BORETTSLAGET NORGE: Øvelse gjør mester

Liv Jensen sto foran speilet med Narvestads til dels ubrukte barbermaskin og lot som om den var en mikrofon. Dette til tross for at man ikke brukte mikrofoner i styret til borettslaget Norge. Hun bare lekte seg.
Hun hadde børstet det blonde, korte håret. Lagt på et lag med lys lilla neglelakk på neglene og følte seg østkantfresch, som hun kalte det. Klar til å møte folket. Hun hadde studert sin store heltinne GRO. Landsmoderen. FRPs tapte hjerterdronning på Nasjonalbiblioteket. Men hun måtte ha noe eget. Hun kunne jo ikke være prikk lik sitt forbilde. Det handlet om å finne små tilskudd som fremhevet det som var anderledes: Lilla neglelakk, lys rosa perlemor leppestift, bleket hår – det var noe annet.
- Stopp den kverna der, sa Liv og trampet mens hun pekte med barbermaskinen.
Nå hadde hun sett Gros beundringsverdige og historiske maskulinitet i full vigør. Med en dose tilgjort feminitet, var hun straks forvandlet til en mer ”balansert” utgave av en politiker.
Døren til kjøkkenet gikk opp.
- Å, erre du ska nå a?
- Sku bare gi'ræ en kaffetår, kjære! sa Narvestad. – Men skjønner jo at jeg forstyrrer.
Narvestad ble litt snurt.
- Nei, kaffe ekke dumt. Dø, kom bort her'a så ska jeg vise deg hvordan jeg ska hamle opp med Buisnissen og faren hans.
- He, he, har jeg vel aldri tvilt på.
Buisnissen var en høy fyr med master i økonomisk statistikk som bodde i annenetasjen i blokk fire. Faren hans underviste visstnok på BI, men var tidligere fagforeningleder for Norske Skog. Undervisning var noe han hadde begynt med etter kurs på fagforeningens eget økonomiske universitet. Buisnissen var en irriterende myk mann, med fotomodellaktig, smørblidt smil og avlangt hesteaktig fjes. Naturlige øyenvipper som en amatør skulle trodd var innsmurt med mascara, syntes nå Liv Jensen. En klyse. En spirrevipp, som motvillig hadde meldt seg til borettslagvalget av en eneste grunn: Av redsel for sin BI-far. Som om lederposisjonen i styret skulle komme til å gjøre noe for hele den familen.
- Om du var ”Buisnissen” – hva ville du sagt om jeg irrettesatte deg på denne måten?
Liv Jensen skjøv Narvestad ned i sofaen, og gjorde ham med det dyttet til et ufrivllig publikum.
- Men Liv a? Du veit jo at jeg ikke egner meg for å bedømme.
- Stopp den kverna der!!!
- Er ikke det litt likt Gro?
- Nei, din kvern!! Stopp den.
- Det er fremdeles likt Gro.
- Skjønneru ingenting a!
Narvestad reiste seg, slik han hadde fått for vane hver gang Liv hevet stemmen.
- Jeg må sette på mer kaffe.
Han var blitt en mester i å peke på trivielle ting som måtte gjøres. Han håpet intenst at Liv vant valget, slik at hun ville få mange administrative oppgaver. Kanskje han kunne få bli dugnadsgeneral igjen. Gu' som folket skulle få gjennomgå da. Han hadde så mye han ville ta ut. Han var syk etter å bli sett på som en skikkelig mann. Slk som før i tiden. Før Liv. Da hadde alle sett opp til ham som et skikkelig mannfolk.
Det banket på døren. Narvestad gikk for å åpne.

Valg i borettslaget Norge:

Like sikkert som at høsten kommer, er det at det blir dugnad i borettslaget. Og like sikkert som dugnad er det at NARVESTAD dukker opp, nå mer i skyggen av sin nye kjæreste. Det var vel ingen som hadde trodd at Narvestad hadde tøffelheltpotensiale. Men han er faktisk en suveren tøffelhelt.

Hans flamme, en forholdsvis moden kvinne på rundt 42, blond med kortklippet år, og et gjennomstudert Gro´sk utseende styrer Narvestad med hard hånd. Hun kommer opprinnelig fra Østkanten (Groruddalen med noe slekt i Drammen), men har slipt til dialekten slik at den høres normalisert Majorstuaktig ut. La oss kalle henne Liv Jensen. Hun har riktig nok en blond manke, men ingen som har holdt en daglig samtale gående med henne, kan unngå å se de brune kniplingene henge fra kjolekanten.

Liv Jensen har politikerambisjoner. Uforløste ambisjoner som på hjemmebane går ut over Narvestad, men på dugnaden beboerne. Enhver som ser henne i aksjon får kjenne på jernviljen og lederambisjonene i form av tildelingen av stadig flere arbeidsoppgaver. Hun unnslår aldri å utelate fra den korteste samtale hva hun mener om Gro, landsmoderen. Hennes dominerende utstråling og jernvilje ovenfor både mann og barn. Ja, og hennes varme. Inderlig varme.

Liv Jensen holdt nesten på å slå en gammel kvinnelig pensjonistnabo i hodet med en spade, da hun fortalte om da hun hadde oppsøkt Gro med en loppemarked utgave av Gros selvbiografi, og hadde spurt i bokhandelden der Gro satt om den ”opp-alle-jordens-treller-sangeren” kunne tenke seg å signere boken.

- Men skal du ikke KJØPE biografien om meg da? spurte de sårbares egen velferdslandsmoder.

- Nei, hun hadde nå ikke tenkt det, sa minstepensjonisten.

- Ja, da kan jeg jo ikke signere, sa Håkon Lies stadig like energiske undersått. – Jeg vil jo selge bøker.

(* basert på en sann historie!)

Liv Jensen stemmer i likhet med Narvestad på folkerøstens eget parti: Fremskrittpartiet. Og ingen skal få overbevist henne om annet enn at Gro hadde tilhørt FRP om hun fremdeles hadde vært ung.

- Hun forstår folkerøsten, sier Liv Jensen. – Fremdeles. Bor hun lissom som en Arbeiderpartipolitiker? Nei, hun bor som en ekte FRP. Carl I. kunne like gjerne bodd i Frankrike isteden for Spania.

Like så sikkert som at Liv, Narvestads nye kjæreste, skal stille til valg i dette borettslaget. Og Narvestad og Liv har diskutert det mange ganger: Hun har en eneste klar strategi: Å snakke slik at alle forstår a.

Derfor var Liv denne onsdagen på Nasjonalbiblioteket. Og fikk spesialtilgang til en rekke tidligere opptak med den hun er overbevist om at vært FRP om hun hadde vært yngre: Gro! Så klart. For å kunne studere henne på nært hold.

I disse valgtider:Mitt liv som maur!

Jeg er en maur. For meg er menneskene som sitter på toppen som fjell. Som har søkt mot makten av ulike årsaker. Personlige og ikke personlige årsaker. Jeg forholder meg til TV og aviser når jeg vil vite noe om dem. Og det jeg får vite om det som skjer der oppe er ikke betryggende for meg, mauren. Riktignok en maur med stemmerett. Men hva betyr vel det? Mens Berlusconi ser på det å bade erigert i jacuzzi med nakne tenåringer, times politiske times politiske skandaler i Norge TIL MELLOM valg. Da har politikere fått utbetalt for mye i den allerede fete pensjonen sin, og FRP har ”glemt” å betale skatt for sine ekskursjoner til utlandet. I andre land er det ikke uvanlig at folket får presentert sigargrilling på de mest offentlige av offentlige steder. Vi snakker sigarGRILLING. Ikke småputring i norske studioer.

Det er snart valg. Det er snart mulighet for å være med og bestemme. Vel, vel. Ikke helt. En bloggerkollega går ut i gårsdagens VG med forslag om å stemme blank. Som en protest for at partiene glemmer verdier og konkrete kampsaker. Selv om protesten er forståelig, er den uaktuell for mitt vedkommende. Jo da, jeg kjenner meg som en maur når jeg sitter som et ufrivillig passivt vitne til utallige TV debatter der flesket skal bankes mørt. Valgflesket, altså Men uten at det blir noen særlig banking. Det stilles noen høflige kritiske spørsmål. Det svares høflig defensivt. Ingen vanskeligheter her i gården. Men jeg forsøker å trøste meg med at jeg ikke bare er en maur, men en pissemaur.

Jeg er en pissemaur. Jeg har retten til å stemme på politikere jeg ikke liker. Politikere som kan oppføre seg lang verre en pissemaur. Men de stilles sjelden til ansvar. For der, høyt oppe på toppen, høyt over maurtuen, gjelder helt andre regler enn for pissemaur. I hvert fall i dette landet.

Det visuelle elendighetskriteriet

De er rynkete. De er sikler. De blør bæsj i bleier og de ser syke ut. De er vårt synlige U-land. Vår synlige dårlige samvittighet. I feriene er de som oftest den forlatte dårlige samvittighet. Slik fremstilles de som oftest i media, de gamle. Mens unger og barnebarn driver sin årlige utvandring til Syden, etterlates Gud vet hvor mange familiemedlemmer i den synlige samvittighet på sykehjem.

Gang på gang brukes fotografier, tatt på minst mulig flatterende måter for å visualisere hvor ”vondt” gruppen eldre har det. I gårsdagens Aftenposten pekte tidligere generalsekretær i Norges Røde Kors på hvordan eldre brukes som et alltid like sikkert elendighetskort i valgkampen. Slik pressen svært ofte kaster ut kortet i argurktider på sommeren og sørger for at det vrir seg rundt i oss. Det er ikke lenger så godt å bade smertefritt i Syden når vi vet at eldre bader i sin egen avføring og urin.

Tankene mine går til en et seminar jeg en gang deltok på. Et seminar som gikk i klingen på de eldre og deres egentlig gode økonomi. Statistisk sett sto ikke tallene i stil med den visuelle elendighet. Statistisk sett hadde eldre det bedre enn mange andre grupper. Statistisk sett så var det slett ikke den gruppen som hadde det verst. Statistisk sett var det den gangen faktisk verre for nyutdannede unge mennesker som sto uten jobb.

Og det finnes også andre grupper, psykisk syke ungdommer, for eksempel. De som står uten behandlingstilbud, uten attføring, uten trygd. Alenemødre uten jobb. Unge fattige. Skilte alenefedre og mødre som ikke har råd til å gi barna sine det de trenger av klær og hjelpemidler. Ferier for eksempel.

Dette fører tanken hen til hvor viktig det er å visuelt kunne illustrere sin elendighet når en sak skal presenteres. Og spørsmålet er om det ikke er et stadig viktigere nyhetskriterium: Det visuelle elendighetskriterium. Hvis det ikke kan vises visuelt så kommer det ikke med, det blir ikke sett, og heller ikke hørt. Politikere reagerer for at de visuelt døde saker skal komme med.

Den verste elendigheten er ikke nødvendigvis synlig. Den ligger oftere på et indre plan. Å synes synd på en tigger kan være så ytterst nedlatende, men å vise empati for et menneske som har det vondt, men ikke makter å vise det, er langt vanskeligere. Det visuelle elendighetskriterium er et stadig viktigere kriterium for å få gjennomslagskraft.

Et vinnermotto for Arbeiderpartiet?

Lyset skrus av. Jeg sitter der og bevrer av filmforventninger og god gammeldags reklamekonkurranse. Du vet konkurransen som går ut på å si den reklamen er din, den er min, bare for å se hvem det er som får siste reklamen før filmen begynner.

Så står hun der. Først en kvinne som tydelig leser fra en plakat, med svakt skjelvende røst og et blikk som er mer opptatt av å lese korrekt enn å tro på budskapet hun kommer med. Og så en kvinne til. Mørkhudet. Og så en til. Litt sliten. Husmor. Alle med den samme monotone stemme og det bevegelig blikket som følger en tekst.

Deretter blir det reklamert for Abid Raja i advokatkappe og i penklærne. Til tross for at verdifull kosetid med kinoreklame blir svertet av klamme, flaue og sjøldiggende partireklamer får reklamekonkurransen plutselig nytt innhold. Hvem klarer å skape nye slagferdige mottoer til partiet sitt? En av oss sier: Hei – jeg har et nytt motto til AP:

Jens: Alt for Norge.

Siv: Alt for meg.

Hva med å lage reklame av det, Siv? Eller?

Hvorfor jeg ikke kan vise at jeg kan det menn ikke kan!

I en rosa musical en gang på 50 tallet spilte Betty Hutton hovedrollen i Annie get your gun. Få vet at denne plastoperetten av en film var basert på en sann historie om Annie Oakley, hun het egentlig Annie Mosey. Virkelighetens variasjon kjenner jeg ikke, men kan bare håper at den var bedre enn den filmatiserte variasjonen. Annie Oakley var i sin tid kvinne for sin hatt, og ikke minst sin revolver. Hun kunne svinge sitt våpen bedre enn enhver revolvermann, og var kjent for å kunne treffe kanten på et spillkort på 30 stegs avstand, og en mynt som ble kastet opp i luften. (se original film av at Annie Oakley skyter mynter) Da Buffalo Bill reiste rundt på leting etter talentet fikk han henne med i showet. I virkeligheten traff Annie sin mann Frank Butler her. Og tro det eller ei, men Annie skjøt buksebena av våpenkunstneren Frank. Slikt blir det kjærlighet av. Vel, i hvert fall sies og skrives det at hun skjøt sigarettsneipen ut av kjeften hans.

Over hundre år senere går jeg på fjelltur med en gruppe mannfolk. Jeg har tilfeldigvis på meg dårlige sko på denne impulsive turen. Høyhelte hæler som ikke egner seg for frisk fjelltur. Likevel går jeg fortere og med lengre skritt enn alle mannfolkene. Jeg skal først til toppen.

Mens jeg løpende vakler opp mellom tindene kjenner jeg en arg mannfolkpust i ryggen. Dette er jo en nedverdigende seanse: at en kvinne, en kvinne, skal nå tinden før dem! At hun skal stå der på toppen og skue utover verden. FØR DEM!!! Lenge før dem.

I Annie Get your Gun viser Annie at hun KAN skyte bedre enn Frank. Men hvis hun viser ham det, mister hun både ham og kjærligheten. For Frank er en stolt mann. En mann som ikke lar seg pelle på nesen. I hvert fall ikke av et kvinnfolk.

Og her er vi ved kjernen. Som kvinne står en i mange situasjoner fremdeles nederst i en uformell maktstruktur. Det sies ikke høyt. Det sies ikke i det hele tatt. Men det er der. En mann kan da for Guds skyld ikke la en kvinne vinne over seg? Da har han falt langt ned. En spinkel motstander av samme kjønn, ok, la gå. Men en kvinne?

Derfor var jo valget Hillary og Obama så vanskelig. Forresten het det ikke Barack og Hillary – men Hillary og Obama. Mannen beholder etternavnet. Kvinnen er vi på fornavn med. Fremdeles er jeg snytt over at verden var mer rede for en svart mannlig president, enn en hvit president og kvinne. Dette til tross for Hillarys lange erfaring fra politikk og det hvite hus. Men hun er jo kvinne.

Det gikk et aha opp for meg da en foreleser i forskningsmetode fortalte at kjerring opprinnelig betyr ”liten mann”. Når en mann sier ”kjerringa mi” – mener han ”sin lille mann”. Den halvdelen som aldri kan bli like god, like sterk, like tøff som han. Den halvdelen som ikke når ham til knærne. Takk og pris. Men det er den halvdelen som gjør at han føler seg litt større. Litt sterkere. Nettopp derfor er det viktig å være på hugget hver gang noen forsøker å gjøre kvinner til noe mindre enn det de er.

Noe også Hillary gjør i dagens nettverden. Sjekk ut denne linken her: http://www.vgtv.no/?id=23628

Slik skal det gjøres. Det gjelder å være parat. Selv om jeg, må jeg innrømme, altid har likt at mannfolk klarer seg godt.

Eller? Hva synes dere?

Epilog - leken med en alvorlig sjanger

Min nye sjanger bloggføljetong er delvis avsluttet. Men egentlig ikke. Det er jo dette med nettet: Det er aldri over. Det tar aldri slutt. Journalistikken er ikke research, så produktet – men ideen og så researchen som produktet. Der kildene er en del av prosessen og utviklingen. Man legger ut det en har, og spør de andre, vennene på facebook, lesere – ja cyber offentligheten om: Har jeg rett? Nettet er et koldtbord med muligheter for direkte kontakt med kokken, og muligheter for å kunne be ham lage noe annet hvis maten ikke smaker. Maten kommer ikke på døren her i gården.

Sånn sett er det gøy å leke på nettet. Å gjøre noen krumspring som gatekeeper redaktører trolig hadde sagt nei til. Det finnes ingen gatekeeper utenom en selv. Og som min egen gatekeeper vil jeg si at så lenge en sak er et samfunnsproblem, så lenge er den en føljetong. Bloggen kan på et vis være en ny type gravejournalistikk. I mitt tilfelle er metoden observasjon og erfaring. Den er avslørende fordi det dukker opp problemstillinger som ellers ikke finner sin vei ut i media. Det kan tas i bruk former og sjangere som ikke passer inn i profilene til tradisjonelle mediehus.

Fastlegesaken er en stor landsdekkende sak. Den angår samtlige mennesker i dette land. Problemstillingen jeg har illustrert gjennom egne erfaringer angår først og fremst de pasientene som ikke har funnet sin drømmelege. Og mange har jo det. Det interessante spørsmålet er hvor vanskelig det er for journalister å kunne fordype seg i temaer og områder som nettopp angår mange mennesker. De kreftene som har særlig økonomisk glede av fastlegesystemet er legene selv. Staten har i tillegg større kontroll med den enkelte pasient. Det nytter ikke løpe mellom leger å hente ut piller uten at det registreres. Noen ser deg. Men noen ser deg ikke godt nok. I hvert fall ikke som pasient. Kanskje heller ikke som leser. 

Jakten på en fastlege og en tapt, god sak

Del 3

Dette har skjedd:

Pasienten - det er meg - har ennå ikke funnet en fastlege. Jeg har ringt NAV og gjentatte ganger blitt kverulert med. Inntil en svært hyggelig og anonym NAV-mann i førtiårene slapp katta ut av sekken. Nei da, jeg var ikke den eneste pasient uten en fast lege i fastlegeordningen. Han ba meg også unngå yngre kvinnelige fastleger. De ville med sikkerhet forsvinne ut i barselpermisjon. Men det er ikke bare å velge og vrake, heller.  Saken er at det nesten ikke finnes kvinnelig leger. I det hele tatt!

 

Før fastlegeordningen tiltrådte hadde jeg til tider vært pasient på et privat legekontor. Lokalene lå godt til, midt i sentrum og det var veldig hyggelig. En dag fikk jeg vite at kontoret skulle gå over til fastlegeordningen. Jeg hadde gitt opp jakten på en kvinnelig norsk lege, og bestemte meg for å gi NAV beskjed om at jeg knyttet meg opp til kontoret.

Ved kontoret jobbet det nærmere 6 leger. Etter flere år, har jeg vært pasient hos alle. Ved tildelingen av lege 6 sprekker jeg.

Resepsjonisten (med utenlandsk aksent): Jeg ser her at du har vært hos alle. Legene altså!

Jeg: Ja, men jeg ba om å få en bestemt lege.

Resepsjonisten: Ja, men han er ikke her nå, forstår du. Og da blir du automatisk satt til en annen.

Jeg: Hvem er det da?

Resepsjonisten: (Sier navnet på vikaren for den jeg ønsket å gå til)

Jeg: Men henne har jeg jo ikke truffet før!

Resepsjonisten: Nei. Hun har vært ute i permisjon, hun.

Jeg: Så jeg har atter en fastlege jeg ikke har truffet.

Resepsjonisten: Så du har ikke truffet henne?

Jeg: Nei.

Resepsjonisten: Men du kan jo velge mellom alle de legene vi har da.

Jeg: Men er det slikt fastlegeordningen skal fungere da?

Så ringer jeg tilbake til NAV. Ut av stand til å forstå systemet. En 30 år gammel dame svarer. Også hun bekrefter det den tidligere NAV ansatte sa om systemet.

NAV-dame: - Dette systemet fungerer kun for to parter: Legene og staten. Begge disse partene får i pose og sekk.

Jeg: Men jeg kan bare ikke fatte og begripe at jeg har gått til det samme kontoret i over syv år og aldri truffet fastlegen min.

 

NAV-dame: - Og du er ikke den eneste. Dessverre. Vi har telefoner hver dag. Men husk at det er opp til legen å informere deg, og at forskjellige leger har forskjellige personlige egenskaper.

Jeg: Men det er jo for i hampen systemet det er noe galt med. Ikke den enkelte lege.

NAV-dame: Uff ja. Men hva skal vi gjøre? Vi bare administrerer dette. Vi kan ikke få gjort noe med det.

Jeg: Nei, jeg vet jo det. Det er jo ikke deres skyld. Det er bare helt fantastisk at jeg innenfor fastlegeordningen aldri har hatt en fastlege.

NAV-dame: Du må kreve, vet du. Du kommer ingen vei om du ikke krever – og maser, vet du.

 

 

Jakten på en fast lege!

DEL 2 I EN BLOGGFØLJETONG

Dette har skjedd:

Jeg, pasienten, har gjennom flere år ønsket meg en fastlege. Det skal vise seg lettere enn gjort. Verken i andre byer, eller i hovedstaden er det lett å få en enkelt fastlege man kan forholde seg til over lengre tid. ”Den faste legen finnes ikke”. Jeg har akkurat fått vite at legen jeg trodde var min faste lege, var vikar for fastlegen, og slett ikke noen fastlege. Da legen selv har spurt om jeg ønsket henne som fast lege, ringer jeg nå hennes nye kontor. Men resepsjonisten sier at listen er full.

 Resepsjonisten hadde reist seg og gått for å spørre legen. Jeg holder røret i hånden og lytter til en lavmælt mumling fra den åpne døren.

- Vi har en pazient på tråden Hun virker veldig irritert.

(mumle, mumle, mumle ...)

Legens stemme er for lav til at jeg får med meg hva hun sier.  Resepsjonen dukker opp på linjen igjen.

- Nei, du kan ikke være pazient her. Du er utenfor lizten.

- Ja, hva gjør jeg nå da?

- Ring faztlegekontoret.

 På fastlegekontoret får jeg beskjed om at jeg bør se over Oslos fastlegelister som ligger ute på NAV. Her kan jeg se hvor mange plasser den enkelte lege har.

- Men det spiller vel ikke noen rolle om legen kan ta nye pasienter dersom jeg ikke liker ham eller henne?

- Det er det du skal teste ut, vet du.

 - Men jeg kan jo ikke skifte mer enn to ganger i året?

 Det er nå mange år etter at ordningen om fastleger var innført. Jeg har til dags dato aldri hatt en fast lege. Absurd? Det syntes jeg. Og det sa jeg til NAV. (NAV – her:  mann ca. 60 og  meget kverulerende)

 - Den eneste måten du kan bli fornøyd med legen din er å skifte! Vi har så mange fornøyde brukere. De ringer hele tiden.

- Du har ingen som ringer og sier de ikke får kommet inn hos den fastlegen de ønsker?

- Veldig få.

 Ja, ja. Jeg var på knærne. Og siden det var de som var problemet, tegnet ikke dette godt.

Jeg gikk inn på NAVs fastlegelister og surfet tilgjengelige leger. Hva så jeg? Nesten ikke kvinner. Jeg ønsket meg en kvinnelig lege. Jeg ville også ha en som snakket utmerket norsk. Bak flere norske navn skjulte det seg gjerne en utlending. Noe jeg opplevde som en medisinsk trojansk hest.

Jo mer jeg leste på NAVs fastlegelister, jo tydeligere ble det. Det var nesten ingen kvinnelige leger. Jeg ringte tilbake til NAV. Denne gangen havnet jeg hos: mann ca. 40. Verdens hyggeliste fyr, men det viktigste var at han bekreftet alle mine mistenker.

Før jeg hadde rukket å forklare meg avbrøt han og sa:

- Denne ordningen er en skandale. Den fungerer rett og slett ikke for pasienter. Jeg har daglig samtale med pasienter som er fortvilet fordi de ikke får en fastlege. Ja, og så har vi dette vikarproblemet da. Styr unna kvinnelige fastleger rundt 32 – 44.

- Å?

- Vær sikker på at de skal ut i barselspermisjon ganske snart. Vi har jo noen her som har fått fire unger på rappen.

- Og de har vikarer?

- Ja, og uten at pasienten blir informert.

 Etter samtalen var jeg helt fortvilet. Det hadde ant meg. Men hvorfor så jeg ingen bred, dyptborrende journalistikk om denne ordningen? Den fungerte tydeligvis ikke for de utestengte pasienter. Og hadde man ikke fulgt yndlingslegen sin i 2001 – ja, da var man utestengt. Tydeligvis for all tid.

 (I morgen: Jo da: Jeg finner en lege, men..... Og en NAV ansatt røper enda mer: Denne ordningen er gunstig kun for to parter. Til i morgen: Gjett hvilke to parter!)

 

Den gode saken media ikke ville ta i!

En bloggføljetong

(Jeg kommer til å skrive en ny trist episode i denne føljetongen en tid.

Følg med! Følg med!)

Det hender en bare i sin enkle hverdag kommer over en god sak ingen medier synes å ville ta i.

Jo da, enkelte nye manikyrtestelte journalisthender har kanskje viftet over tema og problemstillingen med et strøk håndkrem. Mens jeg etterspør et fastere massasjegrep som gjør at politikerne setter den rimelige gourmetmaten fra kantinen i Stortinget i halsen.

Det handler om fastlegeordningen!

 Ordningen har vært innført siden 2001. En ting er sikkert: før 2001 hadde jeg lege som jeg gikk til – alltid samme lege. Etter at fastlegeordningen ble innført, har jeg aldri hatt en egen fastlege. Jeg bodde to år i Bodø og ble fortalt at jeg som innflytter hadde to alternativ: Å oppsøke en lege som holdt til langt utenfor byen, men de innfødte fortalte at han spurte om ”så mange rare ting” at de ikke ville gå til ham. - eller å gå på legevakten. Jeg valgte det siste. Var det noe, så befant jeg meg på legevakten med alle andre innvandrere. De var flinke der. Etter to år fikk jeg jobb i Stavanger og det samme gjentok seg. Det fantes ingen fastlege som hadde plass på sine lister.

Omsider tilbake i byen med det store hjertet Oslo, la jeg frustrasjonene i fanget på en hyggelig ny lege. Hun lyttet. Var omstendelig og profesjonelt vennlig. Jeg likte henne svært godt.

 En dag spurte hun om jeg kunne tenke meg henne som min fastlege.

- Jeg trodde du var min fastlege, sa jeg.

- Nei, jeg kan bli det sa hun.

- Nei, så hyggelig at du spør, sa jeg. - Gjerne!

 Jeg fortsatte hos denne vennlige sjelen i et ellers så kaotisk og klinisk system.

En dag var hun ikke på legekontoret.

- Å, nei, hun, sa kontordamen på sin dårlige polsk, med norsk islett, - hun har startet egen praksis.

- Ja vel, sa jeg. – Men hun spurte meg ettertrykkelig om jeg ville ha henne som fastlege. Og det ville jeg.

- Ja, fortsatte sekretæren på polsk, - men det går ikke. Hun er ikke her lenger. Hun var bare vikar.

- Var hun bare vikar?

- Ja, eieren venter sitt fjerde barn, og har vikarer.

- Men hvorfor sa hun ikke noe?

- Loven sier ikke at hun må si noe. Og alle er forskjellige. Noen leger sier mye, andre lite, og andre igjen ingenting. Forskjellige.

- Gi meg nummeret til det nye kontoret, sa jeg, og jeg kjente at jeg ble sykere og sykere av det jeg hørte. Av raseri.

- Det får du på opplysningen, sa kontordamen.

Jeg fant det nye kontoret, og forklarte den russiske sekretæren hva som hadde skjedd. Jeg var så rasende at jeg knapt klarte å si et ord verken på norsk eller russisk. (Kan bare et ord på russisk).

- Nei, nei, du kan ikke stå på noen lizzzte. Du står under det lizzzte.

Du står i kø. Laaaaang kø.

- Nei, vet du hva! Det godtar jeg ikke. La meg snakke med legen.

- Et øyeblikk, jeg zpørre henne ....

Den russiske sekretæren la fra seg røret. Jeg hørte hun klikket over gulvet, og åpnet en dør ...

(fortsettelse følger!) 

Bloggerens etikk

Skal en blogger ha et ansvar som følger av egen blogg? Tradisjonelle medier har mye å lære av nye medier, men nye medier har jaggu et og annet triks å plukke opp fra tradisjonelle medier også Jeg fikk et interessant svar vedrørende min blogg om hva nye medier har å lære av tradisjonelle medier fra bloggeren Gen Terrorist. Han er blant annet opptatt av hvordan bloggeren hjelper frem ytringsfriheten. Hvordan mediehusene sitter i sine glassbur og mer eller mindre fremstår som filtre når det gjelder meninger og ytringer. Mediehusene sensurerer. De siler. De filtrerer informasjon. Jeg legger ved et innspill av Gen Terrorist.

 ”Spør du meg, er ytringsfriheten til en viss grad truet av alle disse redaksjonene, da jeg gang på gang har erfart at de forsøker å nøytralisere alle innlegg ved å sensurere gode argumenter mot etablerte dogmer. Det går muligens ut på at journalistikk som en bransje ikke lenger er så opptatt av å være folkets vakthund, men i stedet fungerer som en slags diplomat mellom folket og styresmaktene. All form for kontrovers er da en uting som må unngås til enhver pris.” (svaret i sin helhet finnes under gårsdagens blogg) 

 

Fra monologer til ufiltrerte dialoger

 Det er en gammel og monopolisert debatt: De gamle mediene stenger for ytringsfriheten, men de nye tar skrittet fra Platon og over til den sokratiske dialogen. Som også VG Netts Espen Egil Hansen skriver på VG meta:  fremtidens medier snakker med, ikke til leserne. I min purunge bloggekarriere er det også det som er min aha-opplevelse. Hva er vitsen med nettet om en ikke kan iverksette dialoger? Hva er poenget om respons uteblir? Eller enda verre at en ikke ønsker respons? Dette er sikkert velkjente toner fra en gammel debatt innen nye og gamle medier, grønne trær og døde trær. Men etter å ha lest det  innlegget til Gen Terrorist slo det meg hvor ufiltret debattene kan bli på blogger. De er som Gen Terrorist ønsker ufiltret og uredigerte. Appell om reaksjoner krever sterk lut.

 

Kunsten å finne det kåte tema

 Det første en blogger kan gjøre er å velge tema. En ufiltret blogger er for eksempel denne skrevet av Gunnar Tjomlid. Han er også en tydelig tilhenger av det ufiltrede og det politisk ukorrekte. Kan hende det er derfor hans tema om pedofili og hans nyanserte syn på dette har ført til rekordmange treff. Det interessante er likevel hvordan hans tematiske spydspiss om de pedofiles rettigheter og deres menneskeverd, fører med seg syn som går på bekostning av de svakeste. Debatten preges også av pedofile stemmer som tydeligvis ser på seg selv som de misforståtte og undertrykte. En debatt jeg ikke ønsker å ta her. Men ved å åpne den usensurerte esken til et slikt tema kommer det krypende frem et mylder av insekter en ikke visste fantes. Hello, Star Wars special edition!

 

Ansvarlig redaktør – i bloggerhuset

 Vi er ikke lenger i et mediehus, men i et bloggerhus. Tankene mine går til de mest sårbare av de sårbare, utslåtte mennesker som leser noen av synspunktene, men kanskje så langt nede at de ikke makter å slå fra seg. Mennesker som ikke trenger et mediehus til å sensurere seg, men som gjør det selv. For om noen kan være latente pedofile, kan andre være latente mordere. Mitt store spørsmål er smitteeffekten av diskuterte dilemmaer. Om et helt diskusjonsforum deler erfaringer ved pedofili, hvilke følger har det? Om ofrene fra en katastrofe som Baneheia skulle ønske å slå tilbake i retten, vil de vinne? For hvem saksøker de?

 

Fanatisk ytringsfrihet

 Bloggeren som tillater debatten i ytringsfrihetens navn. Og hvis noen skulle ønske et rettslig skritt, hvem orker vel det? Hvem har råd til det?

Jeg bruker Gunnar Tjomlids debatt som et eksempel på dører som kan åpne for uante følger av debatter, følger som det kan bli vanskelig å stille noen til ansvar for.  Ja, jeg er for ytringsfrihet og åpne debatter. Men jeg er ikke for fanatisk ytringsfrihet. Ytringsfrihet under ansvar. Spørsmålet er – hvem sitt ansvar da?