Styrlederen hadde ikke vist etter lappen med tegningen av oss med griselabber, griseføtter og menneskehoder. En stund gikk livet som videre i Nøffe-Nøffs borettslag på Holmlia. Vi nøt utsikten over Oslofjorden, den evige susen av bilene på Mosseveien, og Danskebåten som tøffet forbi.
Det var i de trange dagene på åtti-tallet. Renten raste så fort oppover at yappene ikke rakk å prøve de lekre nyinnkjøpte bilene sine, før kjøretøyet ble satt på tvangsalg.
I lune kvelder lyttet vi til barneskrik fra de mange innvandrerfamiliene, og snuste inn duften fra grillingen som nesten kunne minne om sydens syndige grisefester. Ganske ironisk i et Nøffe-Nøffs borettslag.
Renten steg og steg. Kjæresten og jeg hadde to jobber hver. Naboene kunne ikke betjene både den høye renten, husleien og andre utgifter og snart ble stadig flere kastet ut. Noen så en redning i det å skulle leie ut. Men den ene tragedien tok den andre.
USBL hadde glemt å legge inn en klausul om at fellesskapet ikke skulle stå ansvarlig for den enkelte beboers mislighold. Stemningen var til å ta og føle på. Snart måtte vi betjene en husleie som var for dyr for de fleste av oss. Leiligheten som vi hadde gledet oss over da vi kjøpte den, var nå ikke verdt en krone. Vi var skrapa fant.
Det var på denne tiden at styreformannen innkalte oss til grendehuset. Her skulle vi få tildelt en ekstra nøkkel. Men, som hun skrev, de som ønsket en ekstra nøkkel til leietagere måtte vite hvilken voldsom prosess det var å søke styret om å få leie ut.
Det var ikke bare.
I denne situasjonen var det at vi skulle få se styreformannen i den mest grusomme hendelse. En hendelse som bare var et varsku for hva som ventet denne kvinnens videre liv.
To be continued......
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar