I mange år bodde jeg på Holmlia. Et sted som var utskjelt på grunn av drap utlendinger i mellom, og på utlendinger. Men det var ikke noe familien og jeg så noe av.
Først etter at vi hadde flyttet fra Holmlia inntraff tragedien: Drapet på Benjamin Hermansen. Sønnen til vaktmesteren vår. Det hele var helt uvirkelig. Jeg husker bare faren til Benjamin, en høy svart, innvandret amerikaner som hjalp oss med et bad som var lekk. Men det var vaktmesterens sønn avisene skulle skrive om. Da Benjamin en skjebnesvanger dag krysset snuplassen på Åsbråten. Og noen historieløse ungdommer med nazistiske tendenser stoppet en bil og knivdrepte ham. Folk gikk i tog på Carl Johan. I fakkeltog mot rasisme.
Jeg hadde også gått over snuplassen. Gang på gang hadde jeg sett Benjamin løpende mot butikken på Åsbråten. Jeg hadde gått på bussen som skulle til Holmlia senter og sittet ved siden av Benjamin.
I 15 år bodde jeg på Holmlia. I 15 år opplevde jeg Holmlia som et urettferdig, utskjelt hjemsted.
15 år uten annet mer å skjelle ut enn de som kjørte inn dit for å drepe. Aldri så jeg for eksempel en full innvandrer.
Jo, forresten, det er ikke helt sant. Noe kriminelt opplevde jeg. Ofte når jeg ruslet ned til Hvervenbukta traff jeg på slalomblotteren. Han sto på en klippe rett ovenfor broen, og var kledd i kul topplue, slalombriller og beksømstøvler. Det var alt. Rene reklameplakaten.
-Nei, nå ringer jeg politiet, sa jeg.
-ØØØØHHHH nei, nei.
-Joda.
Så snudde jeg på hælene for å gå hjem.
Men ellers var det fredelig på Holmlia. Ja, hvis ikke det hadde vært for styreformannen i borettslaget.
Den historien kommer i en annen blogg.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar