfatter vet som kirurgen (håper virkelig at denne metaforen holder), hvilken skalpell som er brukt hvor. Selvsagt vet en fiksjonsforfatter om hun har brukt mye eller lite av en viss type forskning eller faglitteratur. En behøver jo ikke akkurat antyde doser i en innledning, men kort nevne de viktigste kildene?
Dette handler om redelighet. En redelighet som jeg som tidligere journalist i NRK så i en rekke uhyre dyktige kollegaer. Men jeg så også hvordan journalister som ikke hadde en slik redelighet, langsomt og sikkert forfalt til kynisme og deretter et menneskesyn som hadde mer til felles med en butikkinnhavers syn utstillingsdukker.
Litteratur er menneskets vinger i hverdagen. Det er det vi flyr med og på. Det løfter oss opp over det trivielle, og lar oss se uante variasjoner av virkelighetens nordlys. Hva koster det da, når man har evnen til å skrive og forfatte, å kaste noen glør fra inspirasjonens fyrverkeri til de som fortjener det?