Byens lyder

En het sommerdag vandrer jeg med skriveblokken under armen. Jeg leter etter sted å hvile. Et sted å skrive. Et sted under løvtrærne. Et sted i skygge. Der det finnes god kaffe og en vennlig stemme.

Der de saktmodige lyder bor.

Så enkelt er det ikke.

På hver eneste kafé jeg finner er det plassert ut små høytalere i hjørnene. Vonde å se, lette å høre. Gjemt i hjørner på en slik måte at en ikke kan unngå industrielt og lydmessig tankegods. Lyder siver ut som atmosfærisk sniffedunst. Selv i tomme kafeer ligger lydverdens sniffestank som dunkende tømmermenn mot hjernehinnen. Det er umulig å få fred.

På hete dager har jeg syklet fra sted til sted med skriveblokken. Selv tomme steder har vært fulle av lyd. Ofte står de ansatte bak disken og nynner til musikkindustriens marsjeringstakt: dunk, dunk, dunk.

Så jeg setter meg i parken. På gresset. Med ryggen mot et tre. Inntil tankene får besøk av dunk fra medbrakte flytende atmosfærisk føde. MP 3 spillere og høytalere.

Vanligvis tenker jeg ikke så mye over lydene. Jeg tenker over fravær av lyder. Jeg får angst av fravær av lyder. De skal være der. De hører med i bildet.

Men så fikk jeg allergi. Allergi mot de andre lydene. De som kjemper mot de saktmodige lydene. Digitale lyder som vil drepe de autentiske. Digitale og usynlige massemordere.

Det foregår en lydkamp i byen. Mellom de saktmodige, autentiske lyder, og de lydene som vil drepe dem. De krigerske lydene har inntatt alle steder. De tråkker i marsj på kafeene, barene og restaurantene. Noens musikksmak, gjerne house og hip hop, dominerer gatene og kveldene. De gamle lydene lukker vinduene i varmen. De sitter og svetter i sin egen saktmodighet. Uten å bli hørt. Det er ikke in å nevne de saktmodige lydene. De er gått ut på dato. De har ikke noe volum, og de skjelver i stemmen. Selv om de er mer ekte enn musikkbransjen og andres industriers oppkunstruerte lydforurensning. Deres kamp er en nærtagen kamp. En kamp som spilles med sårete følelser. De trekker seg tilbake. De er skjelven i stemmen i sin alderdomssvakhet.

Det er en usynlig kamp. En ubevisst kamp. Men den er der. Ikke utenfor hodene til folk, men inni. Det er digitaliseringens bismak og bivirkning, men uten at vi tenker over det.

Har du noen gang forsøkt å lukke øynene å bare lytte til byen? Har du noen gang forsøkt å se byen gjennom lyder? Har du hørt et blad falle i Dronningparken? En dråpe som treffer dammen under kastanjetrærne? Et barn som ler? 

Det er byens lyder. Usynlige, men hørbare.

Da dør de ikke. Byens lyder.