Når blir det for mye?

På en dag der regnet formelig hviler på skyene, og bladene varsler en skur rasker jeg inn på en kaffebar. Dråpene kjeppjager meg inn den siste meteren. Jeg kjøper en kopp kaffe. Bestemmer meg for å sitte litt. Jeg skal ikke lese avisen. Jeg skal ikke tenke. Skal bare sitte der og stirre ut av vinduet. Lytte til dråpene som hakker som sultne lemen mot ruten. Jeg snur meg og kommer nesten bort i en ung jente. Langt blondt hår strømmer nedover ryggen hennes. Hun kunne vært pen. Men hun er ikke pen. Hun er noe ubestemmelig. Hennes skjønnhet er ikke av denne verden. Mer av den medisinske. Hun er perfekt. Men likevel for perfekt. Hun leser avisen. Sitter rakrygget. Med ett reiser hun seg. Kommer tilbake med sukker i den ene hånden. Enser ikke trommingen. Nipper til en lys latte. Plutselig ser hun på meg.
- Hvor lenge skal dette været vare?
- Æh...., jeg snur meg for å forsikre meg om at hun faktisk snakker til meg. – Nei, eh, det været varer vel ikke så lenge.
- Det var så deilig med sol for en stund tilbake?
- Ja, det var hett
- Ja. Det virker som du fikk fin farge, i de dagene.
- Blir fort brun.
- Ja, men det blir du også kanskje?
- Ehhhh, nei. Jeg gjør ikke det. Jeg har en helt annen type hud. Den rosa som alltid blir solbrent.
- Skulle ønske jeg hadde en slik hud. Jeg hadde en slik hud da jeg var liten. Mamma satte meg alltid ut i solen den gangen. Ja, pappa var narkoman skjønner du. Dermed tok de ikke vare på meg. Jeg ble ofte overlatt til meg selv.
Jeg svarer ikke. For jeg vet ikke hva jeg skal svare på denne kaffebaren. I regnet. Jeg vet ikke hvordan jeg kan trøste. Annet enn å lytte. Samtidig kjennes det å lytte som en forbrytelse. Det er ikke min historie.
- Javel? Så grusomt?
- Ja, det var mye da jeg vokste opp. Mamma ble slått skjønner du. Og jeg ble slått. Pappa var ikke god.
- Stakkar deg. Så tøft da.
- Jeg klarer meg. Du vet det som ikke gjør deg svakere, gjør deg sterkere og så videre. Hun tier. Jeg tier. Jeg vet ikke hva jeg skal si. Fremdeles vet jeg ikke hvordan jeg skal kunne trøste henne. Men jeg tenker at det å sitte der er trøst nok.
- Og så fikk jeg en kjæreste som fortsatte å slå. Jeg kom meg ikke ut av det.
- Uff. Det må ha vært utrolig tøft.
- Ja, men det ble bare verre....
Hun fortsetter å fortelle de grusomste detaljer og jeg vet ikke hvordan jeg kan stoppe henne. Det finnes ingen ende på hennes elendighet.
Jeg håper det skal slutte å regne. Jeg håper jeg snart skal kunne gå. Men samtidig er det noe som sier meg at det er riktig å bli. Hun valgte meg. Akkurat nå. Kanskje etter en rekke andre avvisninger.
Da jeg jobbet som journalist husker jeg hvor vanskelig jeg synes slike kilder var. De som aldri tok slutt. De som krevde alt. Likevel er de også de mest menneskelige, og de jeg husker best.
Jeg jobber ikke som journalist lenger. Jeg har faktisk tid til å lytte. Det et lite øyeblikk av livet som brukes til å høre på en annen. En annen jeg passerer. Slik jeg har opplevd det på lange togreiser. Alt folk kommer med. Deler hele livet sitt med en fremmed.
- Jeg forteller aldri noe til kjæresten min. Man kan ikke si slikt til hvem som helst, sier hun.
Den fremmede er så ufarlig. Det er en som ikke kan bruke informasjonen mot deg. Den fremmede er uten agenda. Man er ganske enkelt bare et medmenneske. Og da er det kanskje ens plikt å bare lytte?
Det har sluttet å regne. Oppbruddet er naturlig. Jeg forsvinner. Hun forsvinner. Begge litt rikere. Hun, kanskje fordi jeg lyttet en stund, og jeg fordi hennes erfaringer tilhører menneskehetens eget bibliotek.
(Personen er anonymisert)