Den livsfarlige sjokoladekake

Snart skal jeg ut og fly. Jeg vurderer å kjøpe med meg en presang til mine verter:

En kake fra Pascal. Dette var før jeg forsto faren ved kaker. Den første faren er selvsagt at det er en kaloribombe. Den neste at det potensielt kan være en bombe. Når jeg står på Pascal bakeri, er ikke det siste noe som slår meg. Og det er bra. For når en tenker på hvor mange mennesker som står på bakerier og kjøper kaker hver dag, så er det sannelig godt at de ikke alle tenker at kakene de kjøper kan være bomber.

Det kunne fort ført til mange ensomme baker på en bitteliten ø.

Men det at kaker kan være bomber, det er det altså noen som tenker på, hele tiden. Faktisk konstant. På alle verdens flyplasser. En har nå ansatt et utall mennesker som bare har som jobb å tenke på hvor farlige kaker kan være. Det er mange arbeidsplasser det.

Det inntrykket får jeg når jeg ringer Gardemoen flyplass for å høre om jeg kan bringe med meg en kake som gave.

– En kake? En kake? Er det sjokolade?

- Ja, jeg hadde nå tenkt det da.

- Er det krem?

- Øh.... eh... ja.

- Nei det går ikke.

Damen utdyper: Hvordan kunne jeg tro at jeg kunne ta med en kake når det ikke er tillatt å ta med kremost. For øvrig et godt poeng, om jeg hadde vært i stand til å forestille meg at kremost var flytende.

- Men du, sier jeg, hvorfor finnes det ingen unntak? Hvorfor skulle det ikke være mulig å kunne ta med en kake om en ringer på forhånd, legger frem kvittering, og faktisk viser at jeg ikke har gjort som B-gjengen i Donald og bakt en bombe inn.

Dessuten, hvis en virkelig har onde intensjoner, vil en ikke forsøke å skjule det?

Den søte damen er enig med meg. Hun smiler i stemmen.

- Det er noe med å fiendtliggjøre absolutt alle kunder, selv når de legger frem kvittering og bakerens forsikring i forkant. Dere klarer jo ikke helt forklare demoniseringen. Handler det kanskje mer om jobber, ressurser og en stadig voksende sikkerhetsbransje mer enn det handler om reell terrorfare?

Mine spørsmål, blir stående ubesvarte.

- Men det finnes så mange rare folk, sier hun.

Ja, det sa de til meg i barnehagen også. Ikke ta i mot godterier fra fremmede menn.

Kanskje det er det de tenker, alle i sikkerhetsbransjen, at det er så mange fremmede menn at det blir et digert marked av det hele.