I en rosa musical en gang på 50 tallet spilte Betty Hutton hovedrollen i Annie get your gun. Få vet at denne plastoperetten av en film var basert på en sann historie om Annie Oakley, hun het egentlig Annie Mosey. Virkelighetens variasjon kjenner jeg ikke, men kan bare håper at den var bedre enn den filmatiserte variasjonen. Annie Oakley var i sin tid kvinne for sin hatt, og ikke minst sin revolver. Hun kunne svinge sitt våpen bedre enn enhver revolvermann, og var kjent for å kunne treffe kanten på et spillkort på 30 stegs avstand, og en mynt som ble kastet opp i luften. (se original film av at Annie Oakley skyter mynter) Da Buffalo Bill reiste rundt på leting etter talentet fikk han henne med i showet. I virkeligheten traff Annie sin mann Frank Butler her. Og tro det eller ei, men Annie skjøt buksebena av våpenkunstneren Frank. Slikt blir det kjærlighet av. Vel, i hvert fall sies og skrives det at hun skjøt sigarettsneipen ut av kjeften hans.
Over hundre år senere går jeg på fjelltur med en gruppe mannfolk. Jeg har tilfeldigvis på meg dårlige sko på denne impulsive turen. Høyhelte hæler som ikke egner seg for frisk fjelltur. Likevel går jeg fortere og med lengre skritt enn alle mannfolkene. Jeg skal først til toppen.
Mens jeg løpende vakler opp mellom tindene kjenner jeg en arg mannfolkpust i ryggen. Dette er jo en nedverdigende seanse: at en kvinne, en kvinne, skal nå tinden før dem! At hun skal stå der på toppen og skue utover verden. FØR DEM!!! Lenge før dem.
I Annie Get your Gun viser Annie at hun KAN skyte bedre enn Frank. Men hvis hun viser ham det, mister hun både ham og kjærligheten. For Frank er en stolt mann. En mann som ikke lar seg pelle på nesen. I hvert fall ikke av et kvinnfolk.
Og her er vi ved kjernen. Som kvinne står en i mange situasjoner fremdeles nederst i en uformell maktstruktur. Det sies ikke høyt. Det sies ikke i det hele tatt. Men det er der. En mann kan da for Guds skyld ikke la en kvinne vinne over seg? Da har han falt langt ned. En spinkel motstander av samme kjønn, ok, la gå. Men en kvinne?
Derfor var jo valget Hillary og Obama så vanskelig. Forresten het det ikke Barack og Hillary – men Hillary og Obama. Mannen beholder etternavnet. Kvinnen er vi på fornavn med. Fremdeles er jeg snytt over at verden var mer rede for en svart mannlig president, enn en hvit president og kvinne. Dette til tross for Hillarys lange erfaring fra politikk og det hvite hus. Men hun er jo kvinne.
Det gikk et aha opp for meg da en foreleser i forskningsmetode fortalte at kjerring opprinnelig betyr ”liten mann”. Når en mann sier ”kjerringa mi” – mener han ”sin lille mann”. Den halvdelen som aldri kan bli like god, like sterk, like tøff som han. Den halvdelen som ikke når ham til knærne. Takk og pris. Men det er den halvdelen som gjør at han føler seg litt større. Litt sterkere. Nettopp derfor er det viktig å være på hugget hver gang noen forsøker å gjøre kvinner til noe mindre enn det de er.
Noe også Hillary gjør i dagens nettverden. Sjekk ut denne linken her: http://www.vgtv.no/?id=23628
Slik skal det gjøres. Det gjelder å være parat. Selv om jeg, må jeg innrømme, altid har likt at mannfolk klarer seg godt.
Eller? Hva synes dere?
